I de siste tiårene har familielivet forandret seg radikalt i vestlige land. Før var det foreldrene som bestemte, og barna gjorde som foreldrene sa. Nå kan det virke som om det er omvendt i noen familier. Her følger noen typiske situasjoner.

• En fireåring som er i butikken med moren sin, vil ha en leke. Moren sier: «Har du ikke nok leker, da?» For sent innser hun at hun ikke skulle ha brukt spørsmålsform. «Men jeg vil ha den!» hyler han. Redd for at han skal få et raserianfall – det vanlige pressmidlet – gir moren etter.

• En fem år gammel jente avbryter faren mens han snakker med en annen voksen. «Jeg kjeder meg», opplyser hun. «Jeg vil hjem!» Faren stopper opp midt i setningen, bøyer seg ned til datteren og sier med mild stemme: «Bare et par minutter til, vennen min. Er det greit?»

• Foreldrene til tolvåringen Jonas har enda en gang fått melding om at Jonas har vært frekk mot læreren. Faren til Jonas er irritert – ikke på sønnen, men på læreren. «Hun skal alltid hakke på deg», sier han til Jonas. «Jeg skal melde henne til rektor!»

Dette er tenkte situasjoner, men de er ikke helt usannsynlige, er de vel? De illustrerer et reelt problem i hjem der foreldre tolererer at barna er frekke, gir etter for kravene deres og «redder» dem fra konsekvensene av dårlig oppførsel. «Det blir stadig vanligere å se foreldre gi fra seg myndigheten til små barn», står det i boken The Narcissism Epidemic. «Det er ikke så lenge siden at ungene visste hvem som var sjefen – og det var ikke dem.»

 Det er naturligvis mange foreldre som prøver å lære barna rette verdier, ikke bare ved å være gode eksempler, men også ved å korrigere dem på en kjærlig måte når det er behov for det. Men slike foreldre «svømmer mot den kulturelle strømmen», sier den samme boken.

Hvordan er det blitt slik? Hva har skjedd med barneoppdragelsen?

Noen mener at foreldremyndigheten begynte å svekkes i 1960-årene, da såkalte eksperter oppfordret foreldre til å være mindre strenge. De sa: «Vær en venn, ikke en autoritet.» «Ros er bedre enn ris.» «I stedet for å korrigere det gale barna gjør, så ros dem for det de gjør bra.» Hva gjorde altså ekspertene i stedet for å oppfordre foreldrene til å finne den riktige balansen mellom ros og irettesettelse? Det virket som om de mente at hvis barn ble irettesatt, ville det skade deres sarte følelser og få dem til å ta avstand fra foreldrene senere i livet.

Snart begynte ekspertene også å legge stor vekt på barns selvbilde. Det var som om de plutselig hadde oppdaget hemmeligheten ved å være gode foreldre, og den var enkel: Få barna til å være fornøyd med seg selv. Det er naturligvis viktig at barn har selvtillit. Men ekspertene gikk for langt. De sa til foreldrene: «Ikke bruk slike negative ord som nei og galt.» «Si ofte til barna dine at de er spesielle, og at de kan bli alt de har lyst til.» Det var som om det var viktigere å føle seg flink enn å være flink.

Noen mener at alt fokuset på barns selvbilde ikke har ført til annet enn at barna føler at de er opphøyd, at verden skylder dem noe. Det har også ført til at mange unge er «dårlig forberedt på den uunngåelige kritikken, og en og annen fiasko, som er en del av det virkelige liv», sier boken Generation Me. En far som er sitert i boken, uttrykte det slik: «I arbeidslivet er  ikke folk opptatt av ditt selvbilde. . . . Hvis du legger fram en dårlig rapport for sjefen, kommer ikke han til å si: ‘Jeg liker fargen på papiret du har valgt.’ Hvis du lærer barna å tenke på den måten, gjør du dem en enorm bjørnetjeneste.»

I årenes løp har foreldre ofte latt seg påvirke av ekspertenes skiftende meninger. «Synet på barneoppdragelse forandrer seg hele tiden», skriver pedagogen Ronald G. Morrish. «Det gjenspeiler forandringene i samfunnet.» * Det er så lett for foreldre å bli, som Bibelen uttrykker det, «kastet omkring som av bølger og ført hit og dit av enhver lærdoms vind». – Efeserne 4:14.

Det er helt klart at den ettergivende formen for barneoppdragelse har gitt dårlige resultater. Den har ikke bare svekket foreldrenes autoritet, men også ført til at barn ikke har fått den rettledningen de har trengt for å ta gode valg og møte livet med ekte selvtillit.

Finnes det en bedre måte å gjøre det på?