Har religion skylden?

I BEGYNNELSEN av 1700-tallet skrev presten og forfatteren Jonathan Swift: «Vi har akkurat nok religion til å hate, men ikke nok til å få oss til å elske hverandre.» Mange har hevdet at religion snarere er en splittende faktor enn en forenende faktor. Men det er ikke alle som er enige i det.

Tenk for eksempel over den konklusjonen som en gruppe forskere ved instituttet for fredsstudier ved Bradford universitet i Storbritannia kom fram til. Gruppen var oppnevnt av kringkastingsselskapet BBC for å gi et velbegrunnet svar på spørsmålet om hvorvidt religion er en kraft for fred eller for krig.

I en offentliggjort rapport sa forskerne: «Etter å ha gransket historiske analyser foretatt av spesialister innen en rekke forskjellige områder har vi konkludert med at det er få av krigene i de siste hundre årene som utelukkende har vært religionskriger.» Forskningsgruppen forklarte at noen kriger «som i mediene og andre steder ofte er blitt framstilt som religionskriger, eller som kriger som skyldes religiøse motsetninger, i virkeligheten har vært en følge av nasjonalisme, frigjøring av landområder eller selvforsvar».

Men som det framgår av de følgende sitatene, er det mange andre som hevder at religiøse ledere, ved sin taushet eller sine handlinger, har sett gjennom fingrene med og aktivt støttet mange væpnede konflikter.

● «Religion ser ut til å være forbundet med vold praktisk talt overalt. . . . De senere årene har det brutt ut religiøst motivert vold blant høyreorienterte kristne i USA, sinte muslimer og jøder i Midtøsten, kranglende hinduer og muslimer i Sør-Asia og tilhengere av tradisjonelle etniske religioner i Afrika og Indonesia. . . . De involverte i disse tilfellene har satt sin lit til at religion skulle gi politisk identitet og rettferdiggjøre ideologier der hevn står sentralt.» – Terror in the Mind of God–The Global Rise of Religious Violence.

● «Ironisk nok er det ofte i land der religion står sterkt, at man har de verste samfunnsonder. . . . At samfunnet er gjennomsyret av religion, har ikke vært nok til å forebygge det høye kriminalitetsnivået. . . . Saken ser ut til å være klar: For å finne leveforhold som er trygge, anstendige, skikkelige og ’siviliserte’, bør man unngå steder som er sterkt religiøse.» – Holy Hatred.

● «Baptister er mye mer kjent for å slåss enn for å skape fred. . . . Da slaverispørsmålet [i USA] og utviklingen på andre områder splittet kirkesamfunnene og deretter nasjonen på  1800-tallet, støttet baptister i nord og sør krigsinnsatsen som et rettferdig korstog og gikk ut fra at Gud var på deres side. Baptister identifiserte seg også med den nasjonale innsatsen i kriger med Storbritannia (1812), Mexico (1845) og Spania (1898) og forsvarte de to siste ’primært med at hensikten var å gi undertrykte folkeslag religionsfrihet og åpne nye områder for misjonsarbeid’. Poenget er ikke at baptister ønsket krig framfor fred, men at det for det meste var slik at når det ble krig, støttet baptister krigsinnsatsen og deltok i den.» – Review and Expositor–A Baptist Theological Journal.

● «Religiøs motivasjon for å kjempe er av historikere blitt påvist i de fleste epoker og blant praktisk talt alle verdens forskjellige folkeslag og kulturer, og vanligvis på begge sider i enhver krig. Det eldgamle ropet om at ’gudene er på vår side’, var blant de tidligste og sterkeste virkemidlene som egget til kamp.» – The Age of Wars of Religion, 1000–1650–An Encyclopedia of Global Warfare and Civilization.

● «Religiøse ledere trenger . . . å reflektere mer kritisk over sin egen svikt når det gjelder å skaffe et mer effektivt lederskap og vitnesbyrd om de egentlige grunnverdiene i sine respektive religioner. . . . Det er nok så at alle religioner har ambisjoner om å skape fred, men det er tvilsomt om religion noen gang har fylt den rollen.» – Violence in God’s Name–Religion in an Age of Conflict.

Opp gjennom historien har presteskapet innenfor alle kristenhetens hovedretninger (den katolske, den ortodokse og den protestantiske) sørget for en endeløs tilgang på feltprester og andre prester som skal høyne soldatenes kampvilje og be for de døde og de døende – på begge sider i enhver konflikt. Ved denne støtten har de sett gjennom fingrene med blodsutgytelsene og gitt alle de militære styrkene sin velsignelse.

Noen hevder kanskje likevel at religion ikke kan klandres for krigføringen. Men spørsmålet er: Har religion klart å forene menneskeheten?

[Ramme på side 5]

«Charles A. Eaton, pastor i baptistkirken på Madison Avenue, kunngjorde i går fra prekestolen at menighetshuset skulle omgjøres til rekrutteringsstasjon for menn som ønsker å verve seg til enten hæren eller marinen.

Han var en av over ti prester i byen som prekte krig under den vanlige søndagsgudstjenesten, og som oppfordret menn og kvinner til å bekrefte sin lojalitet til landet og demokratiet ved snarest mulig å tilby sine tjenester for å støtte krigsinnsatsen. Mange kirker var pyntet med flagg.» – «The New York Times», 16. april 1917.