Gud har gitt meg trøst i alle mine prøvelser

Fortalt av Victoria Colloy

En lege sa til moren min: «Vi kan ikke gjøre mer for datteren din. Hun vil måtte gå med krykker og bruke benskinner resten av livet.» Jeg var helt knust! Hva skulle jeg gjøre hvis jeg ikke kunne gå?

JEG ble født den 17. november 1949 i Tapachula i delstaten Chiapas i Mexico. Jeg var frisk og fornøyd, det første barnet i en søskenflokk på fire. Men i seksmånedersalderen sluttet jeg plutselig å krabbe og fikk begrenset bevegelighet. To måneder senere kunne jeg ikke bevege meg i det hele tatt. Legene skjønte ingenting – andre babyer i Tapachula hadde nemlig lignende symptomer. Det kom derfor en ortoped fra Mexico by og undersøkte oss. Vi fikk diagnosen poliomyelitt, eller polio.

Tre år gammel ble jeg operert både i den ene hoften og i knærne og anklene. Senere fikk jeg også problemer med den høyre skulderen. Da jeg var seks, ble jeg sendt til Mexico by for å få videre behandling på et barnesykehus. Moren min jobbet på en gård hjemme i Chiapas, så jeg bodde hos bestemoren min i Mexico by. Men mesteparten av tiden var jeg på sykehus.

Da jeg var rundt åtte år, gikk det litt framover. Men senere ble jeg verre og mistet etter hvert det lille jeg hadde av bevegelighet. Det var nå legene sa at jeg måtte gå med krykker og bruke skinner resten av livet.

Som 15-åring hadde jeg gjennomgått 25 operasjoner – i ryggen, bena, knærne, anklene og tærne. Etter hver operasjon måtte jeg gjennom en periode med opptrening. Etter én av operasjonene ble bena mine gipset. Da gipsen ble fjernet, måtte jeg gjøre smertefulle øvelser.

Jeg finner sann trøst

Etter en operasjon jeg hadde gjennomgått da jeg var elleve år, besøkte moren min meg. Hun hadde lært at Jesus helbredet syke – også en som var lam, slik at han kunne gå. Det var i Vakttårnet, et blad som blir utgitt av Jehovas vitner, hun hadde lært dette. Hun gav meg et eksemplar av bladet, og jeg gjemte det under puten min. Men en dag var det borte. Sykepleierne hadde funnet bladet og fjernet det. De var sinte på meg for at jeg hadde lest i det.

Omkring et år senere kom moren min igjen fra Chiapas for å besøke meg. På det tidspunktet studerte hun Bibelen sammen med Jehovas vitner. Hun hadde med seg boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis. * Hun sa: «Hvis du har lyst til å  leve i den lovte nye verden hvor Jesus vil gjøre deg frisk, må du studere Bibelen.» Til tross for motstand fra bestemoren min begynte jeg derfor å studere sammen med vitnene da jeg var cirka 14 år. Året etter kunne jeg ikke være på sykehuset lenger, siden det bare var for mindre barn.

Hvordan jeg taklet utfordringer

Jeg ble svært deprimert. På grunn av motstand fra bestemoren min måtte jeg reise tilbake til Chiapas og bo hos foreldrene mine. Men hjemme var det problemer, for faren min var alkoholiker. En stund kunne jeg ikke se noen grunn til å leve. Jeg tenkte på å begå selvmord ved forgiftning. Men etter hvert som jeg fortsatte å studere Bibelen, fikk jeg et annet syn på livet. Bibelens løfte om en paradisisk jord gjorde at jeg ble glad og tilfreds.

Jeg begynte å snakke med andre om det storslagne håpet Bibelen holder fram. (Jesaja 2:4; 9:6, 7; 11:6–9; Åpenbaringen 21:3, 4) Så, den 8. mai 1968, da jeg var 18 år, ble jeg døpt som et av Jehovas vitner. Siden 1974 har jeg brukt over 70 timer hver måned på å gjøre andre kjent med det håpet som motiverte meg til å fortsette å leve.

Et godt og meningsfylt liv

Med tiden flyttet moren min og jeg til byen Tijuana, som ligger nær grensen mellom Mexico og USA. Vi bor sammen på et sted som er tilpasset våre behov. Jeg kan fremdeles bevege meg rundt i huset ved hjelp av skinner og krykker, og jeg bruker en rullestol som jeg kan sitte i mens jeg lager mat, og også når jeg vasker og stryker klær. Når jeg skal ut og forkynne, bruker jeg en spesialtilpasset elektrisk rullestol.

I tillegg til at jeg snakker med folk på gaten og i hjemmet deres om hva Bibelen lærer, drar jeg regelmessig til et sykehus i nærheten og snakker om Bibelen med dem som venter på å få legehjelp. Når jeg er ferdig med det, kjører jeg i rullestolen min til markedet for å kjøpe det vi trenger, og så drar jeg hjem og hjelper moren min med å lage mat og gjøre husarbeid.

For å forsørge oss selger jeg brukte klær. Moren min er nå 78 år og har sine begrensninger, for hun har hatt tre hjerteinfarkt. Så jeg sørger for at hun spiser riktig og får medisinen sin. Til tross for at vi har dårlig helse, anstrenger vi oss for å komme på menighetens møter. Flere enn 30 personer som jeg har studert Bibelen med i årenes løp, deltar nå også i forkynnelsesarbeidet.

Jeg er overbevist om at dette bibelske løftet til slutt vil bli oppfylt: «Da [i Guds nye verden] skal den halte klatre som en hjort.» I mellomtiden gir Guds Ord meg trøst: «Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke spent omkring, for jeg er din Gud. Jeg vil styrke deg. Jeg vil virkelig hjelpe deg. Ja, jeg vil ha et fast grep om deg med min rettferdighets høyre hånd.» – Jesaja 35:6; 41:10. *

[Fotnoter]

[Bilde på side 12]

Som sjuåring med benskinner

[Bilde på side 13]

Når jeg forkynner, bruker jeg en spesialtilpasset elektrisk rullestol