Honningmaur – en ørkendelikatesse

EN VENN av oss, Yuminiya, som er aborigin, ønsker å dele en av ørkenens hemmeligheter med oss. Hun tar oss med inn i en tørr krattskog nord for Alice Springs midt i Australia og undersøker omhyggelig sandjorden der. Under mulgatrærne (en akasieart) får hun øye på de små krypene som vil lede oss til en søt finnerlønn. Dette er honningmaur.

Hun graver energisk og følger maurganger langt ned i sandjorden. Snart har hun gravd et hull som er mer enn en meter dypt og bredt nok til at man kan sitte i det. «Du kan grave etter honningmaur på alle tider av året, men det er best om vinteren, for om sommeren blir det for varmt for deg», roper hun opp fra hullet. Vi ser på mens hun med et trent øye studerer maurganger som nå ligger åpne i dagen. «Du må vite hvilken av dem du skal følge», forklarer hun.

Yuminiya finner snart reiret til maurene. I reiret er det minst 20 honningmaur med oppsvulmede bakkropper så store som druer, fylt med en gyllen væske.  De små insektene henger fra jordtaket, ute av stand til å flytte seg fordi de er blitt så store. På bare noen minutter sanker Yuminiya over hundre maur fra mange kamre. «Honningen fra disse maurene er en av de søteste matvarene bushen gir oss», sier hun.

Levende honningkrukker

Honningmaur er en av de mest uvanlige av de mer enn 10 000 maurartene man kjenner til. Mens bier lagrer honning i vokskaker, lagrer honningmaur nektar i kroppen til noen levende arbeidsmaur som kalles «krukker». Maurkolonien forsyner seg fra disse levende «honningkrukkene» i magre tider.

For å levere eller få ut føde bruker en maur antennene sine til å slå den rette koden på antennene til «krukken», som så åpner munnen. En spesiell ventil i magen som består av fire klaffer, regulerer strømmen inn eller ut. Det ser ut til at en «krukke» kan tømmes og fylles flere ganger i løpet av de månedene den lever.

Selv om «krukkene» ikke klarer å flytte seg, er de vanligvis trygge, der de holder til under bakken, beskyttet mot tørke, hete og insektetere. I denne mørke underjordiske verdenen beskytter de seg mot bakterier og sopp ved å smøre kroppen sin med antibakteriell væske fra en spesiell kjertel.

Hvor kommer «honningen» fra? Begynnelsen på næringskjeden, for å si det slik, er sevje og nektar fra akasietrær. Neste trinn er bladlus, som lever av disse naturlige saftene. Deretter melker arbeidsmaur bladlusene for noe av overskuddet av sukkeret deres, som kalles honningdugg, eller de samler nektar direkte fra trærne. Til slutt fôrer arbeidsmaurene «krukkene» med den væsken de har samlet. Og siden de inaktive «krukkene» ikke trenger så mye næring, ender mesteparten av honningduggen selvfølgelig opp i «honningbanken»!

Men hva med bladlusene? Er de taperne her? På ingen måte. For det første lar maurene dem ha nok nektar igjen. For det andre beskytter maurene bladlusene mot parasitter og andre fiender. Ja, både maur og bladlus er vinnere i dette symbiotiske partnerskapet, som kalles mutualisme.

«Gå til mauren», sier Bibelen, «se dens veier og bli vis. Selv om den ikke har noen befalingsmann, oppsynsmann eller hersker, sørger den om sommeren for sin føde; den har i høsttiden samlet sine matforråd.» (Ordspråkene 6:6–8) Disse ordene er virkelig sanne, for maur er absolutt arbeidsomme og flinke til å samarbeide og sørge for god organisering! Og så imponerende det er at disse hardføre ørkenboerne klarer å produsere en slik søt delikatesse i så ugjestmilde omgivelser!

[Bilde på side 11]

Honningmaurens oppsvulmede bakkropp er full av søt nektar

[Bilderettigheter på side 11]

Sidene 10 og 11, øverst: M Gillam/photographersdirect.com; side 11: © Wayne Lynch/age fotostock