Jeg har funnet sann kjærlighet og fred

Fortalt av Egidio Nahakbria

I oppveksten følte jeg meg forlatt. Det virket ikke som om det var noen som var glad i meg. Nå føler jeg meg elsket og har fred i sinnet. Hvordan har denne forvandlingen skjedd? La meg fortelle.

JEG kom til verden i 1976 i en hytte med jordgulv i fjellene i Øst-Timor, som da tilhørte Indonesia. Jeg var den åttende i rekken av ti barn. Foreldrene våre var fattige og kunne ikke forsørge alle sammen. Så de beholdt tvillingbroren min og spurte en fetter av meg om han kunne ta seg av meg.

I desember 1975, kort tid før jeg ble født, ble Øst-Timor invadert av Indonesia. Det utløste en geriljakrig som varte i over 20 år. Vold og lidelser er derfor noe av det første jeg kan huske. Jeg kan ennå se for meg hvordan soldater angrep landsbyen vår og alle måtte flykte for livet. Fetteren min og jeg drog til en øde fjellside hvor tusener av andre timoresere hadde søkt tilflukt.

Men soldatene fant skjulestedet vårt, og snart regnet fiendens bomber ned over oss. Jeg har grufulle minner om terror, død og ødeleggelse. Da vi endelig hadde kommet tilbake til landsbyen, levde jeg i konstant redsel. Mange av naboene forsvant eller ble drept, og jeg fryktet at jeg ville bli den neste.

Da jeg var ti år, døde fetteren min, så foreldrene mine sendte meg til bestemor. Hun var enke og var bitter på livet. Hun så på meg som en byrde og behandlet meg som en slave. En dag da jeg var for syk til å arbeide, slo hun meg og lot meg bli liggende i håp om at jeg skulle dø. Heldigvis lot en av onklene mine meg få bo sammen med familien hans.

Da jeg var blitt tolv år, begynte jeg endelig på skolen. Kort tid senere ble onkels kone syk, og onkel ble dypt deprimert. Jeg hadde ikke lyst til å fortsette å være en byrde for dem, så jeg stakk av og slo meg sammen med en gruppe indonesiske soldater som holdt til i jungelen. Jeg ble hjelperen deres – jeg vasket klær, laget mat og gjorde rent i leiren. De behandlet meg godt, og jeg følte at det var bruk for meg. Men etter flere måneder fant slektningene mine ut hvor jeg var, og tvang soldatene til å sende meg tilbake til landsbyen min.

Politisk aktivist

Da jeg var ferdig med skolen, flyttet jeg til Dili, hovedstaden i Øst-Timor, og begynte på universitetet. Der traff jeg mange  ungdommer som hadde samme bakgrunn som meg. Vi kom til at politisk aksjon var den eneste løsningen hvis vi skulle ha håp om å oppnå nasjonal uavhengighet og sosiale forandringer. Vår studentgruppe arrangerte mange politiske demonstrasjoner, og de fleste av disse endte i opptøyer. Mange av vennene mine ble skadet. Noen ble drept.

Da Øst-Timor oppnådde uavhengighet i 2002, lå landet i ruiner. Titusener var døde, og hundretusener var drevet på flukt. Jeg håpet at situasjonen ville bedre seg. Men det ble ikke slutt på den utbredte arbeidsledigheten og fattigdommen og det politiske kaoset.

En ny retning

På den tiden bodde jeg hos noen slektninger. Der bodde også en yngre slektning av meg som het Andre. Han studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Jeg var troende katolikk, så jeg likte ikke at han interesserte seg for en annen religion. Men jeg var nysgjerrig når det gjaldt Bibelen, og av og til leste jeg litt i den bibelen Andre hadde liggende på rommet sitt. Det jeg leste, førte til at jeg fikk lyst til å vite mer.

Da Andre i 2004 gav meg en trykt innbydelse til høytiden til minne om Jesu død, bestemte jeg meg for å gå på dette møtet. Jeg oppfattet det som stod på innbydelsen, feil, så jeg kom til møtelokalet to timer for tidlig. Da vitnene kom, både noen fra stedet og noen tilreisende, håndhilste de hjertelig på meg og fikk meg til å føle meg velkommen. Det gjorde inntrykk på meg. Under talen noterte jeg alle de skriftstedene taleren trakk fram, og senere sjekket jeg dem i den katolske bibelen min for å se om det han hadde sagt, var riktig. Det var det!

Uken etter overvar jeg messen i min egen kirke. Fordi jeg og noen andre kom for sent, ble presten rasende og jaget oss ut av kirken. Mens vi stod utenfor, avsluttet presten gudstjenesten ved å si til menigheten: «Måtte Jesu fred være med dere.» En modig kvinne ropte ut: «Hvordan kan du stå der og snakke om fred, når du nettopp jaget disse menneskene ut av kirken?» Presten ignorerte henne. Jeg forlot kirken og har aldri vært der siden.

