Stjernenes glans

HAR du noen gang stått og beundret de tusener av stjerner som er synlige en klar kveld? Kanskje du la merke til at disse blinkende lyspunktene hadde forskjellig lysstyrke og også forskjellige farger. Bibelen sier helt korrekt: «Stjerne skiller seg fra stjerne i glans.» – 1. Korinter 15:41.

Hvorfor har stjernene forskjellig glans, eller lysutstråling? Hvorfor ser noen for eksempel hvite ut, mens andre ser blå, gule eller røde ut? Og hvorfor blinker de?

Inne i stjernene foregår det kjernereaksjoner som produserer enorme mengder energi. Denne energien forflytter seg til stjernens ytre lag og stråler så ut i rommet, hovedsakelig som synlig lys og infrarøde stråler. Du blir kanskje overrasket over å få vite at varmere stjerner er blå, mens kaldere stjerner er røde. Hvorfor har stjernene forskjellige farger?

Man kan tenke på lys som en strøm av partikler, kalt fotoner, som også opptrer som bølger av energi. Stjerner med høyere temperatur utstråler fotoner med høyere energi. Disse har kortere bølgelengder, og stjernene ser derfor blå ut. Stjerner med lavere temperatur utstråler på den annen side fotoner med mindre energi, noe som får stjernene til å se røde ut. Vår stjerne, solen, er et sted midt imellom, for den utstråler en større mengde lys i spektret grønt til gult. Hvorfor ser solen da ikke grønn ut? Den utstråler mye lys i de andre synlige bølgelengdene også. Fra rommet ser den derfor hvit ut.

Jordens atmosfære «farger» solen

Vi ser solen gjennom atmosfæren, som fungerer som et filter. Dette gjør at solen ser forskjellig ut alt etter hvilken tid på dagen det er. Midt på dagen ser den for eksempel vanligvis gul ut. Men ved soloppgang og solnedgang, når solen står lavt i horisonten, kan den se oransje eller til og med rød ut. Denne forandringen i farge skjer på grunn av gassmolekyler, vanndamp og forskjellige mikroskopiske partikler i jordens atmosfære.

Fordi atmosfæren er sammensatt slik den er, sprer den blått og fiolett sollys. Dette resulterer i den vakre blå himmelen på skyfrie dager. Det som midt på dagen er igjen av solens synlige spekter etter at det blå og fiolette sollyset er blitt spredt, er stort sett gult sollys. Men når solen står veldig lavt på himmelen, beveger sollyset seg gjennom atmosfæren i en skarp vinkel før det når fram til oss. Som følge av det passerer sollyset gjennom mer av atmosfæren, som nå sprer enda mer blått lys og også grønt lys. Når solen går ned, kan den derfor se ut som en stor rød kule.

Den fargerike nattehimmelen

Hva vi ser på nattehimmelen, er for en stor del avhengig av hvor følsomme øynene våre er. Øynene våre mottar lys gjennom to typer sanseceller – tapper og staver. Tappcellene skjelner farger, men slutter å fungere i svakt lys. Stavcellene, derimot, skjelner ikke farger, men er svært følsomme for lys. Under optimale forhold kan en stavcelle faktisk  registrere et eneste foton, en eneste lyspartikkel! Stavcellene er imidlertid mest følsomme for de kortere bølgelengdene som finnes i den blå delen av fargeskalaen. Når vi med det blotte øye ser på svake stjerner med lik lysstyrke, vil vi derfor sannsynligvis se de blå stjernene, men ikke de røde. Heldigvis trenger vi ikke å nøye oss med det blotte øye.

Kikkerter og teleskoper gjør at vi i større utstrekning kan se lyssvake objekter på nattehimmelen, som stjerner, galakser, kometer og stjernetåker. Atmosfæren begrenser likevel til en viss grad hva vi kan se. En løsning på dette problemet er romteleskopet Hubble, som går i bane rundt jorden. Hubble-teleskopet, som er et teknologisk mesterverk, kan oppdage objekter som bare er en tiendedels milliarddel så lyssterke som de svakeste stjernene som er synlige for det blotte øye! Takket være Hubble-teleskopet har vi derfor fått fantastiske bilder av objekter langt ute i verdensrommet, blant annet av galakser og stjernetåker, som består av interstellart støv og forskjellige typer gass.

