HAN var verken rik eller mektig. Han hadde ikke engang et hjem han kunne kalle sitt eget. Likevel har læren hans hatt innflytelse på millioner. Har Jesus Kristus virkelig levd? Hva sier autoriteter både fra nåtid og fortid?

• Michael Grant, historiker og ekspert på sivilisasjoner i klassisk tid, skriver: «Hvis vi, som vi bør gjøre, anvender på Det nye testamente de samme slags kriterier som vi bør anvende på andre oldtidsskrifter som inneholder historisk stoff, kan vi ikke forkaste Jesu eksistens mer enn vi kan forkaste eksistensen til en mengde hedenske personer hvis eksistens som historiske skikkelser aldri blir dratt i tvil.»

• Rudolf Bultmann, professor i nytestamentlige studier, uttalte: «Tvilen rundt spørsmålet om Jesus virkelig har eksistert, er ubegrunnet og ikke verdt å prøve å motbevise. Ingen tilregnelig person kan tvile på at Jesus er grunnleggeren av den historiske bevegelsen som i startfasen utgjorde det eldste palestinske samfunn [av kristne].»

• Will Durant, historiker, skribent og filosof, skrev: «At noen ganske få og alminnelige menn [evangelieskribentene] i løpet av én generasjon skulle ha vært i stand til å oppkonstruere en så sterk og tiltalende personlighet, en så opphøyd etikk og en så inspirerende visjon av menneskelig brorskap, ville ha vært et mirakel som var enda mer utrolig enn noen av dem som det berettes om i evangeliene.»

• Albert Einstein, den tyskfødte jødiske vitenskapsmannen, sa: «Jeg er jøde, men nasareeren Jesu strålende personlighet har gjort sterkt inntrykk på meg.» Da han ble spurt om han så på Jesus som en historisk person, svarte han: «Utvilsomt! Ingen kan lese evangeliene uten å føle at Jesus må ha vært til stede. Personligheten hans merkes tydelig i hvert ord. Ingen myte kan være så levende.»

  «Ingen kan lese evangeliene uten å føle at Jesus må ha vært til stede.» – Albert Einstein

Den mest detaljerte beretningen om Jesu liv og tjeneste står i Bibelen, i evangeliene, som har fått navn etter skribentene – Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Også en rekke tidlige ikke-kristne kilder navngir ham.

• TACITUS

  (ca. 56–120 evt.) Tacitus regnes som en av de største romerske historieskriverne. I sitt verk Årbøkene beskrev han forholdene i Romerriket i årene 14–68 evt. (Jesus døde i 33 evt.) Tacitus skrev at da Roma ble rammet av en stor brann i 64 evt., mente man at det var keiser Nero som stod bak. Men Tacitus skrev at Nero la skylden på de kristne for å «få slutt på folkesnakket». Så skrev Tacitus: «Opphavsmannen til dette navn [kristne] var en viss Kristus som under Tiberius’ regjering var blitt dømt til døden av prokuratoren Pontius Pilatus.» – Årbøkene, XV, 44.

• SVETON

  (ca. 69 til e. 122 evt.) I sitt verk Romerske keisere skrev denne romerske historieskriveren om hendelser i regjeringstiden til de første elleve keiserne. Den delen som omhandler Claudius, beskriver at det oppstod uro blant jødene i Roma, sannsynligvis på grunn av uenighet om Jesus. (Apostlenes gjerninger 18:2) Sveton skrev: «Jødene som, oppegget av Chrestus [Kristus], stadig stelte til bråk og uro, fordrev han [Claudius] fra Roma.» (Divus Claudius, XXV, 4) Selv om Sveton med urette anklaget Jesus for å skape uro, tvilte han ikke på hans eksistens.

• PLINIUS DEN YNGRE

  (ca. 61–113 evt.) Denne romerske forfatteren og administratoren i Bitynia (nå Tyrkia) skrev til den romerske keiser Trajan om hvordan han burde forholde seg til de kristne i provinsen. Plinius sa at han prøvde å tvinge de kristne til å avsverge sin tro, og at han henrettet dem som nektet å gjøre det. Han forklarte: «De som ... gjentok etter meg en bønn til [de hedenske] gudene og deltok i religiøse ritualer med ofring av vin og røkelse foran statuen av deg ... og som spottet endog Kristus ... fant jeg det på sin plass å løslate.» – Pliny: Letters, bok X, brev XCVI.

