«Mayday! Mayday! Mayday!» – signalet som redder liv

SPILL AV

«Mayday! Mayday! Mayday!» – signalet som redder liv

Fiskebåten var innhyllet i røyk og flammer! Alle om bord befant seg i livsfare. «Hadde ikke kapteinen sendt mayday-signalet, ville ’Nautical Legacy’ aldri ha blitt funnet», sa en representant for kystvakten. Den kanadiske kystvakten reagerte raskt og klarte å redde hele mannskapet. *

«MAYDAY! Mayday! Mayday!» Når disse ordene høres over radio, er det en melding om en livstruende nødssituasjon og et rop om øyeblikkelig hjelp. Er dette nødsignalet effektivt? I 2008 hadde den amerikanske kystvakten over 24 000 redningsoppdrag. Den reddet 4910 liv – gjennomsnittlig 13 liv pr. dag – og hjalp flere enn 31 000 som var i havsnød.

Men hvorfor bruker man uttrykket «mayday»? Og hvordan signaliserte skip etter hjelp når de var i nød, før radiooverføringens tid?

Nødsignaler før i tiden

I 1588 ble kanonene om bord på «Santa Maria de la Rosa» i den spanske armada avfyrt som nødsignal fordi man hadde mistet kontrollen over skipet i en kraftig storm. Skipet sank, og ingen skal ha overlevd. Noen ganger heiste sjømenn i gammel tid spesielle flagg som skulle signalisere at de var i nød. Det at et skip heiser et hvitt flagg med rødt diagonalt kors, er også i vår tid internasjonalt kjent som et rop om hjelp.

I 1760-årene begynte sjømenn å lære seg en visuell kode, et system som ble kalt semafor. Når man skulle bruke denne koden, hadde den som sendte signaler, to håndholdte flagg som ble brukt etter samme system som viserne på en urskive. Hvert «klokkeslett» stod for en bestemt bokstav eller et bestemt tall.

Men flagg, kanonild og visuelle signaler fungerte bare hvis andre var så nær at de kunne se eller høre nødsignalet. De som var i fare, hadde ofte lite håp om at hjelpen ville komme. Hvordan kom situasjonen til å forandre seg?

Mer effektive nødsignaler

I 1840-årene ble det gjort et gigantisk hopp innen kommunikasjonsteknologien. Samuel Morse utviklet en kode som gjorde at telegrafister kunne sende meldinger via en ledning ved hjelp av en manuell morsenøkkel. Så lenge telegrafisten holdt nøkkelen nede, kunne personen i den andre enden fange opp en elektrisk impuls. Morse fastsatte en unik kombinasjon av prikker og streker eller korte og lange lyder for hver bokstav og hvert tall.

For å kunne benytte seg av morsekoden til havs brukte sjøfolk kraftige lysstråler istedenfor de lydene telegrafistene sendte. Lysstråler som ble sendt ut en kort stund, svarte til en prikk, og lysstråler som ble sendt ut en lengre stund, svarte til en strek. Snart begynte man å bruke et enkelt og unikt nødsignal som bestod av tre prikker, tre streker og enda tre prikker, noe som stod for bokstavene «SOS». *

Heldigvis klarte man etter hvert å sende nødsignaler i stadig større omfang og over stadig lengre distanser. Guglielmo Marconi sendte det første radiosignalet over Atlanterhavet i 1901. SOS-meldinger kunne nå sendes via radiobølger istedenfor ved hjelp av lysstråler. Men radiotelegrafister hadde ennå ikke noe verbalt nødsignal. Uttrykket «Mayday! Mayday! Mayday!» hørte fortsatt framtiden til.

Da Reginald Fessenden i 1906 kringkastet et program bestående av tale og musikk, kunne man endelig høre noen snakke på luften. Sjømenn som hadde radioutstyr, hørte programmet til Fessenden 80 kilometer unna. I 1915 var det mange som med begeistring kunne lytte til direktesendt tale som ble overført fra Arlington i Virginia i USA til Eiffeltårnet i Paris – en strekning på over 14 000 kilometer! Og tenk deg hvor oppglødd mannskapet om bord på «SS America» må ha vært i 1922 da den første skip-til-land-radiosamtalen fant sted mellom Deal i New Jersey i USA og skipet, som var over 600 kilometer ute på havet.

Nødsignalet samordnes

Radiotelegrafister på 1920- og 1930-tallet begynte snart å kommunisere. Sjøfolk snakker gjerne forskjellige språk, så hvordan kunne en kaptein sende et nødsignal som alle kunne forstå? Dette problemet ble løst i 1927, da International Radiotelegraph Convention antok «mayday» som det internasjonale nødsignalet. *

Vi kan være takknemlige for at kommunikasjonsmulighetene er blitt stadig bedre. Radar og GPS har for eksempel erstattet kanoner og flaggsignaler. Radioer er dessuten blitt standardutstyr, og nødsentraler overvåker sambandet og er konstant på vakt. Som i tilfellet med «Nautical Legacy» vil ropet «Mayday! Mayday! Mayday!» sannsynligvis bli fanget opp, uansett hvor eller når det oppstår en nødssituasjon. Til forskjell fra folk i tidligere tider, som hadde lite håp om å bli reddet hvis de befant seg i fare på havet, kan man i dag forvente å få hjelp.

[Fotnoter]

^ avsn. 2 Fra boken True Stories of Rescue and Survival–Canada’s Unknown Heroes

^ avsn. 11 Bokstavene «SOS» ble valgt fordi det både var lett å sende dem og å oppfatte dem. De hadde ingen spesiell betydning.

^ avsn. 15 «Mayday» skal uttales tre ganger for at det skal være tydelig hva det dreier seg om, og for at det ikke skal forveksles med andre ord.

[Bilde på side 27]

«Nautical Legacy» var innhyllet i røyk og flammer

[Rettigheter]

[Bilde på side 28]

For å kunne benytte seg av morsekoden til havs brukte sjøfolk kraftige lysstråler istedenfor de lydene telegrafistene sendte

[Rettigheter]

VÅKN OPP!