JEG ble født i 1965 i en fattig familie i Nord-Irland. Jeg vokste opp i grevskapet Derry under «the Troubles», den voldsomme konflikten mellom katolikker og protestanter som varte i over 30 år. Det katolske mindretallet følte seg diskriminert av protestantene, som hadde den politiske makten, og anklaget dem for valgfusk, politivold, svartelisting på arbeidsmarkedet og urettferdig boligpolitikk.

Overalt så jeg urettferdighet og forskjellsbehandling. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg ble banket opp, dratt ut av en bil og fikk et skytevåpen rettet mot meg eller ble forhørt og ransaket av politi eller soldater. Jeg følte meg som et offer og tenkte: Jeg kan godta dette, eller jeg kan ta igjen!

Jeg deltok i marsjer til minne om de 14 som ble drept av britiske soldater «den blodige søndagen» i 1972, og i sultestreikmarsjene, som hedret republikanske innsatte som sultet seg til døde i fengsel i 1981. Jeg hengte opp forbudte flagg og tagget antibritisk graffiti overalt hvor jeg fikk sjansen til det. Det virket som om det alltid var noe å protestere mot – et drap på en katolikk eller en annen grusom handling. Det  som begynte som en demonstrasjonsmarsj, utviklet seg ofte til omfattende opptøyer.

Mens jeg gikk på universitetet, sluttet jeg meg til miljøaktivistene der. Senere flyttet jeg til London, og der deltok jeg i sosialistiske demonstrasjoner mot regjeringens politikk, som så ut til å favorisere overklassen på bekostning av de fattige. Jeg deltok i fagforeningsstreiker mot lønnskutt, og i 1990 var jeg med i en demonstrasjon mot koppskatt som førte til at Trafalgar Square ble påført store skader av demonstrantene.

Med tiden mistet jeg imidlertid alle illusjoner. Protestaksjonene førte ikke til at vi nådde målene våre. De fyrte bare opp under hatet.

Det var omtrent på denne tiden jeg ble kjent med Jehovas vitner gjennom en venn av meg. De lærte meg ut fra Bibelen at Gud bryr seg om at vi lider, og at han skal rette opp alle de skadene som mennesker har forårsaket. (Jesaja 65:17; Åpenbaringen 21:3, 4) Ikke engang mennesker med de beste intensjoner klarer å innføre rettferdighet og likhet for alle. Vi trenger ikke bare rettledning fra Gud, men også kraft fra ham til å stå imot de usynlige kreftene som står bak verdens problemer. – Jeremia 10:23; Efeserne 6:12.

Nå føler jeg at det jeg gjorde for å protestere mot urettferdighet, var som om mannskapet på et synkende skip skulle prøve å sette dekkstolene slik de skal stå. Det har vært en stor lettelse å få vite at det kommer en tid da all urettferdighet vil være borte, og da det virkelig vil være likhet for alle.