Noen som har fått det til

IKKE LENGER BARE PERSONER SOM BOR UNDER SAMME TAK

Philips 20 år gamle datter, Elise, bodde hjemme og hadde påtatt seg mange av oppgavene i huset. Så giftet Philip seg med Louise. Var det mulig for stemor og stedatter å få et godt forhold til hverandre?

Louise: Det var veldig vanskelig til å begynne med. Jeg er et typisk hjemmemenneske og ville gjøre det klart at det var jeg som var husmoren.

Elise: Louise snudde om på alt og kastet mange av tingene våre. En gang jeg tørket oppvasken, satte jeg noen av tingene på feil sted, for jeg visste ikke lenger hvor de skulle være. Det irriterte Louise. Både hun og jeg sa stygge ting til hverandre, og jeg snakket ikke med henne på en hel uke.

Louise: Det gikk så langt at jeg en dag sa til Elise: «Jeg vet ikke hva vi skal gjøre, men jeg orker ikke å leve i en slik atmosfære.» Om kvelden kom hun til meg og bad om unnskyldning. Jeg gav henne en klem, og begge gråt.

Elise: Louise lot noen av bildene mine bli hengende på veggen, og pappa fjernet ikke de lampene jeg hadde satt i stuen. Det høres kanskje ut som bagateller, men det at de lot disse tingene være, hjalp meg til å føle at hjemmet mitt ikke var blitt fullstendig borte. Jeg er også takknemlig for den måten Louise tar seg av lillebroren min på når han er hos oss. Nå har det gått to år, og jeg har virkelig begynt å tenke på henne som et medlem av familien.

Louise: Jeg føler nå at Elise og jeg ikke lenger bare er personer som bor under samme tak, men at vi også er gode venninner.

 ’SAMHOLD ER VIKTIGERE’

Anton og Marelize hadde begge med seg tre barn inn i stefamilien da de giftet seg for seks år siden.

Anton: Vi gjør ting som å dra på campingtur sammen som familie, og vi er også sammen med barna hver for seg. Det gikk noen år før vi kom ordentlig i orden, men nå har vi stort sett funnet ut av tingene.

Marelize: Vi synes det er viktig å betrakte barna som «våre», ikke «dine og mine». Jeg husker at jeg laget et voldsomt oppstyr en gang jeg følte at Anton var urettferdig fordi han kjeftet på en av guttene mine og lot datteren sin få den sitteplassen i bilen hun helst ville ha. Jeg innså at samhold i familien er viktigere enn hvem som sitter i forsetet. Vi prøver å være rettferdige, selv om vi ikke kan behandle alle helt likt.

Jeg unngår også å snakke om spennende ting vi gjorde i vår forrige familie, siden det ville få dem som ikke var sammen med oss da, til å føle seg utenfor. I stedet snakker jeg om hvor glad jeg er for den familien vi har nå.

«GI ROS FØRST»

Francis giftet seg med Cecelia for fire år siden. Familien deres omfatter hennes tre voksne barn og hans tenåringssønn.

Francis: Jeg prøver å være tilnærmelig og ikke så lett ta ting ille opp. Vi spiser sammen regelmessig og bruker den tiden til å snakke sammen. Jeg oppfordrer alle til å hjelpe til i huset, for det er noe hele familien har glede av.

Cecelia: Jeg bruker tid sammen med hvert av barna og hører på dem når de forteller meg om sine bekymringer og frustrasjoner. Når familien er samlet, prøver vi å gi ros først og deretter nevne ting de kan forbedre. Og når jeg gjør en feil, innrømmer jeg det og ber oppriktig om unnskyldning.

 OPPVOKST MED TO STEFORELDRE

Yuki, som er 20 år, har ikke sett faren sin siden han var 5. Moren hans giftet seg senere med Tomonori, men så døde moren da Yuki var 10. Da stefaren, Tomonori, fem år senere giftet seg med Mihoko, befant Yuki seg i den situasjon at han hadde to steforeldre.

Yuki: Da stefaren min bestemte seg for å gifte seg på nytt, tenkte jeg: «Jeg trenger ingen stemor. Jeg har allerede hatt nok forandringer i familien min.» Jeg nektet å godta situasjonen og behandlet henne på en kjølig måte.

Mihoko: Selv om ikke mannen min presset meg til å være like glad i stesønnen sin som han var, bestemte jeg meg for å prøve å bygge opp et godt forhold til Yuki. Vi gjorde vårt beste for å følge de rutinene han var vant til, for eksempel når det gjaldt åndelige aktiviteter, avkobling og å spise og prate sammen hver kveld. Jeg forstod ham også mye bedre etter at vi hadde snakket om det at han hadde mistet moren sin.

Da jeg ble gravid, tenkte vi på Yuki og ville at han skulle føle seg trygg på sin plass i familien. Vi lot ham mate, bade og skifte bleier på babyen, og vi gav ham ros for det han gjorde, mens andre var til stede. Lille Itsuki er veldig glad i Yuki. Han kunne faktisk si niinii – storebror – før han lærte å si ordene for «pappa» og «mamma».

Yuki: Som stebarn er det normalt å føle seg alene og utenfor. Selv om du prøver å forklare din situasjon for andre, skjønner de visst ikke hva du mener. Men jeg er glad for å kunne si at mine trosfeller har vært en god støtte. Den skepsis jeg følte overfor stemoren min, er nå borte. Hun gir meg gode råd, og jeg kan snakke med henne om alt.

[Uthevet tekst på side 9]

Vær tålmodig! Stefamilier kan få det til!