«En konge blant klokker»

DA Westminster Palace ble ødelagt av brann i 1834, arrangerte britiske politikere en konkurranse. Hvem ville legge fram det beste forslaget til hvordan en ny parlamentsbygning skulle se ut? Det forslaget som vant, og som ble lagt fram av sir Charles Barry, var et utsmykket palass i gotisk stil som også bestod av et imponerende, kvadratisk klokketårn. Kontoret for offentlige arbeider bestemte at det skulle bygges «en konge blant klokker, den største verden noen gang har sett».

Denne klokken er et av Londons berømte landemerker, og dens karakteristiske klokkespill blir gjenkjent verden over. Den går under navnet Big Ben – selv om det opprinnelig bare ble brukt om den største klokken i klokkespillet. Dette verdensberømte tårnuret er et mesterverk i ingeniørkunst.

En formidabel oppgave

Arbeidet med det 96 meter høye klokketårnet begynte i 1843. Tre år senere var man på jakt etter en håndverker som kunne bygge et ur som var så nøyaktig at det ikke avvek med mer enn ett sekund i timen. Oppgaven var formidabel. I et høyt, ubeskyttet tårn ville viserne på urskiven bli utsatt for vind, snø og is – i tillegg til at duer ville slå seg ned på dem! Slike forstyrrelser ville påvirke pendelen, og det at pendelen hadde en jevn rytme, var avgjørende for at uret skulle vise riktig tid. Mens eksperter diskuterte hvordan de skulle løse problemene, la urmakeren Edmund Beckett Denison  fram en tegning som ble godtatt, og en kjent urmaker fikk i oppdrag å bygge uret.

Etter to år var uret ferdig, men det måtte bare ligge og vente i urmakerens verksted i enda fem år, inntil tårnet ble fullført. I løpet av denne tiden oppfant Denison en innretning som beskyttet pendelen mot forstyrrelser utenfra, noe som sikret urets nøyaktighet.

Big Ben blir til

Nå som urmekanismen var klar, var neste skritt å lage klokkene i klokkespillet. Et støperi i den nordøstlige delen av England støpte den klokken som slår timeslagene. Den var mye større enn man hadde regnet med, og veide omkring 16 tonn! Klokken var så tung at den ødela dekket på det skipet som skulle frakte den til London. Til slutt kom skipet fram. Da klokken først var kommet på land, ble den omsider transportert i en spesiallaget vogn som ble trukket av 16 hvite hester. Så ble den hengt opp i et rammeverk foran Parlamentet for at den skulle testes.

Mange store klokker har navn, og denne enorme klokken fikk kallenavnet Big Ben. Hvorfor? Det er det ingen som vet med sikkerhet.  Noen sier at klokken kan ha blitt oppkalt etter sir Benjamin Hall, en svær mann som jobbet for Parlamentet. Andre tror at klokken fikk navn etter Benjamin Caunt, en kjent tungvektsbokser på den tiden. Uansett hva som er bakgrunnen, blir navnet Big Ben nå vanligvis ikke lenger bare brukt om timeklokken, men om hele tårnet, uret innbefattet.

Rammet av ulykke to ganger

Det så ut til at Big Bens første hammer var for lett, så man erstattet den derfor med en kjempestor hammer på 660 kilo. Men etter mange måneder med testing, skjedde det noe katastrofalt. Klokken sprakk og kunne ikke repareres. Big Ben måtte demonteres. Metallet ble smeltet og så støpt om til en klokke som veide 13,7 tonn. Nok en gang stod folkemengder oppstilt i gatene da en vogn fraktet den nye klokken til parlamentsbygningen.

Noen måneder senere var selve tårnet ferdig. Flere arbeidslag jobbet utrettelig for å heise Big Ben opp og inn i klokketårnet. Til slutt kunne den kjempestore klokken slutte seg til de fire mindre klokkene, som skulle slå kvarterslagene. Så kom den tunge urmekanismen på plass. Endelig var ’kongen blant klokker’ klar til aksjon – slik så det i hvert fall ut.

I juli 1859 begynte Big Ben å slå hver hele time. Men suksessen var kortvarig. I begynnelsen av oktober sprakk den store klokken igjen! Det kom ikke på tale å fjerne klokken fra tårnet. Arbeiderne dreide isteden klokken en kvart omgang, slik at hammeren ikke skulle treffe sprekken. For å forhindre ulykker i framtiden monterte de så en lettere hammer. I løpet av tre år var Big Ben i gang igjen. Sprekken er der fortsatt, og det er dette som gir klokken dens karakteristiske «dong».

Historiske milepæler

I 1924 monterte det britiske kringkastingsselskapet en permanent mikrofon i klokketårnet og begynte regelmessig å sende Big Bens klokkespill som det nasjonale tidssignalet. Åtte år senere ble lyttere overalt i Det britiske samveldet også koblet inn, og i dag strømmer Big Bens melodiøse toner ut til verden via BBC World Service.

Uret og klokkene klarte seg riktignok gjennom bombingen under den annen verdenskrig, men i 1976 førte metalltretthet i urmekanismen til mekanisk svikt, og mye av klokkerommet ble satt ut av funksjon. Den store klokken kom seg imidlertid uskadd fra det, og etter noen uker slo den igjen hver hele time. Men det tok ni måneder før uret fungerte som det skulle.

I en periode var Big Ben den største klokken verden noen gang hadde sett, og den er fremdeles det mest nøyaktige offentlige mekaniske uret. Den karakteristiske melodien blir ofte kopiert, og man kan derfor høre den tone ut fra både små og store klokker i mange land. Det er ikke så rart at Big Ben er blitt et symbol på Storbritannia og landets hovedstad. Den er virkelig «en konge blant klokker»!

[Ramme/bilder på side 18]

HOLDER TIDEN

Tre ganger i uken går en tekniker opp 300 trappetrinn i en vindeltrapp av stein og sveiver for hånd opp vaieren med det tunge loddet, som driver tidsmekanismen. Teknikeren sjekker også at uret går nøyaktig. Den fire meter lange pendelen svinger hvert annet sekund. På en liten kant nær toppen av pendelen ligger det noen gamle mynter. Hvis uret går for sakte, legger teknikeren på en mynt. Hvis det går for fort, tar han bort en mynt.

[Bilde]

Gamle mynter er med på å regulere uret

[Rettigheter]

Klokken trekkes opp: AP Photo/Lefteris Pitarakis; mynter: Parliamentary copyright images are reproduced with the permission of Parliament

[Bilde på side 19]

Den 13,7 tonn tunge klokken (Big Ben) slår hver hele time

[Rettigheter]

Popperfoto/Getty Images