Sjøfart over toppen av kloden

SJØFARERE i gammel tid drømte om å finne en passasje i nord som kunne forbinde Atlanterhavet og Stillehavet, men de stod overfor en enorm utfordring – den arktiske sjøveien var stengt av is.

De var likevel innstilt på å finne en snarvei over toppen av kloden. På 1500-tallet var handelsrutene til Østen – rundt sørspissen av Afrika og av Sør-Amerika – kontrollert av Portugal og Spania. Kjøpmenn i andre land måtte prøve å finne ruter i nord hvis de ville være med på handelen i øst. Det var mange som prøvde seg, deriblant disse:

Engelskmennene: I 1553 ledet sir Hugh Willoughby og Richard Chancellor den første engelske ekspedisjonen. Etter at skipene deres kom fra hverandre i en storm, ble Willoughby tvunget til å overvintre ved den golde kysten av Kolahalvøya langt nord i Russland. Ekspedisjonen var dårlig forberedt på de barske forholdene, så Willoughby og de som var med ham, omkom. Chancellor kom seg derimot i havn i Arkhangelsk. Derfra reiste han til Moskva etter å ha blitt invitert dit av tsar Ivan IV Vasiljevitsj (Ivan den grusomme). Chancellor fant ikke noen passasje til Asia, men han åpnet veien for handel mellom England og Russland.

Nederlenderne: I 1594 seilte Willem Barentsz (Barents) til Novaja Semlja. Men på sin tredje tur, i 1596, da han rundet den nordlige spissen av denne russiske øygruppen, ble skipet sittende fast i isen og ble så ødelagt at det ikke kunne repareres. Mannskapet til Barentsz klarte seg gjennom en hard vinter ved å sette opp et skur laget av drivved og spise isbjørnkjøtt og vendte så tilbake i to små båter. Barentsz selv overlevde ikke reisen.

Russerne: Russiske oppdagelsesreisende gikk i gang med å utforske Sibir og russisk Fjerne østen i stor skala. På bare 60 år, fra 1581 til 1641, beveget de seg fra Uralfjellene til Stillehavet. Omtrent på den tiden seilte kosakkene til Nordishavet via elver i Sibir. De  fremmet Russlands krav på Sibir og var de første som drev skipsfart langs den nordøstlige kysten av Sibir. I 1648 seilte russiske skip gjennom det som kom til å hete Beringstredet, oppkalt etter den danske sjøfareren Vitus Bering.

Flere ekspedisjoner

Mellom 1733 og 1743 var det nesten tusen menn inndelt i sju grupper som under Berings kommando drog ut for å utforske Russlands ishavs- og stillehavskyst. Gjentatte ganger ble skipene deres sittende fast i isen, og mange sjømenn mistet livet. Til tross for det kartla ekspedisjonen nesten hele kysten langs Nordishavet. Det materialet som ble samlet – for eksempel sjøkart, dybdemålinger og informasjon om isforholdene – viste seg å være uvurderlig for framtidige sjøfolk i arktiske strøk.

Alle som hadde forsøkt å reise i disse strøkene, hadde brukt treskip. Men ekspedisjonen til Bering hadde tydelig vist at slike skip var svært utilstrekkelige på reiser langs den nordlige sjørute. * I 1778 kom den britiske oppdagelsesreisende James Cook til samme konklusjon da han seilte vestover gjennom Beringstredet bare for å oppdage at is blokkerte veien for ham. Det gikk et helt århundre før Nils Adolf Erik Nordenskiöld, som var av finsk avstamning, klarte å ta seg fram gjennom denne passasjen ved hjelp av et dampskip.

Russisk ekspertise

Etter den russiske revolusjon i 1917 ble skipsfart i de russiske arktiske strøk bare tillatt for russiske skip. Fra og med 1930-årene utviklet Sovjetunionen den nordlige sjørute og anla havner som skulle betjene nye industrielle bosetninger. Russland skaffet seg dermed ekspertise når det gjaldt alle sider ved sjøfart i de arktiske strøk.

Under den kalde krigen forble den nordlige sjørute stengt for skip fra andre land. Men på grunn av politiske reformer og en overgang til markedsøkonomi oppmuntrer russiske myndigheter nå til internasjonal skipsfart langs denne ruten. Følgende eksempel illustrerer fordelene ved dette.

Sommeren 2009 passerte to tyske lasteskip Beringstredet og drog så vestover langs den nesten isfrie nordlige kysten av Asia og Europa til Nederland. Det var første gang et ikke-russisk rederi seilte gjennom Nordostpassasjen. Reisen sparte dem for omkring 3000 nautiske mil og 10 dagers reise. Rederiet anslår at de sparte omkring 300 000 euro pr. skip ved å ta den arktiske snarveien.

I dag minker havisen i arktiske strøk raskt. Som følge av det er store havområder nå åpne hver sommer. * Hvis smeltingen fortsetter, kan denne utviklingen være urovekkende når det gjelder miljøet, men den kan føre til at skip kan unngå grunnene langs den russiske kysten og seile direkte mellom Atlanterhavet og Stillehavet – rett over toppen av kloden.

[Fotnoter]

 [Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

RUTER FULGT AV

Sir Hugh Willoughby og Richard Chancellor

Willem Barentsz

Vitus Bering

Nils Adolf Erik Nordenskiöld

Isgrenser

[Kart]

NORDIS-HAVET

Nordpolen

Grense for permanent is

Grense for pakkis om sommeren

Grense for pakkis om vinteren

POLARSIRKELEN

GRØNLAND

CANADA

ALASKA

Beringstredet

RUSSLAND

SIBIR

URALFJELLENE

Novaja Semlja

Kola-halvøya

Arkhangelsk

MOSKVA

[Bilde på side 16]

Havisen i arktiske strøk smelter raskt

[Bilderettigheter på side 14]

Library and Archives Canada/Samuel Gurney Cresswell collection/C-016105