Nå finnes det imidlertid nye bakkebaserte teleskoper som kan måle seg med Hubble-teleskopet, og som faktisk er bedre enn det på visse områder. Ved hjelp av avanserte teknikker  som korrigerer for effekten av atmosfæren, gjør disse nye teleskopene det mulig for astronomer å observere objekter i høyere oppløsning, eller i større detalj, enn ved hjelp av Hubble-teleskopet. Et eksempel er Keck-observatoriet på Hawaii, som har et av de største optiske teleskopene i verden, Keck I-teleskopet. Ved hjelp av dette teleskopet har astronomen Peter Tuthill ved Sydney universitet i Australia oppdaget støvskyer som blir slynget ut fra et dobbeltstjernesystem i stjernebildet Skytten, som fra vårt synspunkt ser ut til å ligge omtrent midt i vår egen galakse, Melkeveisystemet.

Jo lenger ut i verdensrommet astronomene ser, desto flere stjerner og galakser finner de. Hvor mange finnes det der ute? Vi kan bare gjette. Men det trenger ikke vår Skaper, Jehova Gud, å gjøre. «Han teller stjernenes tall; han kaller dem alle ved navn», sier Salme 147:4.

Profeten Jesaja sa noe lignende. Han gikk faktisk enda lenger da han med forbløffende vitenskapelig nøyaktighet sa at det materielle univers er et produkt av Guds ubegrensede energi. «Løft deres øyne mot det høye og se», skrev Jesaja. «Hvem har skapt disse ting? Det er Han som fører deres hær fram, ja etter antall, og han kaller dem alle ved navn. På grunn av den veldige dynamiske energi og på grunn av hans store kraft savnes ikke én av dem.» – Jesaja 40:26.

Hvordan kunne Jesaja, som levde for cirka 2700 år siden, vite at universet er et produkt av Guds ubegrensede energi? Det var helt klart ikke noe han selv kom fram til. Han skrev det Jehova inspirerte ham til å skrive. (2. Timoteus 3:16) Både Jesaja og andre bibelskribenter gjorde dermed noe som ingen vitenskapelig lærebok eller noe teleskop kan gjøre. De identifiserte Ham som gav stjernene deres skjønnhet og glans.

[Ramme/bilde på side 16]

HVORFOR BLINKER STJERNENE?

Stjerner blinker, eller ser ut til å forandre seg litt i lysstyrke og plassering, på grunn av forstyrrelser i jordens atmosfære. Vi kan illustrere det: Se for deg små lyspunkter på bunnen av et svømmebasseng. Hva skjer med disse lyspunktene når vannflaten kruser seg? Jo, de blinker, slik som stjernene gjør. Større lyspunkter vil på den annen side bli mindre påvirket. Planeter er som disse større lyspunktene, ikke fordi de er større enn stjerner, men fordi de er mye nærmere jorden og derfor ser større ut.

[Ramme/bilder på side 17]

BILDEFARGENE: EKTE ELLER KUNSTIGE?

Takket være Hubble-teleskopet har du sannsynligvis sett spektakulære, fargerike bilder av galakser, stjernetåker og stjerner. Men er fargene ekte? Faktum er at de er en gjenskapelse, en blanding av kunst og vitenskap. De bildene man får fra Hubble-teleskopet, er i svart-hvitt, men blir tatt gjennom fargefiltre. Astronomer og spesialister innen bildebehandling bruker moderne teknologi og programvare for å komponere de endelige bildene. Noen ganger ønsker de å reprodusere så nøyaktig som mulig det de tror er de naturlige fargene på objekter i universet. * Andre ganger produserer astronomer med vilje bilder der fargene er forandret for å få visse ting til å skille seg ut, kanskje med tanke på vitenskapelige analyser.

[Fotnote]

[Bilder]

Svart-hvitt

Rødt

Grønt

Blått

Det endelige bildet etter at de tre fargene er kombinert

[Rettigheter]

J. Hester and P. Scowen (AZ State Univ.), NASA

[Bilde på side 16]

Stjernen V838 Monocerotis

[Bilde på side 16]

Vekselvirkende galakser, Arp 273

[Bilderettigheter på side 15]

NASA, ESA, and the Hubble Heritage (STScI/AURA) -ESA/Hubble Collaboration

[Bilderettigheter på side 16]

V838: NASA, ESA, and H. Bond (STScI); Arp 273: NASA, ESA, and the Hubble Heritage Team (STScI/AURA)