•  FLAVIUS JOSEFUS

  (ca. 37–100 evt.) Denne jødiske presten og historikeren bekrefter at Annas, en jødisk øversteprest som hadde politisk innflytelse, «sammenkalte dommerne i Sanhedrinet [den jødiske høyesterett] og framstilte for dem en mann ved navn Jakob, bror av Jesus, som ble kalt Kristus». – Jewish Antiquities, bok XX, 200.

• TALMUD

  Denne samlingen av jødiske rabbinske skrifter, som daterer seg fra 200-tallet til 500-tallet evt., viser at selv Jesu fiender kunne stadfeste hans eksistens. I én passasje står det at «påskeaften ble Yeshu [Jesus] nasareeren hengt», noe som er historisk korrekt. (Den babylonske Talmud, Sanhedrin 43a, München-kodeksen; se Johannes 19:14–16.) I en annen passasje står det: «Måtte vi aldri fostre en sønn eller en elev som nedverdiger seg selv offentlig slik som nasareeren» – en betegnelse som ofte ble brukt om Jesus. – Den babylonske Talmud, Berakoth 17b, fotnote, München-kodeksen; se Lukas 18:37.

Evangeliene gir oss en detaljert beretning om Jesu liv og tjeneste, deriblant konkrete detaljer om folk, steder og tidspunkter – kjennetegn på autentisk historie. Et eksempel på det finner vi i Lukas 3:1, 2, som hjelper oss til å finne det nøyaktige tidspunktet for når døperen Johannes, forløperen for Jesus, begynte sitt arbeid.

Lukas skrev: «I det femtende år av keiser Tiberius’ regjering, da Pontius Pilatus var stattholder i Judea og Herodes var landsdelshersker i Galilea, men hans bror Filip var landsdelshersker i Itureas og Trakonitis’ land, og Lysanias var landsdelshersker i Abilene, i overpresten Annas’ og i Kaifas’ dager, kom Guds erklæring til Johannes, Sakarjas sønn, i ødemarken.» Denne detaljerte, nøyaktige listen hjelper oss til å fastslå at ‘Guds erklæring kom til Johannes’ i år 29.

 De sju offentlige personene som Lukas navngir, er godt kjent for historikerne. Når det er sagt, var det noen kritikere som satte spørsmålstegn ved om Pontius Pilatus og Lysanias hadde levd. Men disse kritikerne trakk forhastede slutninger. Gamle innskrifter med navnene på disse to mennene har blitt funnet, og de bekrefter Lukas’ nøyaktighet. *

Spørsmålet om hvorvidt Jesus har levd, er viktig fordi hans lære er viktig. Jesus lærte for eksempel folk hvordan de kunne leve et lykkelig og meningsfylt liv. * Han lovte også at det skulle komme en tid da menneskene ville oppleve virkelig fred og sikkerhet og være forent under én verdensregjering, en regjering som kalles «Guds rike». – Lukas 4:43.

Betegnelsen «Guds rike» passer godt, for denne verdensregjeringen vil være et uttrykk for at Gud har overherredømme over jorden. (Åpenbaringen 11:15) Jesus viste det tydelig ved det han uttrykte i sin mønsterbønn: «Vår Far i himlene ... La ditt rike komme. La din vilje skje ... på jorden.» (Matteus 6:9, 10) Hva vil det bety for menneskene at Guds rike hersker? Tenk over dette:

• Det vil bli slutt på krig og interne stridigheter. – Salme 46:8–11.

• Ondskap, også grådighet og korrupsjon, vil være borte for bestandig. Og det samme vil ugudelige mennesker være. – Salme 37:10, 11.

• Guds rikes borgere vil kunne glede seg over meningsfylt, givende arbeid. – Jesaja 65:21, 22.

• Jorden vil være fullt restituert og produsere rikelig med mat. – Salme 72:16; Jesaja 11:9.

Noen mener at slike løfter er ønsketenkning. Men er det ikke heller ønsketenkning å håpe på at menneskene selv skal gjøre forholdene bedre? Tenk over dette: Til tross for imponerende framskritt innen utdanning, vitenskap og teknologi er det millioner av mennesker i dag som er utrygge og føler seg usikre på hva morgendagen vil bringe. Og hver dag ser vi beviser på både økonomisk, politisk og religiøs undertrykkelse og på grådighet og korrupsjon. Ja, sannheten er at menneskenes styre har mislyktes fullstendig! – Forkynneren 8:9.

Det har altså stor betydning å vite om Jesus har levd eller ikke. * Det er som det står i 2. Korinter 1:19, 20: «Uansett hvor mange Guds løfter er, så er de blitt ja ved hjelp av ham [Kristus].»