Jeg har levd et svært givende liv

Fortalt av Herawati Neuhardt

Jeg er født i Cirebon i Indonesia, en by som er berømt for sine forseggjorte batikktekstiler med livlige, håndtegnede motiver. På noen måter har mitt liv som misjonær vært like fargerikt som den batikken – det har vært rikt på spennende og interessante møter med ulike kulturer i Sørøst-Asia og Oseania. Jeg vil gjerne fortelle litt om det jeg har opplevd.

I 1962, da jeg var ti år, begynte min mor å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Med tiden ble hun og min far, som begge er indonesiskfødte kinesere, Jehovas vitner. Det samme ble fem av barna deres, deriblant jeg.

Hjemmet vårt var alltid åpent for misjonærer og reisende tilsynsmenn, som besøkte menigheten vår for å gi åndelig oppmuntring. Deres gode eksempel og oppbyggende måte å snakke med oss på gjorde dypt inntrykk på meg. Da jeg var 19, bestemte jeg meg for å begynne som heltidsforkynner. Et års tid senere giftet jeg meg med Josef Neuhardt, en tysk misjonær som hadde kommet til Indonesia i 1968. Etter bryllupsreisen flyttet vi til Sumatra, den nest største av Indonesias over 17 000 øyer. Josef var reisende tilsynsmann der, noe som betydde at han besøkte Jehovas vitners menigheter, og jeg ble med på disse reisene.

Forkynnelse på Sumatra

Vår krets, det vil si det området med menigheter som vi skulle besøke, strakte seg fra den varme, travle byen Padang i provinsen Vest-Sumatra til den vakre Tobasjøen, en stor vulkansk innsjø som ligger i høylandet i provinsen Nord-Sumatra. Senere fikk vi i oppdrag å besøke den sørlige delen av øya. Vi var konstant på farten i den gamle folkevognboblen vår – vi skumpet av sted på humpete jungelveier, krysset vaklevorne broer laget av kokospalmer og passerte mektige vulkaner, hvorav noen var sovende, mens andre var aktive. Om natten sov vi på gulvet i enkle hus som var laget av materialer fra bushen, og som ikke hadde elektrisitet, sanitæranlegg eller baderom. Vi vasket oss i innsjøer og elver. Det var et enkelt liv, og vi ble veldig glad i menneskene der. De tok varmt imot oss og gav oss mat, og mange viste interesse for Bibelen.

 Rundt Padang bodde folkegruppen minangkabau. De fleste minangkabauer var muslimer, og de ble overrasket og glade når vi viste dem ut fra Bibelen at Gud er én – ikke en treenighet, slik kristenhetens kirkesamfunn hevder. (5. Mosebok 6:4) Mange tok med glede imot Vakttårnet og Våkn opp!, og noen interesserte gjorde senere fine framskritt åndelig sett. Ved Tobasjøen bodde en annen folkegruppe, batak, og de fleste batakene bekjente seg til kristendommen. De kjente Guds navn, Jehova, fordi de hadde sett det i Bibelen på sitt språk, batak. (Salme 83:18) Men de trengte å få en klarere forståelse av hvem Gud er, og hva som er hans hensikt med menneskeheten. Mange av dem tok imot tilbudet om et bibelstudium og ble ivrige kristne forkynnere.

Mange på Java reagerer positivt på budskapet

I 1973 fikk Josef og jeg i oppdrag å tjene på Java, en øy som er omtrent halvparten så stor som Storbritannia, og som hadde over 80 millioner innbyggere. * Vi forkynte det gode budskap for ulike etniske grupper – javanesere, sundanesere og kinesere.

På grunn av min kinesisk-indonesiske bakgrunn snakket jeg flere språk. Jeg kunne både javanesisk, sundanesisk, indonesisk og engelsk. Jeg fikk derfor mange interessante bibelske samtaler med folk på deres morsmål.

I den indonesiske hovedstaden, Jakarta, som ligger på Java, fortalte jeg en jente på 19 år som så trist ut, om håpet om evig liv på en paradisisk jord. Da jeg leste fra Bibelen, brast hun i gråt. «Takk, tante, for at du forteller meg dette», sa hun. Hun kalte meg «tante» for å uttrykke hengivenhet og respekt. Hun fortsatte: «I morgen må jeg betale universitetsavgiftene mine. Jeg mangler 1,5 millioner rupiah [nærmere 1000 kroner], og jeg hadde tenkt på å selge jomfrudommen min for å skaffe pengene. Før du kom, bad jeg til Gud om veiledning. Nå har jeg svaret. Jeg har bestemt meg for å utsette studiene og holde meg moralsk ren.» Denne jenta var veldig glad for å få mer åndelig hjelp.

Siden den gang er det mange flere på Java, deriblant kinesere og sundanesere, som har begynt å leve etter de sunne normene i Guds Ord. Dette har gitt dem ekte indre fred og lykke, akkurat som Gud har lovt. – Jesaja 48:17, 18.

