MYE av det man forbinder med den nyere tids legevitenskap, er kanskje ikke så nytt som noen tror. Mange av de vanlige formene for medisinsk behandling i vår tid var allerede i bruk i noen land for flere hundre år siden. Tenk for eksempel på medisinens historie i Midtøsten i middelalderen.

KALIF HARUN AL-RASHID opprettet i 805 evt. et sykehus i Bagdad. Fra 800-tallet og fram til 1400-tallet var det også andre herskere som bygde og drev sykehus overalt i det islamske riket, fra Spania til India.

Disse sykehusene tok imot rike og fattige fra alle religionssamfunn. Ferdigutdannede leger ikke bare behandlet syke der, men drev også forskning og lærte opp nye kandidater. Det ble opprettet ulike avdelinger, for eksempel for indremedisin, oftalmologi, ortopedi, kirurgi, smittevern og mental svekkelse. Sammen med studentene undersøkte legene de syke hver morgen og foreskrev dietter og medisiner. Farmasøyter som var ansatt ved sykehuset, delte ut medisiner. En administrasjon tok hånd om journalføring, bokholderi, tilsyn med tilberedningen av mat og andre administrative oppgaver – slik det også blir gjort ved sykehusene i dag.

Historikere regner opprettelsen av disse sykehusene som «en av de største bragder i det islamske samfunn i middelalderen». Overalt i det islamske riket «ble sykehuset som institusjon utviklet på revolusjonerende måter som skulle komme til å forme helselære og helseomsorg helt fram til moderne tid», sier forfatteren og historikeren Howard R. Turner.

RHAZES ble født på midten av 800-tallet i den gamle byen Rayy, nå en forstad til Teheran. Han er blitt kalt «den største lege og kliniker innen islam og avgjort i hele middelalderen». Til gagn for andre leger skrev denne vitenskapelige tenkeren ned hvilke eksperimentelle metoder han benyttet, hvilke medisinske tilstander han behandlet, hvilke instrumenter han brukte, og hvilke resultater han oppnådde. Og han oppfordret alle leger til å holde seg oppdatert.

Rhazes gjorde seg bemerket på flere måter. Hans medisinske skrifter er samlet i et oppslagsverk på 23 bind, Al-Hawi (Den omfattende bok), som regnes blant de store medisinske lærebøkene. Det hevdes at opprinnelsen til obstetrikk, gynekologi og øyekirurgi kan spores til dette verket. Blant hans 56 avhandlinger om medisinske emner finner vi de eldste pålitelige beskrivelsene av kopper og meslinger. Rhazes oppdaget også at feber er en av kroppens forsvarsmekanismer.

Rhazes drev dessuten sykehus i Rayy og Bagdad, hvor hans arbeid med mentalt syke førte til at han er blitt omtalt som psykologiens og psykoterapiens far. I tillegg til at han beskjeftiget seg med medisin, fant han tid til å skrive bøker om kjemi, astronomi, matematikk, filosofi og teologi.

AVICENNA, en annen fremtredende person på det medisinske område, kom fra Bukhara, i vår tids Usbekistan. Han ble en av de største legene, filosofene, astronomene og matematikerne på 1000-tallet. Hans oppslagsverk, Medisinens kanon, inneholdt en oversikt over all den medisinske viten man hadde på den tiden.

I dette oppslagsverket skrev han at tuberkulose er smittsomt, at sykdommer kan spre seg gjennom vann og jordsmonn, at følelser påvirker vårt fysiske velvære, og at nerver overfører  både smerte og impulser som får musklene til å trekke seg sammen. Han beskrev 760 farmakologiske preparater – deres egenskaper, deres virkemåter og indikasjonene for dem – og fastsatte prinsipper for utprøving av nye medikamenter. Verket ble oversatt til latin og ble brukt ved medisinske skoler i Europa i flere hundre år.

ALBUCASIS er også en ruvende skikkelse og en banebryter i medisinens historie. Han var fra Andalusia, i vår tids Spania, og levde på 900-tallet. Han skrev et oppslagsverk på 30 bind, som blant annet inneholdt en avhandling på 300 sider om kirurgi. Der beskrev han slike avanserte framgangsmåter som bruk av katgut til innvendig sammensying av sårkanter, fjerning av blæresteiner ved hjelp av et instrument som ble ført inn i urinrøret, operativ fjerning av skjoldbruskkjertelen og fjerning av grå stær.

Albucasis brukte det som er blitt beskrevet som «forholdsvis moderne kliniske teknikker», for å gjøre vanskelige fødsler lettere og ved behandling av skuldrer som hadde gått av ledd. Han introduserte bomull som kompresser og brukte gipsbandasjer på brukne ben. Han beskrev også hvordan man kunne feste løse tenner, lage kunstige tenner, korrigere feilstilte tenner og fjerne tannstein.

 I Albucasis’ avhandling om kirurgi fikk man for første gang se illustrasjoner av kirurgiske instrumenter. Den inneholdt tydelige tegninger av omkring 200 instrumenter og beskrev hvordan og når de skulle brukes. Noen av disse er omtrent de samme 1000 år senere.

På 1000- og 1100-tallet begynte lærde å oversette medisinske tekster på arabisk til latin, spesielt i Toledo i Spania og i Monte Cassino og Salerno i Italia. Leger ved universitetene i hele det latintalende Europa studerte så disse oversettelsene. Midtøstens medisinske viten trengte på denne måten «dypt inn i Europa i de århundrene som fulgte, kanskje i større grad enn noen annen islamsk vitenskap», sier den vitenskapelige skribenten Ehsan Masood.

Det medisinens mestere i middelalderen – Rhazes, Avicenna, Albucasis og andre – oppdaget og oppfant, kan med rette sies å danne grunnlaget for det vi i dag kaller moderne medisin.