Tsunamien i Japan i 2011 – overlevende forteller sin historie

Les øyenvitneberetninger fra dem som overlevde jordskjelvet i Japan og tsunamien som fulgte etterpå.

FREDAG den 11. mars 2011, kl. 14.46, ble Japan rammet av det fjerde sterkeste jordskjelvet som noen gang er blitt målt. Det utløste en omfattende tsunami og kraftige etterskjelv som fortsatte å skape frykt blant folk i området i mange uker. Omkring 20 000 mistet livet eller er savnet. Det var imidlertid mange tusen som overlevde. Les hva noen av dem kan fortelle.

Tadayuki og hans kone, Harumi, var hjemme i Ishinomaki i prefekturet Miyagi da de hørte buldring, og huset deres begynte å riste kraftig. «Vi styrtet ut og ble sjokkert da vi så revner i bakken», sa Tadayuki. «Vi så huset svaie fram og tilbake, og ut fra veggene kom det en sky av støv.»

Jordskjelvets episenter lå 129 kilometer utenfor kysten av Miyagi. Tsunamien forårsaket ødeleggelser langs 670 kilometer av Japans stillehavskyst. Ved kystlinjen var bølgene noen steder 15 meter høye, og de knuste moloer og  elvebredder og skylte opptil 40 kilometer inn i landet.

Elektrisitetsverk, gassverk og vannverk ble fullstendig ødelagt. Omkring 160 000 hus, butikker og fabrikker ble ødelagt eller skylt bort. På et tidspunkt bodde så mange som 440 000 på cirka 2500 provisoriske evakueringssentre, for eksempel skoler og samfunnshus. Mange andre fikk bo hos familie eller venner. Det var titusener som mistet livet eller ble skadet, men mange tusen er ennå ikke funnet.

Savn og hjertesorg

Det var mange flere som mistet livet på grunn av tsunamien enn på grunn av jordskjelvet. Yoichi, som bodde i Rikuzentakata i prefekturet Iwate, fikk straks mistanke om at det ville komme en tsunami etter jordskjelvet, så han tok foreldrene sine med til et evakueringssenter i nærheten. Så drog han for å se hvordan det gikk med naboene. Yoichi var fortsatt bekymret for foreldrene sine, og han og hans kone, Tatsuko, ville dra tilbake til dem, men da fikk de høre at en tsunami var på vei.

De skyndte seg til et annet evakueringssenter, men klarte ikke å komme inn i bygningen fordi inngangen var sperret av murbrokker. Da så de den kullsvarte bygningen til et nærliggende sagbruk bevege seg i stor fart mot dem. «Løp!» ropte Tatsuko.

Til slutt kom de seg inn i en skolegård, som lå høyere oppe. Derfra så de tsunamien oversvømme hele nabolaget. «Huset mitt blir skylt bort», var det en som sa. Nesten tre fjerdedeler av Rikuzentakata ble ødelagt, og foreldrene til Yoichi ble feid bort. Man fant aldri faren, men moren ble til slutt funnet.

Toru arbeidet i Ishinomaki på en fabrikk som lå nær kysten. Da det første skjelvet gav seg, skyndte han seg til bilen for å komme seg unna. Han ropte til de andre at de måtte flykte fra den tsunamien som han ventet ville komme.

«Først drog jeg mot hjemmet mitt, som lå høyere oppe, men snart ble jeg sittende fast i en trafikkork», sa Toru. «På bilradioen hørte jeg at tsunamien allerede hadde nådd en by i nærheten. Jeg åpnet bilvinduet, slik at jeg kunne slippe unna hvis tsunamien skulle nå det området jeg var i. Snart kom en vegg av svart vann som var to meter høy, mot meg. Bilene foran meg ble slengt bakover inn i bilen min, og vi ble alle skylt langt innover land.

