Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Vakttårnenes land – det fjellrike Svaneti

Vakttårnenes land – det fjellrike Svaneti

Vakttårnenes land – det fjellrike Svaneti

MED et godt tak i takbjelkene lente vi oss framover og stakk hodet ut fra toppen av et over 800 år gammelt steintårn. Fra der vi stod, 25 meter over bakken, hadde vi god utsikt og kunne se mange andre gamle vakttårn rundt omkring i hele den lille byen Mestia, som er regionhovedstaden i Svaneti i Georgia.

Den svakt skrånende dalen, som var dekket av grønne gressmarker, dannet en slående kontrast til de majestetiske, snødekte fjelltoppene som raget opp rundt oss. Vi ble helt betatt av dette gamle stedet, som gav oss følelsen av at vi på en måte hadde reist tilbake til middelalderen. Å besøke de berømte vakttårnene i Svaneti hadde faktisk vært et mål for reisen vår.

På tur i området

Reisen vår til høyfjellsområdet Svaneti i Kaukasus begynte i den georgiske byen Zugdidi i nærheten av Svartehavet. Det var en klar morgen, og fra byen kunne vi se de praktfulle hvite fjelltoppene i det fjerne. Da vi kom til den kløften som Inguri-elven har gravd ut, fulgte vi langsomt veien som snor seg gjennom den. I dette skogsområdet bugner det av bregner, asaleaer og laurbærhegg, og det finnes et vell av rhododendron med kremfargede blomster.

Da kvelden kom, hadde vi nådd fram til den maleriske landsbyen Becho. Den ligger ved foten av det åndeløst vakre fjellet Usjba, som har kneisende tvillingtopper i granitt. Som møll tiltrekkes av lys, tiltrekkes fjellklatrere av de stupbratte, iskledde Usjba-toppene. Det 4710 meter høye Usjba-fjellet blir ofte kalt «Kaukasus’ Matterhorn».

Trette og sultne etter reisen stoppet vi en gjeter, kjøpte en sau av ham og tilberedte den, så vi kunne ha den som kveldsmat. Snart satt vi rundt et leirbål sammen med våre vennlige og gjestfrie svanske venner og nøt et deilig måltid. Vi spiste mtsvadi, også kjent som shish kebab, som ble servert med nybakt georgisk lavash, et tynt brød som bakes i en vedfyrt leirovn. Vi avrundet måltidet med et godt glass Saperavi, en fyldig, tørr georgisk rødvin.

Neste morgen drog vi videre til Mestia. Mens vi var her og stod og kikket ut fra et av vakttårnene, slik vi fortalte om innledningsvis, kom vi til at Svaneti må være et av de vakreste fjellområdene i verden. Omkring 45 kilometer fra Mestia og enda lenger inn i fjellheimen ligger landsbysamfunnet Usjguli. Her bor folk på opp mot 2200 meters høyde. Usjguli er blitt kalt «den høyestliggende landsbyen i Europa med kontinuerlig bosetning».

For å komme til dette fjellsamfunnet tok vi en øde, smal vei som klamrer seg til fjellsiden og går langs bratte stup, med elven nedenfor. Da vi til slutt kom fram til Usjguli, ble vi belønnet med et uforglemmelig syn: Tette klynger av hus rundt middelaldertårn, med det veldige Sjkhara-fjellet som et vakkert bakteppe. Fjellets blendende hvite snøkappe var en flott kontrast til den dypblå fjellhimmelen.

Sjkhara, som med sine 5201 meter er Georgias høyeste fjell, er en del av det som kalles Bezengi-veggen, en 12 kilometer lang fjellrygg der flere av de andre toppene er nesten like høye. Denne fjellryggen er i sin tur en del av den over 1200 kilometer lange fjellkjeden Store Kaukasus. Overalt så vi frodige daler med fantastisk natur. Disse dalene er imidlertid vanskelig tilgjengelige, bortsett fra for de mest eventyrlystne eller dem som kaller Svaneti sitt hjem.

Menneskene som bor her

Svanerne er et gammelt folk, som har sitt eget språk. De har lenge vært kjent som et folk som ikke har latt noen være herre over dem. På 1700-tallet sa en oppdagelsesreisende at svanerne hadde «realisert det nye idealet om et samfunn der individets frie vilje går foran alle andre hensyn».

Den unike friheten i Svaneti kan tilskrives to faktorer. For det første fungerte de ekstremt høye fjellkjedene som en barriere som isolerte befolkningen fra omverdenen og beskyttet dem mot invaderende fiender. For det andre bidrog vakttårnene til å trygge de enkelte familienes frihet. I tillegg til at tårnene beskyttet dem mot fiender, deriblant personer fra nabolandsbyer som til tider ble fiendtlig innstilt, vernet de dem mot snøskred, som kunne begrave mindre bygninger.

Livet i et vakttårn

Vi fikk besøke et vakttårn fra 1100-tallet og se hvordan en svansk familie levde tidligere. Tårnet, som kalles murkvam, utgjorde et festningsverk sammen med et tilstøtende hus, som kalles kor. Første etasje i dette huset hadde et stort ildsted, som var varme- og lyskilden. Noe annet som var iøynefallende, var en svær trestol til bruk for patriarken, overhodet for storfamilien, som omfattet hans kone og hans sønner og svigerdøtre. De huslige oppgavene kvinnene hadde, gikk på omgang mellom dem. Arbeidet deres bestod i å male korn, bake brød, gjøre husarbeid, fôre dyrene og passe på at flammene i det store ildstedet ikke døde ut.

Det høye tårnet var bygd av stein og var pusset med grov hvitaktig puss. Med sine fire etasjer raget det over det toetasjes huset det var forbundet med. Da vi kom inn i tårnet fra huset, tok det en stund før øynene våre hadde vent seg til det svake lyset. De nederste etasjene i vakttårnet ble brukt til oppbevaring av vann, mel, frukt, ost, vin og kjøtt.

Når det var fare på ferde, sov familien i den nederste og de midterste etasjene i tårnet. Toppetasjen, som hadde skifertak og små åpninger i brystningen, var hovedsakelig en kampplattform. En besøkende på 1800-tallet rapporterte at siden «det ikke var noen lokal myndighet av noe slag til å håndheve en avgjørelse, grep folk stadig til våpen». Hver familie var derfor forberedt på å forsvare seg selv.

Da vi drog hjem, tenkte vi på alt det vakre vi hadde sett i Guds imponerende skaperverk mens vi var i Svaneti, og følte dyp takknemlighet mot Jehova Gud. De som bodde i vakttårnene der i tidligere tider, kan få livet igjen, i Guds nye verden. Når den tiden kommer, vil ingen føle behov for å bygge et vakttårn eller noe annet slags festningsverk for å beskytte seg. Hvorfor ikke? Fordi alle da vil ha det trygt. Som Bibelen lover, skal menneskene «sitte hver under sin vinranke og under sitt fikentre, og det vil ikke være noen som får dem til å skjelve». – Mika 4:4; Romerne 8:21, 22.

[Bilderettigheter på side 16]

Øverst: Paata Vardanashvili