«Den kraftigste læremaskinen i universet»

HJERNEN til et spedbarn er blitt kalt «den kraftigste læremaskinen i universet», og det med god grunn. Så snart barnet har kommet til verden, er det fullt parat til å suge til seg alle syns- og lydinntrykk og andre sanseinntrykk fra omgivelsene.

Det som framfor alt fenger barnet, er andre mennesker – deres ansikter, deres stemmer og deres berøring. Boken Babyhood av Penelope Leach sier: «Det er foretatt mange undersøkelser av hvilke synsinntrykk som interesserer spedbarnet mest, hvilke lyder som fanger og holder på oppmerksomheten, og hvilke sansefornemmelser det tydeligst søker å få om igjen. Alt dette er oftest og lettest tilgjengelig i form av et menneske, en voksen omsorgsperson.» Det er ikke noe rart at foreldre spiller en så viktig rolle i barnets utvikling!

Fra bablelyder til språk

Både foreldre og barneleger er forbløffet over den evnen et nyfødt barn har til å lære et språk ved bare å lytte til det. Forskere har oppdaget at etter bare noen dager er den nyfødte blitt vant til morens stemme og foretrekker den framfor stemmen til en fremmed. Etter bare noen uker kan barnet skjelne mellom språklydene i foreldrenes morsmål og lydene i andre språk. Og etter bare noen måneder kan det oppfatte grensene mellom ord og dermed vite forskjellen mellom normal tale og uforståelige lyder.

 Den kristne apostelen Paulus skrev: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn.» (1. Korinter 13:11, NO 1978/85) Hvordan snakker et lite barn, ja et spedbarn? Vanligvis ved å komme med en strøm av usammenhengende babling. Helt bortkastet? Overhodet ikke. Dr. Lise Eliot, som har skrevet en bok om hvordan hjernen utvikler seg de fem første leveårene, minner oss på at det å snakke er «en komplisert motorisk oppgave som krever rask koordinering av flere titall muskler som styrer leppene, tungen, ganen og strupehodet». Hun tilføyer: «Selv om bablingen kanskje bare virker som en bedårende måte spedbarn kan få oppmerksomhet på, fungerer den også som en meget viktig forberedende trening til den kompliserte talegymnastikken.» – What’s Going On in There?–How the Brain and Mind Develop in the First Five Years of Life.

Foreldre reagerer på sine barns babling ved selv å snakke til barnet på en levende måte, og også dette tjener en nyttig hensikt. Når barnet hører tale der lydene overdrives, blir det stimulert til å svare. Denne gjensidige dialogen lærer barnet grunnprinsippene for samtale – og evnen til å kommunisere vil det bruke resten av livet.

Foreldrerollen forandrer seg

Spedbarnsforeldre har det travelt med å dekke sin nyfødtes daglige behov. Barnet gråter, og de mater det. Barnet gråter, og de skifter på det. Barnet gråter, og de holder det. Slik dulling er nødvendig og på sin plass. Det hører med til de viktige måtene foreldre ivaretar sin rolle som omsorgspersoner på. – 1. Tessaloniker 2:7.

Det er derfor bare naturlig hvis et lite barn tror at det er verdens midtpunkt, og at voksne – særlig foreldrene – eksisterer utelukkende for å gjøre barnet til lags. Selv om denne oppfatningen ikke er riktig, er den helt forståelig. I over et år har jo dette vært barnets virkelighet. Barnet ser på seg selv som en konge eller dronning i et rike der det bor store mennesker som er til for å stille opp for det. Familierådgiveren John Rosemond skriver: «Det tar mindre enn to år å skape denne fantasiforestillingen, mens det tar minst seksten år å korrigere den! Og paradoksalt nok er det nettopp dette som er foreldrenes jobb: å få barnet til å tro på denne fantasien, for så senere – om enn forsiktig – å stikke hull på barnets boble.»

