Bibelen blir angrepet

DEN samlingen av skrifter som vi kjenner som Bibelen, eller De hellige skrifter, ble nedskrevet i løpet av en periode på over 1600 år. Den første delen av denne samlingen ble skrevet av Moses, og den siste delen ble skrevet av en av disiplene til Jesus Kristus omkring hundre år etter Jesu fødsel.

Forsøk på å hindre folk i å lese Bibelen har en historie som kan spores helt tilbake til tiden før vår tidsregnings begynnelse, gjennom middelalderen og fram til vår tid. Et gammelt eksempel på slike forsøk skriver seg fra den tiden da Guds profet Jeremia levde, over 600 år før Jesu fødsel.

Et upopulært budskap blir angrepet

Profeten Jeremia ble ledet av Gud til å ta en bokrull og skrive ned et budskap som fordømte de gudløse innbyggerne i fortidens Juda, og som advarte dem om at hovedstaden, Jerusalem, ville bli ødelagt hvis de ikke forandret seg. Baruk, Jeremias sekretær, leste opp budskapet for alle som var i templet i Jerusalem. Han leste det enda en gang mens Judas fyrster hørte på, og de tok bokrullen med seg til kong Jehojakim. Da kongen fikk høre Guds ord, likte han ikke det han hørte. Han skar derfor bokrullen i stykker og brente den. – Jeremia 36:1–23.

Da gav Gud Jeremia denne befalingen: «Ta deg igjen en rull, en annen, og skriv i den alle de første ord, de som stod i den første rullen, som Jehojakim, Judas konge, brente opp.» (Jeremia 36:28) Omkring 17 år senere ble Jerusalem ødelagt, mange av herskerne ble myrdet, og innbyggerne ble ført i landflyktighet til Babylon, nøyaktig slik det var forutsagt gjennom Guds ord til Jeremia. Det budskapet som denne bokrullen overbrakte – og beretningen om omstendighetene rundt det angrepet som ble rettet mot budskapet – har overlevd fram til vår tid i den bibelske boken Jeremia.

Brenning av Bibelen fortsetter

Jehojakim var ikke den eneste i førkristen tid som forsøkte å brenne Guds Ord. Etter at det greske verdensrike hadde gått i oppløsning, kom Israel under innflytelse av selevkidenes  dynasti. Selevkiderkongen Antiokhos Epifanes, som hersket fra 175 til 164 fvt., ønsket å gjøre den greske, eller hellenistiske, kulturen til en forenende faktor i sitt rike. For å oppnå det prøvde han å påtvinge jødene greske tradisjoner og skikker og gresk religion.

Omkring 168 fvt. plyndret Antiokhos Jehovas tempel i Jerusalem. Oppå alteret bygde han et annet alter, til ære for den greske guden Zevs. Antiokhos innførte også forbud mot å holde sabbaten, og han gav jødene befaling om ikke å omskjære sønnene sine. Straffen for ikke å rette seg etter dette var døden.

Som et ledd i denne religiøse utrenskningen forsøkte Antiokhos å ødelegge alle bokruller som inneholdt Loven. Til tross for at Antiokhos gjennomførte denne kampanjen over hele Israel, klarte han ikke å ødelegge alle eksemplarer av De hebraiske skrifter. Noen bokruller som var omhyggelig gjemt, unnslapp kanskje flammene i Israel, og man vet at eksemplarer av De hellige skrifter ble bevart i jødiske kolonier andre steder.

Diokletians edikt

En annen fremtredende hersker som gikk inn for å ødelegge De hellige skrifter, var den romerske keiseren Diokletian. I 303 evt. utstedte Diokletian en rekke stadig strengere edikter mot de kristne. Dette resulterte i det noen historikere har kalt «den store forfølgelsen». Hans første edikt gav ordre om at avskrifter av Bibelen skulle brennes, og at de stedene der de kristne kom sammen, skulle rives. Harry Y. Gamble, professor i religionsvitenskap ved Virginia universitet, skrev: «Diokletian tok det for gitt at ethvert kristent samfunn, uansett hvor det måtte befinne seg, hadde en samling med bøker, og han var klar over at disse bøkene var av avgjørende betydning for samfunnets muligheter til å overleve.» En av samtidens kirkehistorikere, Evsebios fra Cæsarea i Palestina, skrev: «Vi så med egne øyne at bønnehusene var blitt jevnet med jorden, og at de guddommelige og hellige skrifter var blitt overlatt til ilden midt på torgene.»

Tre måneder etter at Diokletians edikt ble utstedt, skal borgermesteren i den nordafrikanske byen Cirta (nå Constantine) ha befalt de kristne å gi fra seg alle sine «avskrifter av loven» og «eksemplarer av skriftene». Beretninger fra den samme perioden forteller om kristne som heller ville bli torturert og drept enn å gi fra seg eksemplarer av Bibelen som de visste ville bli ødelagt.

Hensikten med angrepene

Jehojakim, Antiokhos og Diokletian hadde den samme hensikten – å utrydde, ja å tilintetgjøre Guds Ord. Men Bibelen overlevde alle forsøk på å ødelegge den. De som hersket over Roma etter Diokletian, begynte å hevde at de var blitt kristne. Men angrepene på Bibelen fortsatte. Hvorfor?

Herskerne og til og med kirkelederne påstod at brenningen av bibler ikke var noe forsøk på å ødelegge Bibelen. Det disse mennene ønsket, var rett og slett å gjøre Bibelen utilgjengelig for vanlige folk. Hvorfor skulle kirkeledere ønske det? Og hvor langt gikk kirken i sine forsøk på å hindre folk i å lese Bibelen? La oss se.