Tenk over sakens fakta

TENK deg at du befinner deg på en fjerntliggende, ubebodd øy. Mens du går langs stranden, får du se en steinblokk med innskriften «John 1800». Går du ut fra at fordi øya er øde og ubebodd, så må bokstavene og tallene være et resultat av vind- eller vannerosjon? Selvfølgelig ikke! Du trekker med rette den konklusjon at noen har laget innskriften. Hvorfor gjør du det? For det første blir ikke en rad med tydelige bokstaver og tall til av seg selv – heller ikke om de hører til et fremmed språk. For det andre inneholder teksten meningsfylt informasjon, noe som tyder på en intelligent kilde.

I dagliglivet kan vi støte på mange former for kodet informasjon – for eksempel bokstavene i vanlig skrift eller punktskrift og også diagrammer, musikknoter, talte ord, håndtegn og radiosignaler foruten dataprogrammers binærkode, som består av nuller og ett-tall. Informasjonsmediet kan være så å si hva som helst, fra lys til radiobølger til papir og blekk. I alle tilfeller forbinder folk alltid meningsfylt informasjon med et intelligent sinn – bortsett fra hvis slik informasjon er i en levende celle. Den informasjonen, sier evolusjonister, er rett og slett blitt til ved en tilfeldighet eller har på en eller annen måte skrevet seg selv. Men er det tilfellet? Tenk over noen viktige fakta.

Kan kompleks informasjon skrive seg selv?

Trygt lagret inne i kjernen til nesten alle levende celler i kroppen din ligger den forunderlige DNA-koden. (DNA er en forkortelse for deoksyribonukleinsyre.) DNA er et langt, dobbelttrådet molekyl som ser ut som en vridd stige. Det er som en oppskrift, eller et program, som styrer dannelsen, veksten, vedlikeholdet og reproduksjonen av de mange billioner cellene som kroppen din består av. De grunnleggende enhetene som utgjør DNA, kalles nukleotider. De heter A, C, G og T, alt etter hvilken kjemisk base de inneholder. * Akkurat som bokstavene i alfabetet kan disse A-ene, C-ene, G-ene og T-ene kombineres på mange måter og danne «setninger» – instrukser som styrer kopieringen av DNA og andre prosesser i cellen.

Den totale informasjonspakken som er lagret i ditt DNA, kalles genom. Noen sekvenser av bokstaver i ditt DNA er unike for deg, for DNA inneholder din arveinformasjon – informasjon om øyenfargen, hudfargen, nesefasongen og så  videre. Kort sagt kan ditt genom sammenlignes med et enormt bibliotek med oppskrifter for hver del av kroppen, og sluttproduktet er deg.

Hvor stort er dette «biblioteket»? Det er cirka tre milliarder «bokstaver», eller nukleotider (baser), langt. Hvis det skulle transkriberes til skrift på papir, ville det bli et bokverk på 200 bind der hvert bind var på størrelse med en 1000-siders telefonkatalog, ifølge Humant genom-prosjektet.

Disse faktaene får noen av oss til å tenke på noe interessant som ble sagt i en bønn til Gud for cirka 3000 år siden, og som vi kan lese i Bibelen i Salme 139:16: «Dine øyne så meg til og med da jeg var et embryo, og i din bok var alle dets deler skrevet opp.» Han som skrev disse ordene, tenkte naturligvis ikke i vitenskapelige baner, men i et enkelt språk formidlet han en forbausende nøyaktig tanke for å illustrere Guds imponerende visdom og makt. Dette er virkelig en kontrast til andre religiøse skrifter fra fortiden, som er fulle av myter og overtro!

Hvem var det som samlet «biblioteket»?

Hvis fornuften sier oss at det må stå et intelligent sinn bak en slik innskrift som «John 1800» på en stein, bør ikke da det samme være tilfellet med den uendelig mer komplekse og meningsfylte informasjonen i DNA? Informasjon er jo informasjon, uansett hvor den er å finne, eller hva slags informasjonsmedium det er snakk om. Donald E. Johnson, som har doktorgrad i kjemi og i data- og informasjonsvitenskap, sier at kjemiens og fysikkens lover ikke er i stand til å frambringe kompleks informasjon eller systemer som behandler den informasjonen. Og det sier seg selv at jo mer kompleks en informasjonspakke er, jo større intelligens må ha vært nødvendig for å skrive den. Et barn kunne klare å skrive «John 1800». Men bare et overmenneskelig sinn kunne klare å skrive livets kode. Og det er verdt å merke seg, som tidsskriftet Nature sier, at «biologiens kompleksitet har sett ut til å vokse betraktelig» for hver ny oppdagelse.

Å hevde at den komplekse informasjonen i DNA – som er som et enormt bibliotek – er et resultat av blinde, tilfeldige prosesser, strider både mot fornuften og mot menneskelige erfaringer. * En slik oppfatning forutsetter dessuten en tro som strekkes til bristepunktet.

