MANGE er skeptiske til de nyhetene de leser og hører. I en spørreundersøkelse som ble gjort i USA i 2012, ble folk spurt om «hvor stor tillit» de har til at det nyhetsstoffet aviser, tv og radio formidler, er nøyaktig, objektivt og fullstendig. Seks av ti svarte enten «liten» eller «ingen». Er en slik mangel på tillit berettiget?

Mange journalister og de organisasjonene de arbeider for, har gitt uttrykk for at de har forpliktet seg til å lage korrekte og informative reportasjer. Men det er likevel grunn til bekymring. Tenk over disse faktorene:

• MEDIEMOGULER: Noen få, men svært mektige selskaper eier de største mediekanalene. Disse har sterk innflytelse på hvilke saker som skal dekkes, hvordan de dekkes, og hvor bred dekning de får. Fordi de fleste selskapene er opprettet med tanke på profitt, kan de avgjørelsene mediekanalene treffer, være motivert av økonomiske interesser. Saker som ikke gir eierne så god fortjeneste, blir kanskje ikke dekket.

• MYNDIGHETER: Mye av det vi får vite gjennom mediene, har å gjøre med befolkningen eller myndighetene i et land. Myndighetene ønsker å overbevise befolkningen om at de må støtte deres politikk og deres representanter. Og fordi mediene er avhengige av stoff fra myndighetene, samarbeider journalistene noen ganger med myndighetenes kilder.

•  REKLAME: I de fleste land må mediekanalene tjene penger for å overleve, og det meste av inntektene deres kommer fra reklame. I USA er det slik at tidsskrifter får mellom 50 og 60 prosent, aviser 80 prosent og kommersielle tv- og radiokanaler 100 prosent av inntektene sine fra reklame. Forståelig nok ønsker ikke annonsører å sponse programmer som kaster et uheldig lys over deres produkter eller lederstil. Hvis de ikke liker sendingene på en bestemt nyhetskanal, kan de annonsere et annet sted. Redaktører kan derfor velge å holde tilbake nyhetsstoff som kaster et negativt lys over visse sponsorer.

• UÆRLIGHET: Ikke alle reportere er ærlige. Noen journalister fabrikkerer historier. For noen år siden var det for eksempel en reporter i Japan som ville dokumentere at dykkere skadet koraller rundt Okinawa. Siden han ikke fant noen skadede koraller, skadet han noen selv og tok deretter bilder av dem. Bilder kan også manipuleres for å lure offentligheten. Fordi bilderedigeringsprogrammene er blitt så avanserte, er det noen ganger nesten umulig å oppdage om et bilde er manipulert.

• FORDREINING: Selv om en sak er opplagt, kan journalisten vinkle sakens fakta på sin måte. Hvilke fakta bør tas med i en reportasje, og hvilke bør ikke tas med? Et fotballag, for eksempel, kan ha tapt en kamp med to mål. Det er et faktum. Men historien om hvorfor laget tapte, kan journalisten fortelle på mange måter.

• UTELATELSE: I et forsøk på å presentere fakta på en fengslende måte lar journalister ofte være å nevne detaljer som kan skape forviklinger eller bringe uløste problemer på bane. Dette fører til at noen fakta blir overdrevet og andre skjøvet i bakgrunnen. Ettersom reportere og tv-ankere noen ganger ikke har mer enn et minutts tid på seg til å fortelle en komplisert historie, kan viktige detaljer bli utelatt.

•  KONKURRANSE: Fordi det de siste tiårene er blitt stadig flere tv-kanaler, er den tiden seerne bruker på bare én kanal, blitt kraftig redusert. For å holde på seernes interesse har nyhetskanaler følt seg tvunget til å komme med noe unikt eller underholdende. Boken Media Bias skriver om denne utviklingen: «Nyhetssendingene er blitt en løpende lysbildeframvisning med bilder som er ment å sjokkere eller vekke nysgjerrighet, og historier er blitt forkortet fordi den tiden seerne klarer å konsentrere seg, er kortere enn noen gang.»

• FEIL: Fordi journalistene bare er mennesker, gjør de utilsiktede feil. En stavefeil, en kommafeil, en grammatikkfeil – dette er noe som kan forvrenge meningen i en setning. Fakta blir kanskje ikke sjekket nøye nok. Og i kappløpet for å nå en deadline kan en journalist lett komme til å skrive 10 000 istedenfor 100 000.

• FEILAKTIGE SLUTNINGER: Det å lage nøyaktige reportasjer er ikke så enkelt som mange kanskje tror. Noe som ser ut til å være et faktum i dag, er ikke nødvendigvis et faktum i morgen. En gang trodde man for eksempel at jorden var midtpunktet i vårt solsystem. Nå vet vi at jorden går i bane rundt solen.

Det er altså ikke så lurt å tro alt vi leser og hører i nyhetene. Men det er ikke dermed sagt at vi ikke kan stole på noe som helst. Det som er viktig, er å vise sunn skepsis og samtidig ha et åpent sinn.

Bibelen sier: «Prøver ikke øret ord, liksom ganen smaker på maten?» (Job 12:11) Her er noen punkter som kan hjelpe oss til å ‘prøve de ordene’ vi hører og leser:

• NYHETSFORMIDLER: Blir rapporten gitt av en troverdig, pålitelig person eller organisasjon? Er programmet eller tidsskriftet kjent for å være seriøst eller for å være sensasjonslystent? Hvem er sponsorene?

• KILDER: Er det gjort grundig research? Kommer historien fra bare én kilde? Er kildene pålitelige, ærlige og objektive? Er de likevektige, eller forteller de bare den ene siden av saken?

• FORMÅL: Spør deg selv: Skal nyhetsmeldingen i første rekke informere, eller skal den underholde? Blir den sendt i et forsøk på å selge eller støtte noe?

• TONE: Når en nyhetsmelding blir gitt i en sint, ondskapsfull eller svært kritisk tone, tyder det på at det som kommer, er et angrep og ikke et gjennomtenkt argument.

• SAMSVAR: Stemmer opplysningene med det som står i andre artikler eller rapporter? Hvis historiene motsier hverandre, så vær på vakt!

• AKTUALITET: Er opplysningene tilstrekkelig oppdatert? Det man mente var korrekt for 20 år siden, behøver ikke å være det i dag. Og hvis nyhetsmeldingen handler om en sak som pågår akkurat nå, kan den være mangelfull og unøyaktig.

Kan vi da stole på nyhetsmediene? Den vise kong Salomo kom med et godt råd. Han skrev: «Den uerfarne tror hvert ord, men den kloke gir akt på sine skritt.» – Ordspråkene 14:15.