 Jeg klarte så vidt å komme meg ut gjennom vinduet, men så ble jeg feid av gårde av det oljete, illeluktende vannet. Jeg ble kastet inn i et bilverksted, hvor jeg grep tak i en trapp og klatret opp i andre etasje. Med store anstrengelser klarte jeg å hjelpe tre mennesker i sikkerhet. Noen av oss overlevde vannet som steg, og snøværet den kalde natten. Men vi greide ikke å redde andre som ropte om hjelp.»

Før jordskjelvet hadde Midori i Kamaishi i Iwate hatt det hyggelig sammen med besteforeldrene sine. Hun hadde akkurat fullført videregående skole og hadde tatt med seg vitnemålet for å vise det til bestefaren, som hadde vært ufør en tid. Han leste vitnemålet høyt og roste Midori for den innsatsen hun hadde gjort. Fem dager senere inntraff jordskjelvet.

Ettersom Midori og moren hennes, Yuko, trodde at det ville komme en tsunami etterpå, bad de besteforeldrene inntrengende om å komme seg i sikkerhet. Men bestefaren sa: «Nei, jeg drar ikke. Ingen tsunamier har kommet så langt inn i landet som hit.» De prøvde å bære ham ut av huset, men de klarte ikke å løfte ham, så de drog for å få hjelp. Men da hadde tsunamien allerede nådd land. «Skynd dere! Løp!» ropte noen menn fra en høyde i nærheten. Tsunamien skylte innover det ene huset etter det andre. Midori ropte desperat: «Bestefar! Bestemor!» De fant bestefaren senere, men bestemoren ble ikke funnet.

Anstrengelser for å skaffe hjelp

Den japanske regjeringen sendte straks ut brannmenn, politifolk og selvforsvarsstyrker fra hele Japan. I løpet av kort tid var det over 130 000 som var opptatt med rednings- og hjelpearbeid. Etter hvert kom det også hjelp fra andre land og fra internasjonale organisasjoner. Snart kom det et stort antall redningsmannskaper og også medisinsk personell. De lette etter overlevende, gav medisinsk hjelp og fjernet murbrokker.

Forskjellige organisasjoner hjalp medlemmene sine. Jehovas vitner var blant dem. Med én gang etter jordskjelvet og tsunamien fredag ettermiddag sjekket vitnene hvordan det hadde gått med dem de pleier å komme sammen med på menighetens møter. Veiene var imidlertid uframkommelige mange steder, og strømforsyningen og telefonforbindelsen var brutt. Det var veldig vanskelig å lokalisere folk i det enorme området som var berørt.

Takayuki, en av de eldste i Soma menighet av Jehovas vitner i prefekturet Fukushima, klarte bare å få kontakt med noen få familier denne forferdelige fredagen. «Jeg bestemte meg for å lete etter flere neste dag», sa han. «Da det grydde av dag, kjørte jeg et stykke i bil og gikk så videre til fots for å finne dem og fortsatte helt til kvelden kom. Jeg oppsøkte 20 forskjellige steder, deriblant noen evakueringssentre, for å lete etter medlemmer av menigheten. Når  jeg fant noen av dem, leste jeg skriftsteder og bad sammen med dem.»

Shunji i Ishinomaki forteller: «Vi organiserte team for å finne trosfeller. Da vi kom inn i katastrofeområdet, ble vi målløse. Biler hang i ledningsstolper, hus lå oppå hverandre, og murbrokker hadde hopet seg opp i hauger som var høyere enn husene. På taket av en bil så vi en død person som sannsynligvis ikke hadde overlevd den kalde natten. En annen bil var snudd opp ned og hang mellom to hus. Inne i den var det en død person.»

Shunji ble lettet over å finne trosfeller på forskjellige evakueringssentre. «Da jeg traff dem, skjønte jeg hvor glad jeg er i dem», sier han.

«Dere kom så raskt!»

To unge kvinner som er Jehovas vitner, Yui og Mizuki, bodde i nærheten av hverandre i Minamisanriku i Miyagi. Da det første jordskjelvet gav seg, sprang de ut og fikk øye på hverandre. Sammen løp de til et høyereliggende  sted. Mindre enn ti minutter senere så de hele byen, også hjemmene sine, bli skylt bort av den ene bølgen etter den andre.