Kort tid senere begynte jeg å studere Bibelen og gå på vitnenes møter sammen med Andre. Slektningene våre fikk vite om det og begynte å motarbeide oss. Andres bestemor advarte oss: «Jeg skal grave et hull i bakken og begrave dere gutter der hvis dere fortsetter å studere den nye religionen.» Men truslene hennes skremte ikke oss. Vi var fast besluttet på å gjøre åndelige framskritt.

Jeg gjør forandringer

Etter hvert som jeg studerte Bibelen, begynte jeg å føle at jeg egentlig aldri hadde opplevd å bli vist kjærlighet. Jeg var tøff og i forsvarsposisjon og hadde vondt for å stole på noen. Men vitnene viste meg oppriktig interesse. En gang ble jeg alvorlig syk. Slektningene mine brydde seg ikke om meg, men vitnene besøkte meg og hjalp meg. Deres kjærlighet var ikke «bare ord og snakk»; det var «sann kjærlighet, som viser seg i handling». – 1. Johannes 3:18, Today’s English Version.

Til tross for at jeg var uflidd og ubehøvlet, viste vitnene meg «samfølelse» og «broderlig hengivenhet». (1. Peter 3:8) For første gang i mitt liv følte jeg meg elsket. Personligheten min ble mildere, og jeg fikk etter hvert kjærlighet til Gud og mine medmennesker. I desember 2004 ble jeg døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova. Kort tid etter ble også Andre døpt.

Velsignelser trass i vanskeligheter

Etter dåpen fikk jeg et brennende ønske om å hjelpe andre som aldri hadde opplevd kjærlighet eller rettferdighet. Jeg begynte derfor i heltidstjenesten som pioner, som Jehovas vitner kaller det. Jeg hadde mye mer igjen for å gjøre andre kjent med Bibelens oppmuntrende budskap enn å delta i politiske demonstrasjoner og opptøyer. Endelig gjorde jeg noe som virkelig var til hjelp for mine medmennesker.

I 2006 brøt det igjen ut politiske og regionale uroligheter i Øst-Timor. Ulike fraksjoner gikk mot hverandre på grunn av mangeårige  motsetninger. Byen Dili ble hjemsøkt av voldsomme uroligheter og herjinger, og mange måtte flykte for livet. Sammen med andre vitner klarte jeg å unnslippe til Baucau, en stor by cirka tolv mil øst for Dili. Selv om situasjonen var veldig vanskelig, skjedde det også noe positivt. Vi opprettet nemlig en ny menighet, den første utenfor Dili.

Tre år senere, i 2009, ble jeg innbudt til å gjennomgå en spesiell skole for kristne heltidsforkynnere i Jakarta i Indonesia. Brødrene i Jakarta tok hjertelig imot meg. Deres oppriktige kjærlighet gjorde dypt inntrykk. Jeg følte at jeg tilhørte et verdensomfattende ’samfunn av brødre’, en internasjonal «familie», som virkelig brydde seg om meg. – 1. Peter 2:17.

Endelig fred!

Da skolen var ferdig, reiste jeg tilbake til Baucau, hvor jeg fortsatt bor. Her finner jeg stor glede i å hjelpe folk åndelig sett, akkurat som andre har hjulpet meg. Som et eksempel kan jeg nevne at jeg og noen andre gir bibelsk undervisning til omkring 20 personer i en avsidesliggende landsby utenfor Baucau. Mange av disse er eldre mennesker som verken kan lese eller skrive. Hele gruppen kommer på møtene hver uke, og tre stykker har sluttet seg til vår åndelige «familie» som døpte medlemmer av den kristne menighet.

For flere år siden traff jeg Felizarda, en snill og vennlig ung kvinne som tok imot Bibelens sannhet og gjorde raske framskritt og ble døpt. Vi giftet oss i 2011. Jeg er også glad for at Andre, slektningen min, tjener ved Jehovas vitners kontor i Øst-Timor. Og de fleste av slektningene mine, også bestemoren til Andre, som en gang ville begrave oss, respekterer nå min tro.

Før var jeg en sint ung mann. Jeg følte at ingen var glad i meg, ja, at jeg var en som det ikke gikk an å være glad i. Men takket være Jehova har jeg endelig funnet sann kjærlighet og fred.

[Bilde på side 19]

Egidio som politisk aktivist

[Bilde på side 21]

Egidio og Felizarda sammen med medlemmer av menigheten i Baucau i Øst-Timor