 Kalimantan, der dajakene bor

Fra Java flyttet Josef og jeg til Kalimantan, en indonesisk provins på Borneo, verdens tredje største øy (etter Grønland og Ny-Guinea). På Borneo, som har tette jungler, forrevne fjell og mektige elver, bor det kinesere og muslimske malayer foruten dajaker – et folk som for en stor del holder til langs elvene, og som før i tiden var hodejegere.

For å nå fram til avsidesliggende dajaksamfunn reiste vi som regel med båt eller kano på elver gjennom uberørte jungelområder. Svære krokodiller lå og nøt solen på elvebreddene, aper stirret ned på oss fra trærne, og fugler viste fram sin fargerike fjærdrakt. Ja, misjonærtjenesten der var et eventyr!

De fleste dajakfamilier bodde i pålehus som var bygd av materialer fra bushen. Noen hus var små, mens andre var langhus, der det bodde flere familier. Mange dajaker hadde aldri sett en europeer før, så Josef ble litt av en kjendis. Barna pleide å løpe gjennom landsbyen og rope: «Prest! Prest!» Så strømmet alle til for å høre hva den hvite «presten» hadde å si. Det Josef sa, ble oversatt av innfødte Jehovas vitner, som så ordnet det slik at det kunne bli ledet bibelstudier med de mange interesserte.

Videre til Papua Ny-Guinea

Økende press fra religiøse motstandere førte i desember 1976 til at indonesiske myndigheter forbød Jehovas vitners virksomhet. Josef og jeg fikk derfor i oppdrag å tjene i Papua Ny-Guinea.

Etter ankomsten til Port Moresby, hovedstaden, gjennomgikk vi et to måneders kurs i hiri motu, et handelsspråk der i landet. Så flyttet vi til Daru, en liten øy i den sørvestligste provinsen. Der traff jeg Eunice, en høy, sterk og elskelig kvinne. Tennene hennes hadde rødsvarte flekker fordi hun hadde tygd betelnøtter i årevis. Da Eunice lærte at Gud vil at hans tjenere skal være fysisk rene så vel som moralsk og åndelig rene, sluttet hun med betelnøtter, som hun hadde vært avhengig av, og ble en trofast kristen. (2. Korinter 7:1) For hver gang vi så slike ydmyke mennesker begynne å leve etter det Bibelen sier, forstod og verdsatte vi enda bedre ordene i Salme 34:8: «Smak og se at Jehova er god.»

Med tiden ble Josef reisende tilsynsmann igjen, og vi besøkte nesten alle deler av Papua Ny-Guinea, et land med så mange som 820 språk. For å kunne snakke med flere mennesker føyde vi et annet av disse språkene til vårt repertoar – tok pisin, som brukes som fellesspråk i dette landet. For å komme til de forskjellige byene og landsbyene reiste vi til fots og med bil, båt, kano og småfly, og vi lærte oss å leve med trykkende hete, moskitoer og jevnlige malariaanfall.

I 1985 sa vi ja til enda et oppdrag som misjonærer – vi skulle tjene på Salomonøyene, øst for Papua Ny-Guinea. Vi arbeidet ved Jehovas vitners avdelingskontor der og reiste også rundt i hele øyriket for å oppmuntre menigheter og være med på kristne stevner. Igjen måtte vi takle et nytt språk, denne gangen Salomonøyenes pidgin. Men for en glede det var å snakke med salomonere som likte Bibelen!

Min vanskeligste reise

I 2001 ble forbudet mot Jehovas vitner i Indonesia opphevet, og Josef og jeg drog tilbake til Jakarta. Men kort tid senere fikk min kjære mann diagnosen malignt melanom, en aggressiv form for hudkreft. Vi reiste til Josefs hjemland, Tyskland, for at han skulle få behandling der. Men det er leit å måtte fortelle at i 2005, på vår 33-års bryllupsdag, sovnet Josef inn i døden, og han venter nå på en oppstandelse til liv i paradiset i den nye verden. (Johannes 11:11–14) Han var 62 år og hadde vært 40 år i heltidstjenesten.

Jeg er nå tilbake i Jakarta og tjener fortsatt som misjonær. Jeg savner mannen min veldig. Men det å lære andre om de dyrebare sannhetene som finnes i Guds Ord, hjelper meg til å holde det gående, for tjenesten gir meg en følelse av dyp tilfredshet og gir livet mening. Ja, jeg kan med hånden på hjertet si at Jehova har latt meg få leve et høyst fargerikt og givende liv.

[Fotnote]

[Kart på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

INDONESIA

Java

JAKARTA

Cirebon

Sumatra

Padang

Tobasjøen

Borneo

PAPUA NY-GUINEA

PORT MORESBY

Daru

SALOMONØYENE

[Bilde på side 26]

Herawati sammen med noen hun studerte Bibelen med på Salomonøyene

[Bilde på side 26]

Sammen med Josef i Nederland, rett før han døde i 2005