En jernbane fra hav til hav

FOR cirka 150 år siden var en stor del av Canada, som er verdens nest største land i utstrekning, en uutforsket villmark. Historikeren Pierre Berton sier: «Tre fjerdedeler av befolkningen bodde på gårder, forholdsvis isolert», og veiene var så dårlige at «mye reising praktisk talt var umulig». Det var også begrenset hvor mye man kunne ta seg fram på sjøer og elver, siden de var frosset opptil fem måneder i året.

Stilt overfor slike utfordringer la regjeringssjefen, sir John A. Macdonald, i 1871 fram forslag om bygging av en jernbane som ville forbinde Canadas atlanterhavskyst med landets stillehavskyst. En slik jernbane var blitt fullført i USA i 1869, men Canada hadde mindre penger, større avstander og en befolkning som ikke tilsvarte mer enn omkring ti prosent av USAs befolkning. En av landets politiske ledere kalte det foreslåtte prosjektet «noe av det tåpeligste noen kunne finne på». En annen sa hånlig at det neste regjeringssjefen ville foreslå, var en jernbane til månen.

Et kostbart forslag

Regjeringen lovte imidlertid å fullføre jernbanen i løpet av ti år. Sandford Fleming, en skotsk jernbaneingeniør, anslo at banen kom til å koste omkring 100 millioner kanadiske dollar, en enorm sum på den tiden. Selv om man ville ha forkortet og forenklet jernbanelinjen ved å la en del av den gå gjennom USA, insisterte Macdonald på at den bare skulle gå gjennom Canada, for på den måten å beskytte landets interesser dersom det skulle bli krig.

Mange investorer var uvillige til å satse på et slikt kostbart og risikabelt prosjekt. Arbeidet med hovedlinjen kom imidlertid i gang i 1875, da jernbaneselskapet Canadian Pacific Railway (CPR) tok det første spadetaket. Ti år senere var det fare for at prosjektet skulle stoppe fullstendig opp. Et lån på 400 000 kanadiske dollar forfalt den 10. juli, kl. 15 – et lån CPR ikke var i stand til å betale. Men kl. 14 samme dag gikk det kanadiske parlamentet endelig med på å låne ut mer penger. Prosjektet ble dermed reddet.

Utfordringer i forbindelse med byggingen

Arbeidere som la skinnegangen i den nordlige delen av Ontario, oppdaget fjell cirka 30 centimeter under bakken. Man måtte derfor frakte jord over store avstander. I det sentrale Canada sank temperaturen om vinteren til minus 47 grader, noe som førte til mange  problemer i forbindelse med byggingen. Dessuten kom det gjennomsnittlig mange meter snø i løpet av året. Den vestlige delen av jernbanelinjen i Rocky Mountains ble kalt der «hvor døden kommer uten forvarsel». Man måtte bygge mange tunneler og broer. Arbeidsdager på ti timer var helt vanlig, til tross for regn, gjørme eller snø.

Til slutt, den 7. november 1885, uten brask og bram, ble den siste skinnespikeren slått inn ved Eagle Pass i Britisk Columbia i vest. Stasjonen fikk navnet Craigellachie, etter en landsby i Skottland som var blitt et symbol på fryktløshet i vanskelige tider. Lederen for CPR, som ble bedt om å holde en tale, sa ganske enkelt: «Alt jeg kan si, er at det på alle måter er blitt utført et godt arbeid.»

Konsekvensene for folk

Tusenvis av kinesiske arbeidere ble hentet til landet i forbindelse med prosjektet, og de ble forsikret om at de ville kunne arbeide med jernbanen i lang tid framover. Arbeidet var ofte farlig, spesielt i Rocky Mountains. Det var først flere år etter at den siste skinnespikeren var slått inn, at mange av disse arbeiderne hadde spart opp nok penger til å reise hjem igjen.

Etter at jernbanen var tatt i bruk, flyttet industrien og handelsvirksomheten vestover,  noe som hadde en ugunstig virkning på den tradisjonelle levemåten. Større og mindre byer vokste opp, og urbefolkningen ble flyttet til reservater. Langs tidligere handelsruter ble små foretak, for eksempel vertshus, lagt ned. Det positive var at toget, slik det er blitt sagt, «befridde samfunnet for alt slitet med gjørme og søle» og «for slitet med vinteren». Noe annet var at matvarer som kom fra Østen til Canadas stillehavskyst, nådde østlige byer bare noen dager senere.

Selv om tog fortsatt spiller en viktig rolle når det gjelder å frakte varer tvers over Canada, har økt bruk av biler og fly ført til nedgang i passasjertrafikken. Det er likevel mange som setter pris på å komme seg bort fra dagliglivets kav og mas i vår moderne tid og kunne nyte det vakre landskapet hele veien fra Toronto til Vancouver om bord på et komfortabelt tog. Det er derfor ikke lenger slik at toget bidrar til at tempoet i hverdagen settes opp, slik det engang gjorde, men nå kan det isteden hjelpe passasjerene til å slappe av og tenke over jernbanens interessante historie mens de reiser fra hav til hav med denne jernbanen i Canada.

[Ramme/bilde på side 18]

FORKYNNELSE PÅ TOGET

Jernbanen er fortsatt den viktigste måten å komme seg til enkelte kanadiske lokalsamfunn på, så Jehovas vitner bruker den for å nå isolerte områder med Bibelens budskap om Guds rike, eller regjering. (Jesaja 9:6, 7; Matteus 6:9, 10) «Det er lett å snakke med folk om Bibelen på toget», sier vitnene, «for folk vil gjerne vite hvor vi skal, og hvorfor».

Et vitne sier om en togtur til et ojibwa-reservat i nærheten av Lake Nipigon i den nordlige delen av Ontario: «Selv om landskapet og dyrelivet var fantastisk, var det de menneskene vi møtte, som gav oss de beste minnene. Siden det ikke er så ofte det kommer noen på besøk dit, skapte det at vi kom, stor begeistring. Noen lånte oss kanoene sine, og vi fikk lov til å bruke skolestuen deres helt gratis. Etter at vi hadde forkynt hele dagen, var det flere fra lokalsamfunnet som kom for å se en video om vårt verdensomfattende forkynnelsesarbeid.»

[Bilde på side 16]

Sir John A. Macdonald

[Bilde på side 17]

Jernbanebygging var et vanskelig arbeid

[Bilde på side 17]

Man måtte bygge mange broer og også mange tunneler gjennom fjellene

[Bilde på side 17]

Den siste skinnespikeren slås inn, og den transkontinentale jernbanen i Canada er fullført

[Bilde på side 18]

En tur med denne jernbanen i dag

[Bilderettigheter på side 16]

Øverst: Canadian Pacific Railway (A17566); midten: Library and Archives Canada/C-006513

[Bilderettigheter på side 17]

Øverst fra venstre: Canadian Pacific Railway (NS13561-2); Canadian Pacific Railway (NS7865); Library and Archives Canada/PA-066576; nederst: Canadian Pacific Railway (NS1960)

[Bilderettigheter på side 18]

Øverst: Canadian National Railway Company; høyre: Courtesy VIA Rail Canada Inc.