ISLOMMENS uhyggelige klagerop er en lyd få mennesker glemmer. Skriket, som på en uttrykksfull måte formidler stemningen fra ensomme villmarker, kan høres ved avsidesliggende innsjøer og elver i Europa, Canada og det nordlige USA.

Denne vakre vannfuglen er valgt som staten Minnesotas «nasjonalfugl», og den er avbildet på den kanadiske éndollarmynten, som gjerne kalles en loonie, etter det engelske navnet på fugler i lomfamilien, loon. Den er en trekkfugl, så det meste av vinteren oppholder den seg i kystområder lenger sør. Hva er det som er så spesielt ved låten til denne fuglen?

Islommene har et imponerende repertoar. Det uforglemmelige klageropet kan høres i mils omkrets om kvelden og om natten. Tutingen er mindre intens og hjelper fuglene til å holde kontakten med maken, ungene og andre lommer på den samme innsjøen. Skrattingen er et alarmsignal. Den blir beskrevet som en «sinnssyk latter» og er den eneste låten islommene gir fra seg i flukt.

Jodlingen er særegen for hannene og «er antagelig knyttet til territorieforsvar», heter det i tidsskriftet BirdWatch Canada. «Hver hann har sin egen karakteristiske jodling», og «jo tyngre islommen er, jo lavere er toneleiet». Og når en hann «skifter territorium, forandrer den jodlelyden» og «sørger for at jodlelyden er så forskjellig som mulig fra lyden til den som tidligere hadde territoriet».

Islommen er en vakker fugl med svært mørkt, nesten svart, grønnskimrende hode, røde øyne og et langt, spisst, svart nebb. Fjærdrakten forandrer seg med årstidene.

Lommene har store svømmeføtter og er effektive jegere, sterke svømmere og dyktige dykkere. Ja, de kan dykke helt ned til  60 meters dyp og kan av og til holde seg under vann i flere minutter.

Islommens manøvreringer ved start og landing er imidlertid ikke spesielt imponerende. På grunn av vekten trenger den en «rullebane» for å komme seg på vingene, og den flakser og løper bortover vannet flere hundre meter før den letter. Den foretrekker derfor store vannflater. Når en fugl går inn for landing, kommer den flygende i stor hastighet med bena strukket ut bak seg, som om den har problemer med «landingshjulene». Den buklander og seiler bortover vannet helt til den stanser.

De store svømmeføttene, som sitter helt bak på kroppen, gjør at islommen er en dyktig svømmer, men er klossete når den går, og til og med når den står. Islommene bygger derfor reir på steder hvor de lett kan skli ut i vannet.

Foreldrene bytter på å ruge. Hunnen legger vanligvis to egg, som er olivenfarget med mørke flekker som kamuflasje. Eggene klekkes ut etter omkring 29 dager. Allerede etter to dager kan ungene svømme og til og med gjøre korte dykk. Når de blir slitne, kan de få seg en tur på ryggen til en av foreldrene. Etter to–tre måneder, når de har lært å fly, forlater de reiret for godt.

Ørner, måker og vaskebjørner er noen av islommenes fiender. Men den verste fienden er mennesket. Blysøkker og oljesøl forgifter fuglene. Kjemisk forurensning fra sur nedbør reduserer fiskebestanden, som islommene er avhengige av. Bølger fra båter som kjører forbi, oversvømmer reirene. Og utbygging av strandsonen jager de sky fuglene vekk fra hekkeplassene.

Bestanden av islom er ikke desto mindre livskraftig. Vi kan derfor regne med at denne vakre fuglen med sin helt spesielle låt og morsomme væremåte vil fortsette å fascinere fugleelskere i mange år framover.