Hva som fikk meg til å oppgi en lukrativ karriere

Fortalt av Martha Teresa Márquez

JEG har alltid elsket å synge – jeg sang til og med i radioen da jeg var barn. Jeg hadde svært liten skolegang, men senere tok jeg timer i stemmebruk i Mexico by hos dirigenten for det nasjonale symfoniorkestret.

I 1969, da jeg var 24 år, ble jeg invitert av en venninne som var danser, til prøvesynging på den da så velrenommerte La Rampa Azul restaurant og bar. Jeg sang den kjente Cucurrucucú Paloma av den meksikanske komponisten Tomás Méndez, og tilhørerne likte det de hørte. Det var begynnelsen på min profesjonelle karriere. Jeg opptrådte som solist under navnet Romelia Romel.

Jeg jobbet sammen med Tomás Méndez, og også andre talentfulle meksikanske låtskrivere og sangere, blant andre Cuco Sánchez og Juan Gabriel. Det var spennende å se navnet mitt i neonlys og i aviser og blad. Jeg sang i nattklubber, i radioen og på turneer i Mexico og Belize. Jeg samarbeidet også med den populære meksikanske komikeren Leonorilda Ochoa da TV-showet hennes var forholdsvis nytt i Mexico.

Etter hvert ble jeg ganske berømt og tjente godt – så godt at jeg kunne unne meg slik luksus som dyre smykker, minkpelser og en fasjonabel toppleilighet. Det virket som om jeg hadde alt jeg kunne ønske meg, men jeg var ikke lykkelig. Livet mitt var tomt. Jeg var oppdratt som katolikk, men på grunn av min umoralske livsstil skammet jeg meg over å gå i kirken, for jeg følte at jeg ikke var verdig til å gå dit.

Hvordan jeg ble glad i Jehova

Mens jeg holdt på med innspillingen av den første platen min, betrodde jeg meg til en venninne, en ranchera-sanger som het Lorena Wong. Jeg sa til henne at jeg kunne tenke meg å bli nonne og hjelpe de fattige. «Nonne? Du er helt sprø!» utbrøt hun.

Så spurte hun meg: «Vet du hva Guds navn er?»

«Herren Jesus Kristus», svarte jeg.

«Nei, navnet hans er Jehova», sa hun. «Jesus er hans Sønn.»

«Jehova?» sa jeg spørrende. Det navnet var totalt fremmed for meg. Lorena gav meg en bibel og lovte å sende læreren sin, som var et av Jehovas vitner, til meg. *

Hver gang jeg traff Lorena, spurte jeg henne: «Når skal du sende læreren din til meg?» Jeg var åndelig sulten.

 I mellomtiden begynte jeg å lese Bibelen på egen hånd og så at Guds navn virkelig er Jehova. (Salme 83:18) Det overrasket meg. Jeg kom også over De ti bud og følte meg truffet da jeg leste det budet som sier: «Du skal ikke begå ekteskapsbrudd.» (2. Mosebok 20:14) På det tidspunktet bodde jeg sammen med en gift mann, som var far til min åtte måneder gamle sønn. Denne gutten var mitt andre barn. Fra før hadde jeg en liten gutt sammen med en annen mann, som jeg heller ikke hadde vært gift med.

En dag da jeg øvde på en sang til et nytt show, banket det på døren til leiligheten min. Det var Lorenas lærer, Mauricio Linares, og hans kone. De viste meg hva som er Guds hensikt med menneskene, og gav meg boken Den sannhet som fører til evig liv. * Jeg leste igjennom den på bare én kveld, til tross for at jeg hadde problemer med de vanskeligste ordene. Det var da jeg begynte å bli glad i Jehova.

Jeg forandrer livsstil

Etter hvert som vitnene hjalp meg både med å studere Bibelen og med å bli flinkere til å lese, skjønte jeg at jeg måtte gjøre forandringer i livet for å kunne gjøre Jehovas vilje. Jeg begynte å kvitte meg med religiøse gjenstander, medaljer og lykkebringende amuletter, selv om de var av gull.

Det å slutte å røyke og å la være å bruke for mye alkohol var spesielt vanskelig. Når jeg gikk forbi en butikk der man kunne kjøpe alkohol, fikk jeg veldig lyst på en drink. Jeg kunne ikke være sammen med vennene mine mer, for de tilbød meg drinker og inviterte meg ut på flotte restauranter. Jeg var klar over at dette ville komme til å føre til alkoholmisbruk.

Det var også vanskelig for meg å slutte å gå på fester hos rike og berømte personer. Da jeg ble invitert i fødselsdagsselskap hos en kjent kubansk bokser, bad jeg til Jehova: «Bare denne siste gangen, Jehova. Jeg skal aldri gå på noe slikt igjen eller være med på noe som du ikke godkjenner.» Og det løftet holdt jeg.