I sine forsøk på å fjerne Gud fra bildet har evolusjonister noen ganger trukket konklusjoner som senere har vist seg å være feilaktige. Tenk for eksempel på den oppfatningen at  rundt 98 prosent av vårt genom er «søppel» – et bibliotek av oppskrifter med milliarder av unyttige ord.

Er det egentlig «søppel»?

Biologer mente lenge at DNA utelukkende er en oppskrift på proteiner. Men etter hvert ble det klart at bare cirka 2 prosent av genomet består av koder eller oppskrifter for hvordan proteiner lages. Hva er funksjonen til de andre 98 prosentene av DNA? Dette mysterie-DNA-et ble «umiddelbart antatt å være evolusjonært søppel», skriver John S. Mattick, som er professor i molekylarbiologi ved Queensland universitet i Brisbane i Australia.

Den vitenskapsmannen som skal ha lansert begrepet «søppel-DNA», var evolusjonisten Susumu Ohno. I sin vitenskapelige artikkel «Så mye ’søppel’-DNA i vårt genom» skrev han at de resterende DNA-sekvensene «er restene etter naturens mislykkede eksperimenter. Jorden er full av fossile rester etter utdødde arter; er det da noe rart at vårt genom også er fullt av restene etter utdødde gener?»

Hvordan påvirket forestillingen om søppel-DNA studiet av genetikk? Molekylarbiologen Wojciech Makalowski sier at en slik tankegang «gjorde at forskere flest ikke ønsket å studere ikke-kodende DNA» (søppel-DNA), med unntak av et lite antall vitenskapsfolk, som «med risiko for å bli latterliggjort utforsker upopulære fagområder. På grunn av dem begynte synet på søppel-DNA . . . å forandre seg i begynnelsen av 1990-årene». Han sier videre at de fleste biologer nå betrakter det som ble kalt søppel, «som en genomisk skatt».

Etter Matticks mening er teorien om søppel-DNA et klassisk eksempel på en forskertradisjon som «avsporer den objektive analysen av fakta». Han sier: «Det kan godt være at den manglende forståelsen av den fulle rekkevidden av dette etter hvert vil bli betraktet som en av de største feilene i molekylarbiologiens historie.» Hva som er vitenskapelige sannheter, må avgjøres på grunnlag av fakta, ikke flertallets mening. Hva viser så fakta som er påvist i nyere tid, om søppel-DNA-ets rolle?

Hva «søppelet» gjør

En fabrikk som lager biler, bruker maskiner til å produsere delene. Proteinene i en celle kan sammenlignes med bildeler. Men bildeler blir ikke en bil uten videre. Fabrikken må derfor også ha innretninger og systemer som setter sammen delene trinn for trinn, og andre som fungerer som styringsmekanismer, eller regulatorer, på samlebåndet. Det samme gjelder aktivitetene inni cellen. Og det er her, sier forskerne, at søppel-DNA-et kommer inn i bildet. Mye av det inneholder oppskriften på en gruppe komplekse molekyler som kalles regulerende RNA (ribonukleinsyre), og som spiller en nøkkelrolle i hvordan cellen utvikler seg, modnes og fungerer. * Joshua Plotkin, som er matematisk biolog, sier i tidsskriftet Nature: «Det at disse eksotiske regulatorene i det hele tatt finnes, tyder på at vår forståelse av de mest grunnleggende tingene . . . er utrolig naiv.»

En effektiv fabrikk trenger i tillegg gode kommunikasjonssystemer. Det samme gjelder cellen. Tony Pawson, som er cellebiolog ved Toronto universitet i Canada, forklarer: «Signalinformasjonen i celler er organisert gjennom nettverk av informasjon og ikke bare gjennom enkle atskilte signalveier», noe som gjør hele prosessen «uendelig mye mer kompleks» enn tidligere antatt. Som genetikeren Leonid Kruglyak ved Princeton universitet sier: «Mange av de mekanismene og prinsippene som styrer de inter- og intracellulære funksjonene, er fortsatt et mysterium.»

Hver ny oppdagelse angående cellen gjør oss oppmerksom på stadig høyere nivåer av orden og kompleksitet. Hvorfor er det da så mange som fortsatt holder fast ved den oppfatning at livet og det mest avanserte informasjonssystemet menneskene kjenner til, er resultater av en tilfeldig evolusjonsprosess?

[Fotnoter]

[Ramme på side 5]

HVOR LANGT ER DITT DNA?

Hvis DNA-et i én celle i kroppen din ble strukket ut, ville det måle cirka to meter. Hvis du trakk ut DNA-et fra alle de billioner av celler som finnes i kroppen din, og la trådene etter hverandre, ville den totale lengden ifølge noen beregninger bli nesten 670 ganger avstanden fra jorden til solen og tilbake. Å tilbakelegge den strekningen med lysets hastighet ville ta omkring 185 timer.