Møt Thailands fargerike fjellfolk

På markedene i Chiang Mai er det et pulserende liv. Store folkemengder beveger seg gatelangs mellom bodene, som bugner av eksotiske varer. Midt i larmen fra trafikken kan man høre kundene prute med selgerne. Her i Nord-Thailand, i dette mylderet, kan besøkende møte Thailands fargerike fjellfolk.

THAILANDS 65 millioner innbyggere innbefatter 23 etniske minoritetsgrupper som blir omtalt som fjellfolk. De fleste av disse folkegruppene holder til i Nord-Thailand, i et område med fjell, elver og fruktbare daler som strekker seg inn i Myanmar (Burma) og Laos.

De fleste av fjellfolkene i Thailand er kommet til landet i løpet av de siste 200 årene. Den største av de seks hovedgruppene, karen, kom fra Myanmar. Folkegruppene lahu, lisu og akha kom fra Yunnan, som ligger i høylandsområdet i den sørvestlige delen av Kina. Og hmong og mien kom fra den sentrale delen av Kina. *

Folkegruppene utvandret først og fremst for å slippe unna kriger, sosialt press og kampen om fruktbare områder. * Nord-Thailand viste seg å være et ideelt tilfluktssted – det var avsidesliggende, fjellendt og hovedsakelig ubebodd. Og Thailand lot innvandrerne bli værende. Snart lå det landsbyer bebodd av fjellfolk rundt omkring i landskapet. De forskjellige folkegruppene slo seg ned side om side og kom til å utgjøre en mosaikk av kulturer og språk.

Særegen klesdrakt og fargerike skikker

Man kan kjenne igjen hver enkelt av folkegruppene på deres særegne klesdrakt. Akha-kvinner bærer for eksempel forseggjorte hodeplagg i sølv som minner om elegante tårn, og som er pyntet med dusker, broderier og mynter.  Andre hodeplagg kan se ut som hjelmer. De er laget av metallbiter og dekorert med skinnende knapper, perler og kuler. Mien-kvinner tar seg godt ut i sine utsmykkede, broderte bukser, som det kan ta opptil fem år å lage. Flotte turbaner, fotside tunikaer med røde fjærkrager og belter i indigoblått er prikken over i-en på det elegante antrekket deres.

Når kvinnene i disse folkegruppene er kledd i sin flotteste stas, bærer de en mengde sølvsmykker som klirrer og glitrer og forteller beundrende tilskuere og potensielle friere om deres posisjon og velstand. Annet tradisjonelt tilbehør kan være laget av glass, tre og garn.

De fleste som bor i fjellene, er stolte av sine tradisjonelle skikker. Tenåringer blant karen-folket pynter seg for eksempel aldri så mye som når de skal i begravelse. Hva er grunnen til det? Det kommer mange tenåringer til slike arrangementer fordi de håper å treffe sin framtidige ektefelle der. Etter solnedgang holder ungdommene – både gutter og jenter – hverandre i hendene, beveger seg langsomt i ring rundt den avdøde og synger tradisjonelle kjærlighetssanger hele natten.

Tenåringer blant hmong-folket gjør kur til hverandre mens de deltar i en spesiell lek under nyttårsfeiringen. Gutter og jenter som kanskje er forelsket i hverandre, stiller seg opp to og to med ansiktet mot hverandre, men med flere skritt mellom seg, slik at de danner to rekker. Så kaster en gutt og en jente en myk tøyball til hverandre. Når en av dem mister ballen – med vilje eller ved et uhell – må han eller hun gi en liten ting til den andre. Senere på kvelden kan man få disse tingene tilbake i bytte for en sang. Hvis han eller hun synger bra, kan det lokke mange tilhørere, og dessuten øker sjansene for at den unge skal vinne et hjerte.

Skiftende omstendigheter

I tidligere tider drev de fleste folkegruppene svibruk. De hogg ned og brente opp urskog for å dyrke jorden og for å holde husdyr. Dette førte til alvorlige miljøproblemer. Men nå forvalter de området på en mer ansvarsbevisst måte, og det har gitt gode resultater.

De bor i Det gylne triangel – et område som omfatter deler av Thailand, Laos og Myanmar – og mange av folkegruppene pleide derfor tidligere å dyrke opium. Men i dag dyrker de kaffe, grønnsaker, frukt og blomster – takket være prosjekter for alternativt jordbruk finansiert av Thailands kongefamilie og av internasjonale hjelpeorganisasjoner. Mange av dem som bor i fjellene, selger også varer, tjenester og tradisjonelt håndverk til den voksende turistnæringen.

