Den mest fryktede sykdommen på 1800-tallet

Året var 1854, og London var rammet av enda et utbrudd av kolera – en tarminfeksjon som kjennetegnes av alvorlig diaré og dehydrering. Sykdommen spredte seg med alarmerende hastighet. Mange som ikke var syke da de våknet, var døde før kvelden var omme. Man kjente ikke til noen behandling av sykdommen.

DET var århundrets mest fryktede sykdom, og årsaken til den forble et mysterium. Noen trodde at man fikk kolera ved å puste inn illeluktende luft fra organiske stoffer som var i ferd med å råtne. Det var ikke så rart at de tenkte i de baner. Themsen, som flyter gjennom London, luktet noe aldeles forferdelig. Var det den stinkende luften som førte sykdommen med seg?

Fem år tidligere hadde en lege som het John Snow, hevdet at kolera ikke skrev seg fra forurenset luft, men fra forurenset vann. En annen lege, William Budd, mente at en sopplignende levende organisme var bærer av sykdommen.

Under epidemien i 1854 testet Snow teorien sin ved å studere levemåten til dem som hadde fått kolera i bydelen Soho i London. «Hva har de til felles?» spurte han seg. Snows undersøkelser førte til en oppsiktsvekkende oppdagelse. Alle som hadde pådratt seg kolera i denne bydelen, hadde fått drikkevann fra den samme vannpumpen, og vannet var forurenset av kolerainfisert kloakk! *

Det samme året ble en annen medisinsk milepæl nådd, da den italienske vitenskapsmannen Filippo Pacini offentliggjorde en avhandling hvor den levende organismen som forårsaker kolera, ble beskrevet. Hans forskning ble imidlertid i likhet med det Snow og Budd var kommet fram til, stort sett ignorert. Koleraen fortsatte å hjemsøke folk som en svøpe – fram til 1858.

«Den store stanken»

Det hadde vært liten fortgang i Parlamentet når det gjaldt byggingen av et nytt kloakksystem for å gjøre Themsen renere, men den hetebølgen som kom sommeren 1858, gjorde at saken ble framskyndet. Stanken fra elven som fløt forbi Underhuset, var så uutholdelig at politikerne måtte henge opp forheng som  var gjennomvætt med desinfeksjonsmiddel, foran vinduene i et forsøk på å kamuflere lukten. Det som ble kjent som «den store stanken», satte fart i Parlamentet. I løpet av 18 dager gav det ordre om at et nytt kloakksystem skulle bygges.

Man bygde store avløpsrør som skulle fange opp kloakken før den nådde elven, og deretter transportere den til området øst for London. Der ble den til slutt sluppet ut i havet, slik at den gikk ut med lavvannet. Resultatene var bemerkelsesverdige. Så fort hele London var blitt koblet til det nye systemet, opphørte koleraepidemiene.

Nå var det ingen tvil: Årsaken til kolera var ikke illeluktende luft, men infisert vann eller mat. Det var også klart hva som var nøkkelen til å forebygge kolera – gode sanitære forhold.

En lov forut for sin tid

Flere tusen år før koleraepidemier herjet London, førte Moses israelittene ut av Egypt. Til tross for at de vandret rundt i Sinai-ødemarken i omkring 40 år, slapp de unna slike epidemier som kolera. Hvordan var det mulig?

Folket fikk påbud om å grave ned ekskrementer på et privat sted utenfor leiren, slik at området der de bodde, og vannkildene ikke skulle bli forurenset. Dette påbudet er nedskrevet i Bibelen, i 5. Mosebok 23:12, 13, hvor det står:

«Og et privat sted skal stå til din rådighet utenfor leiren, og du skal gå ut dit. Og en kjepp skal stå til din rådighet sammen med redskapene dine, og når du setter deg på huk der ute, da skal du grave et hull med den og snu deg og dekke over din avføring.»

 Dette enkle påbudet beskyttet israelittene, slik at de ikke pådrog seg de sykdommene som de omkringliggende nasjonene var plaget av. Lignende hygieniske forholdsregler har også reddet liv i nyere tid. * La oss se på et eksempel.

«Vi har aldri hatt et utbrudd»

I 1970-årene førte en bølge av forfølgelse i Malawi til at mange Jehovas vitner måtte forlate landet. De søkte tilflukt i nabolandet Mosambik, hvor over 30 000 menn, kvinner og barn slo seg ned i ti flyktningleirer. Som kjent er flyktningleirer yngleplasser for vannbårne sykdommer. Så hvordan klarte vitnene seg under disse forholdene?

Lemon Kabwazi bodde sammen med 17 000 andre i den største leiren i Mlangeni. Han forteller: «Leiren ble holdt ren hele tiden. Utedoer ble gravd utenfor leiren. Ingen fikk lov til å grave sin egen utedo inne i leiren. Avfallsplasser ble også gravd utenfor leiren. Frivillige tok hånd om alt som hadde med det sanitære å gjøre. De forsikret seg blant annet om at det vannet som kom fra de brønnene som var gravd i et annet område utenfor leiren, var rent. Selv om vi bodde trangt, fulgte vi Bibelens normer med hensyn til hygiene, så vi hadde ikke et eneste utbrudd av alvorlig sykdom, og det var ingen som noen gang fikk kolera.»

Mange steder i verden er det dessverre fortsatt slik at husstandene ikke har et tilfredsstillende kloakksystem. Sykdommer som spres via ekskrementer, er årsak til at omkring 5 000 barn mister livet hver dag.

Kolera og lignende sykdommer kan forebygges, og menneskenes forsøk på å sikre gode sanitære forhold har gitt betydelige resultater, men Bibelen holder fram det håp at all slags sykdom snart skal fjernes. I Åpenbaringen 21:4 sies det om forholdene under Guds rikes styre: «Døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer.» Da vil dette bibelske løftet bli oppfylt: «Ingen innbygger skal si: ’Jeg er syk.’» – Jesaja 33:24.

Du kan lære mer om hva Guds rike skal gjøre for menneskene, ved å lese kapitlene 3 og 8 i boken Hva er det Bibelen egentlig lærer?, utgitt av Jehovas vitner.

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 21]

Themsen, som flyter gjennom London, var i sin tid forurenset av kolerainfisert kloakk, noe mange bildemotiver fra den tiden gjenspeiler

[Bilde på side 22]

I Mosambik bodde det over 30 000 menn, kvinner og barn i ti flyktningleirer som hele tiden ble holdt rene

[Bilderettigheter på side 20]

Døden på Themsen: © Mary Evans Picture Library; kart: University of Texas Libraries