Jeg gjorde det slutt med faren til den yngste sønnen min. Det gjorde jeg til tross for all hans rikdom og alle hans løfter om hva jeg skulle få hvis jeg ikke forlot ham. Det var veldig vanskelig for meg, for jeg var forelsket i ham, og det visste han. Han påstod arrogant: «Jeg er din Gud! Jeg er din Kristus!»

«Du har kanskje vært det, men nå er det Jehova som er min Gud», svarte jeg. Han truet med å ta fra meg den sønnen som han var far til, og å skade meg fysisk.

I denne perioden var det noen som sa til meg at det å synge bare var som en hvilken som helst annen karriere – at jeg kunne være et vitne samtidig som jeg fortsatte med sangen. Men andre sa: «Du kommer ikke til å ha noen mur rundt deg som kan beskytte deg mot røyking, drikking og umoralske forslag fra fansen.» Jeg innså visdommen i denne siste uttalelsen.

Da jeg var en populær sanger, prøvde folk å kjøpe tjenester av meg. Jeg var fast bestemt på ikke å utsette meg for slike fristelser lenger. I 1975 sa jeg derfor opp den avtalen jeg hadde om å dra på turné i Kina, og seks måneder senere ble jeg døpt som et av Jehovas vitner.

 Utfordringer og gleder

Hvordan skulle jeg forsørge meg selv og familien? Jeg hadde så å si ingen skolegang, og det eneste jeg kunne, var å synge. Både min eldre søster, Irma, og hennes tre barn og de to små guttene mine var avhengige av meg. Vi måtte flytte fra den dyre leiligheten og inn på to små rom. Den drastiske forandringen fra et liv i luksus til et liv i fattigdom var virkelig en utfordring. En tid var søsteren min og barna sinte på meg og prøvde å presse meg til å fortsette som sanger, men jeg var bestemt på å gjøre det jeg måtte for å kunne tjene Jehova.

Jeg begynte å selge verdisakene mine – smykkene, pelskåpene og bilen – og vi levde på de pengene vi fikk for disse tingene. Til slutt var pengene brukt opp. For å slippe unna trakasseringen fra faren til den yngste sønnen min flyttet vi i 1981 til en by på en annen kant av landet, slik at han ikke kunne finne oss.

Her lærte vitnene meg å lage tamales, smultringer og annen mat som jeg kunne selge. Senere fikk jeg jobb på en fabrikk og arbeidet nattskift. Men denne jobben gikk ut over møtedeltagelsen og min tjeneste for Gud. Så til slutt sa jeg opp og begynte å lage tamales hjemme. Jeg la dem oppi kurver og solgte dem på gaten. På denne måten har jeg kunnet forsørge meg selv samtidig som jeg har kunnet være heltidsforkynner.

Et valg jeg aldri har angret på

Når andre spør hva jeg synes om det at jeg gav opp en lovende karriere som sanger, sier jeg at jeg ikke ville ha byttet bort kunnskapen om Jehova og forståelsen av hans enestående hensikter mot noe som helst. Det har vært en glede å se sønnene mine øke sin bibelkunnskap, innvie seg til Jehova og så gifte seg med trosfeller. Begge sønnene mine og deres koner oppdrar barna sine til å tjene vår Gud, Jehova.

Jeg har vært pioner, som en heltidsforkynner blant Jehovas vitner blir kalt, i nesten tre tiår. Med Guds hjelp har jeg kunnet bidra til at en rekke personer, deriblant Irma og datteren hennes, er blitt kjent med Bibelens sannheter og har innviet sitt liv til Gud. Det er en stor glede å treffe dem som jeg har studert med, og som er som mine egne barn, og se at de «fortsetter å vandre i sannheten» – mange av dem er også pionerer. (3. Johannes 4) I dag, i en alder av 64 år, leder jeg 18 bibelstudier.

Det åndelige tomrommet jeg følte som ung sanger, er blitt fylt, og mitt ønske om å hjelpe andre er blitt tilfredsstilt ved at jeg har adlydt Jesu befaling om å ’gå og gjøre disipler’. (Matteus 28:19, 20) Så takknemlig jeg er for at Jehova har støttet meg alle disse årene, og for at han fortsatt gjør det! Jeg har virkelig ’smakt og sett at Jehova er god’. – Salme 34:8.

[Fotnoter]

[Bilde på side 25]

Sammen med sønnene mine, konene deres og den eldre søsteren min, som jeg er pioner sammen med

[Bilde på side 26]

Jeg lager fortsatt tamales og selger dem på gaten for å forsørge meg selv i heltidstjenesten