 Fattigdom, dårlige sanitærforhold og analfabetisme gjør likevel livet vanskelig for mange. Andre problemer er minkende naturressurser, kulturelle forandringer, rasefordommer og narkotika- og alkoholmisbruk. Forfedrene til fjellfolket flyktet til Thailand for å slippe unna lignende problemer. Men hvor kan man finne tilflukt i dag?

Et pålitelig tilfluktssted

Mange som bor i fjellene, har funnet det aller beste tilfluktssted – den sanne Gud, Jehova. Bibelen sier i Salme 34:8: «Smak og se at Jehova er god; lykkelig er den sunne og sterke mann som tar sin tilflukt til ham.» Jawlay, som tilhører lahu-folket, sier: «Da jeg giftet meg, 19 år gammel, var jeg avhengig av alkohol og narkotika. Uten narkotika klarte jeg ikke å jobbe, og uten jobb hadde jeg ingen penger. Min kone, Anothai, følte seg forlatt, og hun trodde ikke at jeg var glad i henne. Vi kranglet hele tiden.

Etter at datteren vår, Suphawadee, ble født, begynte Anothai å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Men jeg pleide å løpe inn i skogen når vitnene kom hjem til oss. Snart begynte imidlertid min kones oppførsel å forandre seg til det bedre. Hun snakket respektfullt til meg og var mer nøye med husarbeidet. Så da hun oppmuntret meg til å studere Bibelen, gikk jeg med på det.

Etter hvert som Bibelens lære rørte ved hjertet mitt, gjorde jeg framskritt. Med Guds hjelp overvant jeg til slutt rusmisbruket. Nå er familien vår virkelig lykkelig, for vi har funnet den beste måten å leve på. Vi gleder oss også over å dele Bibelens sunne lære med andre som bor i fjellene.»

Det Jawlay sier, minner oss om en profeti i den bibelske boken Åpenbaringen som sier at det i de siste dager av den nåværende, onde verden skulle bli forkynt «et evig godt budskap» for «hver nasjon og stamme og hvert tungemål og folk». (Åpenbaringen 14:6) Jehovas vitner ser det som et privilegium å kunne delta i dette arbeidet, som viser hvor dyp kjærlighet Gud har til alle mennesker, også til Thailands fargerike fjellfolk. – Johannes 3:16.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 16]

GIR HALSRINGER LENGRE HALS?

Mange kvinner i kayan-folket * er villige til å strekke seg langt når det gjelder å pynte seg – de går med opptil 38 centimeter med skinnende messingringer rundt halsen. Prosessen starter når jentene er cirka fem år. Med noen års mellomrom blir ringene byttet ut med større, tyngre ringer, helt til de som voksne går med opptil 25 ringer som veier omkring 13 kilo! Halsen blir ikke lengre, selv om det ser slik ut. Ringene presser isteden ned kragebenet og trykker sammen brystkassen.

[Fotnote]

[Rettigheter]

Hilltribe Museum, Chiang Mai

[Ramme på side 17]

LEGENDER OM EN STOR FLOM

Blant lisu-folket og blant hmong-folket finnes det legender om en stor flom. I en hmong-legende advarer «himmelens Herre» to brødre om en flom som snart skal oversvømme jorden. Han gir den voldelige, eldste broren beskjed om å bygge en båt av jern, og den gode, yngste broren får beskjed om å bygge en båt av tre. Så sier han til den yngste broren at han skal ta med søsteren sin og også en hann og en hunn av hver dyreart og to frø av hver planteart om bord i trebåten.

Da flommen kommer, synker jernbåten, mens trebåten flyter. En drage formet som en regnbue tørker så jorden. Til slutt gifter den yngste broren seg med søsteren sin, og etterkommerne deres befolker jorden på nytt. Legg merke til likhetene mellom denne legenden og den nøyaktig dokumenterte beretningen som finnes i Bibelen, i 1. Mosebok, kapitlene 6 til 10.

[Bilde på sidene 16 og 17]

Kvinner blant fjellfolket i sin flotteste stas

[Rettigheter]

Hilltribe Museum, Chiang Mai

[Bilder på side 17]

Jawlay og familien hans

[Bilderettigheter på side 15]

Begge bildene: Hilltribe Museum, Chiang Mai