Når barnet er rundt to år, sprekker så boblen, i og med at foreldrene skifter rolle fra å være omsorgspersoner til å bli lærere. Barnet blir nå klar over at det ikke kan forvente at foreldrene står på pinne for det, men at de derimot forventer at det gjør som de sier. Barnets monarki har brutt sammen, og barnet er kanskje ikke særlig innstilt på å godta det nye styresettet. Frustrert prøver det å beholde styringen. Hvordan?

 Hvordan takle raseriutbrudd

Mange barn forandrer oppførsel radikalt når de blir rundt to år. Det kan for eksempel være at de lett får raserianfall. Denne perioden, som ofte kalles trassalderen, kan være nokså frustrerende for foreldrene. Plutselig er smårollingens yndlingsord blitt: «Nei!» eller: «Jeg vil ikke!» Barnet kan bli frustrert over både seg selv og foreldrene fordi det strever med sine egne motstridende følelser. Det vil være borte fra foreldrene, samtidig som det vil være i nærheten av dem. Foreldrene blir forvirret – det barnet gjør, virker ikke særlig fornuftig, og det de selv gjør, virker ikke særlig vellykket. Hva er det som skjer?

Tenk på den radikale forandringen som har funnet sted i barnets liv. Omtrent fram til nå har foreldrene kommet løpende til ved det minste klynk. Nå begynner det å gå opp for barnet at dets «styre» bare var midlertidig, og at det blir nødt til å gjøre i hvert fall noen ting selv. Det blir mer og mer klar over at det er foreldrene som bestemmer. Barnets rolle blir på en måte oppsummert i denne uttalelsen i Bibelen: «Dere barn, vær lydige mot deres foreldre i alt.» – Kolosserne 3:20.

I denne vanskelige perioden bør ikke foreldrene slippe tøylene, men være både myndige og kjærlige. Da vil barnet tilpasse seg sin nye rolle. Og forholdene vil ligge til rette for nye forunderlige faser i barnets utvikling.

Moralbevissthet

Dyr, til og med maskiner, kan gjenkjenne ord og etterligne tale. Men bare mennesker kan ta et skritt tilbake og vurdere seg selv. Denne evnen gjør at et barn på to–tre år kan føle slike følelser som stolthet, skam, skyld og forlegenhet. Dette er de første trinnene på veien til å bli en voksen med moralske egenskaper – en som bestemt kan stå for det som er rett, selv når andre gjør det som er galt.

Omtrent på denne tiden gleder foreldrene seg over å oppleve enda et under. Barnet deres blir oppmerksom på andres følelser. Mens det som toåring bare lekte ved siden av andre, kan det nå være at det leker sammen med dem. Det kan også oppfatte når foreldrene har det bra, og ønsker kanskje å gjøre ting som de blir glad for. Dermed blir det sannsynligvis også mer lærevillig.

I treårsalderen begynner barnet for alvor å få klarere begreper om rett og galt, godt og ondt. Foreldrene bør derfor allerede på dette tidspunktet oppdra barnet sitt med det mål for øye å hjelpe det til å bli en ansvarsbevisst voksen.

[Uthevet tekst på side 5]

Etter bare noen dager er den nyfødte blitt vant til morens stemme og foretrekker den framfor stemmen til en fremmed

[Uthevet tekst på side 6]

I treårsalderen begynner barnet for alvor å få klarere begreper om rett og galt, godt og ondt

[Ramme på side 6]

MULIG ÅRSAK HVIS RASERIANFALLENE FORTSETTER

«Noen foreldre tror at barnet får raserianfall fordi de har gjort en eller annen feil i sin måte å håndtere barnets krav på», skriver John Rosemond i boken New Parent Power. «Det virker logisk at hvis de er skyld i barnets raserianfall, må de rette opp uretten så raskt som mulig. Så hvis de har sagt nei, sier de ja. Eller . . . de [gir] etterpå barnet mer av det som det opprinnelig krevde å få, for å bli kvitt skyldfølelsen. Disse manøvrene virker. Raserianfallet slutter, foreldrene puster lettet ut, og barnet, som lærer at slike anfall er et nyttig middel til å få viljen sin, setter i gang flere og bedre raserianfall.»