JEG ble født i byen Szerencs og vokste opp i landsbyen Tiszaladány, nordøst i Ungarn. En dag i juni 1991 drog noen venner og jeg til et sted ved elven Tisza hvor vi aldri hadde vært før. Jeg trodde at vannet var dypt, og stupte uti. Det var en stor tabbe! Jeg brakk tre nakkevirvler og skadet ryggmargen. En av vennene mine la merke til at jeg ikke beveget meg, og løftet meg forsiktig opp og fikk meg på land før jeg druknet.

Jeg var ved bevissthet hele tiden og skjønte at noe var forferdelig galt. Noen ringte nødsentralen, og et helikopter kom og tok meg med til sykehuset, hvor jeg ble operert i ryggen. Senere ble jeg overført til Budapest, hovedstaden, for rehabilitering. Jeg ble liggende på ryggen i tre måneder. Jeg klarte å bevege hodet, men fra skuldrene og ned hadde jeg ingen kontroll over musklene. I en alder av 20 år var jeg blitt helt avhengig av andre. Jeg ble så motløs at jeg ønsket å dø.

Da jeg omsider var i stand til å dra hjem, fikk foreldrene mine spesiell opplæring for å kunne ta seg av meg. Men det var tungt for dem, både fysisk og følelsesmessig, og etter omkring et år ble jeg dypt deprimert. Jeg fikk da profesjonell hjelp og lærte å se på funksjonshemningen på en annen måte.

Jeg begynte også å tenke mer alvorlig over livet. Har livet noen mening? Hvorfor hendte denne tragedien meg? Jeg leste bøker og blad for å prøve å finne svarene. Jeg forsøkte også å lese Bibelen, men syntes det var vanskelig å forstå den. Så den havnet i bokhyllen igjen. Jeg hadde til og med en samtale med en prest, men det han sa, gav meg ingenting.

Så, våren 1994, kom to av Jehovas vitner på besøk til far, og han bad dem om å snakke med meg. Jeg hørte på mens de forklarte at det er Guds hensikt å gjøre jorden til et paradis og fjerne all sykdom og lidelse. Det hørtes veldig fint ut, men jeg var skeptisk. Likevel tok jeg imot to bøker som var hjelpemidler til studium av Bibelen. Etter at jeg hadde lest dem, tilbød vitnene seg å studere Bibelen med meg, og det sa jeg ja takk til. De oppmuntret meg også til å be.

 Etter hvert som studiet gikk framover, fikk jeg svar på de mange spørsmålene mine direkte fra Bibelen. Jeg ble også overbevist om at Gud virkelig bryr seg om meg. Den 13. september 1997, etter at jeg hadde studert Bibelen i to år, ble jeg døpt hjemme, i et badekar. Det var en av de lykkeligste dagene i livet mitt.

I 2007 flyttet jeg til Budapest for godt, til et hjem for personer med nedsatt funksjonsevne. Det at jeg flyttet hit, har gitt meg mange muligheter til å fortelle andre om alt det fine jeg har lært. Når det er pent vær, kan jeg til og med snakke med folk utendørs, takket være en spesialtilpasset motorisert rullestol som jeg styrer med haken.

Fordi en familie i menigheten har vært så snill å hjelpe meg økonomisk, har jeg også kunnet skaffe meg en bærbar datamaskin som styres ved hjelp av bevegelser jeg gjør med hodet. Den gjør det mulig for meg å ringe til folk via Internett og skrive brev til slike som ikke har vært hjemme når noen i menigheten har prøvd å besøke dem. Det at jeg på denne måten kan gjøre noe for andre, har ført til at jeg er blitt mye flinkere til å kommunisere, og det har dessuten hjulpet meg til å få tankene bort fra meg selv.

Jeg klarer også å være til stede på kristne møter. Når jeg kommer til Rikets sal, blir jeg tatt imot av mine åndelige brødre, som forsiktig bærer meg i rullestolen opp en etasje til møtesalen. Når forsamlingen blir oppfordret til å kommentere under møtene, rekker den broren som sitter ved siden av meg, opp hånden sin for meg. Så holder han bibelen min eller det materialet vi studerer, for meg mens jeg kommenterer.

Jeg har smerter hele tiden og må ha andre til å gjøre omtrent alt for meg. Så av og til er jeg nokså langt nede. Men vennskapet med Jehova Gud er til stor trøst for meg. Jeg vet at han hører når jeg utøser mitt hjerte for ham. Jeg henter også styrke i å lese i Bibelen hver dag, og mine åndelige brødre og søstre er til stor oppmuntring for meg. Deres vennskap og støtte og de bønnene de ber for meg, hjelper meg til å bevare min mentale og følelsesmessige likevekt.

Jehova trøstet meg akkurat da jeg trengte det som mest. Han har også gitt meg håp om å oppnå fullkommen helse i en ny verden. Så jeg ser fram til den tiden da jeg vil kunne ‘gå og springe og lovprise ham’ for hans store kjærlighet og godhet. – Apostlenes gjerninger 3:6–9.