Da Yui og Mizuki møtte andre Jehovas vitner på et evakueringssenter, bad de en bønn sammen. Neste morgen kom det noen over fjellet, både fra deres egen menighet og fra andre menigheter, med mat og forsyninger. Yui og Mizuki utbrøt: «Vi visste at dere ville komme, men dere kom så raskt!»

Hideharu, en av Jehovas vitners tilsynsmenn fra Tome menighet, var innom evakueringssentret. Han sier: «Hele natten prøvde jeg å finne de vennene som bor langs kysten. Endelig, klokken fire om morgenen, fikk jeg høre om en skole der noen hadde søkt tilflukt. Klokken sju var vi omkring ti stykker som gikk i gang med å lage risballer, og tre av oss kjørte av gårde med maten i en bil. De fleste veiene var uframkommelige. Etter store anstrengelser kom vi fram til skolen. Selv de som hadde mistet hjemmet sitt, hjalp oss med å støtte andre.»

Det åndelige behovet blir dekket

Jehovas vitner kommer regelmessig sammen for å studere Bibelen, og noen menigheter gjør det fredag kveld. Dette var tilfellet i Rikuzentakata. Rikets sal – Jehovas vitners møtelokale – var imidlertid nettopp blitt skylt bort av tsunamien. «La oss ha møte likevel», foreslo et vitne. De valgte et hus som ikke hadde fått så store skader, og medlemmene av menigheten ble informert.

Strømmen var riktignok brutt, men man hadde en generator som kunne gi lys. Det var 16 personer til stede. «Vi gråt av glede», sier unge Yasuyuki, som hadde mistet leiligheten sin i tsunamien. «Det var det beste tilfluktsstedet for oss.» Hideko sa: «Møtet ble ofte forstyrret av kraftige etterskjelv, men mens vi var sammen, glemte jeg den frykten og de bekymringene som hadde plaget meg.»

Siden da har menigheten holdt hvert eneste møte. Søndag, to dager senere, valgte man å holde et foredrag med temaet «Et verdensomfattende brorskap blir reddet fra en katastrofe».

Et organisert hjelpearbeid

Offentlige instanser satte snart i gang et hjelpearbeid, og det gjorde også Jehovas vitners avdelingskontor, som ligger i Ebina i nærheten av Tokyo. I løpet av lørdagen, dagen etter jordskjelvet, hadde avdelingskontoret delt det enorme området som var rammet av jordskjelvet, inn i tre deler. Mandag, tre dager etter jordskjelvet, drog representanter fra avdelingskontoret til disse områdene.

Hjelpearbeidet fortsatte i de ukene og månedene som fulgte. Mange tonn med forsyninger fra Jehovas vitner er blitt distribuert. På ett tidspunkt var det 3 nødhjelpssentre, 21 lagerbygninger og andre lokaliteter hvor medhjelpere delte ut hjelpeforsyninger. I løpet av de to første månedene distribuerte hundrevis av frivillige over 250 tonn mat, klær og andre nødvendige ting. Mange vitner har delt slike forsyninger med naboene sine.

Medlemmer av Jehovas vitners menigheter i Rikuzentakata og Ofunato, som ligger i nærheten av hverandre, bruker sin  gjenoppbygde Rikets sal til å styrke folk åndelig sett. Det vil hjelpe folk til å mestre de vanskelighetene de står overfor når de skal bygge opp en ny tilværelse og komme seg etter de traumatiske hendelsene i forbindelse med jordskjelvet og tsunamien. Blant de over 14 000 vitnene i katastrofeområdet er 12 bekreftet døde og 2 er fremdeles savnet.

Mange Jehovas vitner som ble rammet av denne forferdelige katastrofen, har uttalt noe i likhet med det en familie sa: «Da vi flyktet, hadde vi bare med oss en bag hver. Men våre trosfeller dekket alle våre behov.» Det er virkelig fantastisk at tjenere for den sanne Gud, Jehova, i vår tid kan glede seg over det verdensomfattende brorskapet som Jesus og hans apostler snakket om! Verken tsunamier eller noen andre naturkatastrofer kan ødelegge et slikt bånd. – Johannes 13:34, 35; Hebreerne 10:24, 25; 1. Peter 5:9.

