SKOTSK HØYLANDSFE er lett gjenkjennelig på grunn av de kraftige hornene, den lange panneluggen som henger nedover øynene, og den tykke, raggete pelsdrakten, som dekker den tettbygde kroppen.

Disse hardføre dyrene – som tilhører en av de eldste kjente storferasene – har i flere hundre år trivdes godt i det barske klimaet i det skotske høylandet og på øyene utenfor. Opprinnelig var de dyrene som beitet på det avsidesliggende høylandet, større og hadde rødt hårlag, mens de som holdt til på øyene utenfor vestkysten, var mindre og som oftest svarte. I dag blir høylandsfeet regnet som én rase, og fargen varierer fra rød, svart, lys brun og gul til nesten hvit.

Den hårete, nokså komiske panneluggen spiller en viktig rolle. Om vinteren beskytter den øynene mot den sterke vinden, regnet og snøen. Om sommeren gir den beskyttelse mot flygende insekter som kan være årsak til infeksjoner. I gamle dager pleide husmennene, eller leilendingene, å sørge for at dyrene kunne søke ly mot vær og vind og bli beskyttet mot ulver i spesielle innhegninger som var laget av stein.

Skotsk høylandsfe er den eneste storferasen som har to pelsdrakter. Den raggete overpelsen består av lange hår som kan bli opptil 33 centimeter lange. De fettrike ullhårene er vann- og snøavstøtende.  Den myke, lodne underpelsen holder på varmen.

Jim, som har jobbet med høylandsfe i en årrekke, forteller: «Det er veldig vanskelig å vaske dem med såpe, for det er omtrent umulig å få dem gjennomvåte.» På grunn av pelsdrakten klarer de seg godt og formerer seg i terreng hvor de stadig blir utsatt for høljende regn og bitende kalde vinder, forhold som annet storfe ikke ville ha overlevd under.

Hvis det blir for varmt eller for tørt om sommeren, kaster det tilpasningsdyktige feet den tunge overpelsen. Når det blir kaldt og fuktig vær igjen, vokser det ut en ny overpels.

Sauer har en tendens til å ødelegge vegetasjonen ved å tygge på røtter og nye, skjøre skudd, men det gjør ikke storfe, heller ikke høylandsfe. Disse dyrene forbedrer faktisk dårlige beitemarker. Hvordan? Med de lange, kraftige hornene og den brede mulen fjerner de uønsket kratt som de fleste andre storferaser skyr. Dette vedlikeholdsarbeidet gir bedre vekstforhold for gress og trær.

Det at dyret har to pelsdrakter, er også en stor fordel på en annen måte. Det trenger ikke noe ekstra fettlag for å holde på varmen, så kjøttet inneholder mindre fett og kolesterol og mer protein og jern enn annet storfekjøtt. Og dette kjøttet av topp kvalitet blir produsert uten at det er behov for dyrt fôr!

Skotsk høylandsfe har i lang tid levd nært innpå mennesker. I gamle dager hadde skottene dem på grunnplanet i husene sine. Det bidrog til at det ble varmere ovenpå, hvor familien bodde.

Høylandsfe som holdes som husdyr, er som oftest rolige og medgjørlige, men av og til kan noen av dem bli farlige. En mor med en nyfødt kalv kan for eksempel være veldig beskyttende. Hvis man treffer på en flokk med storfe, må man passe på å gå rundt den og ikke midt igjennom.

Det at skotsk høylandsfe er så tilpasningsdyktig, har gjort det til en populær rase over hele verden. Dyrene trives så langt nord som i Alaska og Skandinavia og finnes i 3000 meters høyde i Andesfjellene. De finner seg også godt til rette i varmere strøk.

Skottland er kjent for sine sekkepiper, kilter og skotskrutete stoffer, men også for sitt vakre, egenartede høylandsfe. Finnes det storfe med to pelsdrakter der du bor?