[Ramme/bilde på side 18]

EN ATOMULYKKE INNTREFFER

Tsunamiens ødeleggelser på reaktorene ved Fukushima Daiichi atomkraftverk skapte overskrifter over hele verden. Radioaktiv stråling spredte seg over Japan og andre land. Mange tusen ble evakuert på grunn av eventuell dødelig stråling.

«Huset vårt lå i nærheten av atomkraftverket», sier Megumi. «Dagen etter jordskjelvet fikk vi høre om skadene på kraftverket, og vi fikk beskjed om å flykte.» Søsteren hennes, Natsumi, sier: «Helikoptre kretset over oss, sirener ulte og en nyhetsoppleser fortsatte å rope at vi måtte evakuere.» De neste ukene bodde de på ni forskjellige steder. De to jentene fikk til slutt lov til å dra hjem i to timer for å hente noen få eiendeler.

Chikako, som er i 60-årene, var i Namie i Fukushima. «Da jordskjelvet inntraff, drog jeg til et evakueringssenter i nærheten. Der tilbrakte de to barna mine og jeg en søvnløs natt på grunn av de kraftige etterskjelvene. Klokken sju om morgenen fikk vi beskjed om straks å dra til et evakueringssenter i en annen by.

Det var mye trafikk på veiene, så klokken var omkring tre på ettermiddagen da vi kom fram. Der fikk vi høre om eksplosjonen i atomkraftverket. Jeg trodde at vi snart skulle dra hjem igjen, så vi hadde ikke tatt med oss noen ting.» Hun og familien hennes flyttet fra sted til sted, helt til de endelig fant en leilighet langt hjemmefra.

[Rettigheter]

Photo by DigitalGlobe via Getty Images

[Ramme/bilde på side 20]

HVA VI ALLE KAN LÆRE

Yoichi i Rikuzentakata, som er nevnt tidligere, og som mistet det meste av det han eide, sa: «Jeg kan virkelig bekrefte at materielle ting ikke gir trygghet.» Tjenere for Gud har lenge gitt uttrykk for en slik oppfatning, spesielt de som har lært av det Jesus sa. Han forklarte at materielle ting har relativt liten betydning sammenlignet med det å stå i et godt forhold til Gud og ha hans velsignelse. – Matteus 6:19, 20, 33, 34.

Noe annet vi kan lære, er å gå til handling når det blir gitt advarsler. Å gjøre det kan bety forskjellen mellom liv og død. De i Japan som skyndte seg til høyereliggende områder, overlevde i mange tilfeller.

 [Kart/bilder på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

JAPAN

TOKYO

Kamaishi

Rikuzentakata

Minamisanriku

Ishinomaki

Soma

Atomkraftverket i Fukushima

Ebina

Jehovas vitners avdelingskontor

[Bilder]

Rikuzentakata i Iwate

Soma i Fukushima

Ishinomaki i Miyagi

Kamaishi i Iwate

Minamisanriku i Miyagi

[Bilde på side 14]

Harumi og Tadayuki

[Bilde på side 15]

Yoichi og Tatsuko

[Bilde på side 17]

Yuko og Midori

[Bilde på side 17]

Toru

[Bilde på side 17]

Den bilen Toru kjørte

[Bilde på side 17]

Takayuki

[Bilde på side 18]

Shunji

[Bilde på side 19]

Mizuki og Yui

[Bilde på side 19]

Hideharu

[Bilde på side 19]

Hjelpearbeidere i virksomhet

[Bilde på side 20]

Rikets sal i Rikuzentakata etter tsunamien

[Bilde på side 20]

Gjenoppbyggingsarbeidet tre måneder senere

[Bilde på side 20]

Ferdigbygd Rikets sal

[Bilderettigheter på side 14]

JIJI PRESS/AFP/Getty Images