1. Hvilket oppmuntrende løfte ga Jehova etter opprøret i Eden?

JEHOVA er en Gud som gir oppmuntring. Det har han vist helt siden menneskene syndet og ble ufullkomne. Rett etter opprøret i Eden kom han med en profeti som ville være til oppmuntring for Adams framtidige etterkommere. Alt håp var ikke ute for menneskene. Profetien, som står i 1. Mosebok 3:15, ville, når den ble forstått, gi menneskene håp om at det til slutt skulle bli gjort ende på «den opprinnelige slange», Satan Djevelen, og alle hans onde gjerninger. – Åp 12:9; 1. Joh 3:8.

2. Hvordan oppmuntret Jehova Noah?

² Jehovas tjener Noah levde i en ugudelig verden. Det var bare han og familien hans som tilba Jehova. Vold og seksuelt perverse handlinger var helt vanlig, og Noah kunne ha  blitt motløs. (1. Mos 6:4, 5, 11; Jud 6) Men Jehova ga ham informasjon som fylte ham med det motet han trengte for å fortsette å ‘vandre med Gud’. (1. Mos 6:9) Jehova fortalte Noah at han skulle ødelegge datidens onde verden, og ga ham instrukser for hva han måtte gjøre for at han og familien skulle overleve. (1. Mos 6:13–18) Jehova viste Noah at han er en Gud som gir oppmuntring.

3. Hvilken oppmuntring fikk Josva? (Se det første bildet i artikkelen.)

³ På et senere tidspunkt fikk Jehovas tjener Josva en overveldende oppgave. Han skulle føre Guds folk inn i det lovte land. Det innebar at de mektige hærene til de nasjonene som bodde i området, måtte overvinnes. Josva hadde all grunn til å være bekymret. Det visste Jehova, så han ga Moses i oppdrag å styrke ham. Jehova sa til Moses: «Gi Josva myndighet og sett mot i ham og styrk ham, for det er han som skal gå over foran dette folket, og det er han som skal la dem ta i arv det landet som du skal få se.» (5. Mos 3:28) Før Josva gikk til handling, oppmuntret Jehova ham ved å si: «Har jeg ikke befalt deg? Vær modig og sterk. Bli ikke oppskaket og vær ikke skrekkslagen, for Jehova din Gud er med deg overalt hvor du går.» (Jos 1:1, 9) For en fin oppmuntring!

4, 5. (a) Hvilken oppmuntring ga Jehova sitt folk i gammel tid? (b) Hvordan oppmuntret Jehova sin Sønn?

⁴ Jehova ga ikke oppmuntring bare til enkeltpersoner, men også til sitt folk som et hele. Jehova visste for eksempel at jødene ville trenge oppmuntring når de kom i fangenskap i Babylon. Han kom derfor med denne trøstende profetien: «Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke spent omkring, for jeg er din Gud. Jeg vil styrke deg. Jeg vil virkelig hjelpe deg. Ja, jeg vil ha et fast grep om deg med min rettferdighets høyre hånd.» (Jes 41:10) De første kristne kunne også være trygge på at Jehova var med dem, og det samme kan hans folk i dag. – Les 2. Korinter 1:3, 4.

⁵ Også Jesus fikk oppmuntring av sin Far. Da han ble døpt, hørte han en røst fra himmelen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.» (Matt 3:17) Tenk hvordan de ordene må ha styrket Jesus gjennom hele hans tjeneste på jorden!

6. Hvordan er lignelsen om talentene til oppmuntring?

⁶ Jesus etterlignet sin Far ved å oppmuntre andre. Han gjorde det for eksempel ved å fortelle lignelsen om talentene, som oppmuntrer til trofasthet. Herren i lignelsen sa rosende til hver av de trofaste slavene: «Vel gjort, du gode og tro slave! Du har vært tro over noen få ting. Jeg vil sette deg over mange ting. Gå inn til din herres glede.» (Matt 25:21, 23) Dette er virkelig en fin oppmuntring til å fortsette å tjene Jehova trofast!

7. Hvordan oppmuntret Jesus apostlene, spesielt Peter?

⁷ Apostlene kranglet ofte om hvem av dem som var størst, men Jesus oppmuntret dem tålmodig til å være ydmyke og til å være tjenere, ikke sjefer. (Luk 22:24–26) Spesielt Peter skuffet Jesus flere ganger. (Matt 16:21–23; 26: 31–35, 75) Men i stedet for å vende Peter ryggen oppmuntret Jesus ham og ga ham i oppdrag å styrke sine brødre. – Joh 21:16.

8. Hvordan oppmuntret Hiskia de militære førerne og folket i Jerusalem?

⁸ Jesus var et fullkomment eksempel i å gi oppmuntring. Men også før Jesus kom til jorden, skjønte Jehovas trofaste tjenere at det var viktig å oppmuntre andre. Da assyrerne truet Jerusalem, samlet Hiskia de militære førerne og folket for å gi dem oppmuntring. Og de ble styrket av det Hiskia sa. – Les 2. Krønikebok 32:6–8.

9. Hva lærer Jobs bok oss om det å gi oppmuntring?

⁹ Vi kan også lære noe av Job om det å gi oppmuntring. Selv om Job selv hadde behov for trøst, lærte han andre hvordan man kan være oppmuntrende. Han sa til sine tre «plagsomme trøstere» at hvis de hadde vært i hans situasjon, ville han ‘styrket dem med sin munns ord, og hans leppers trøst ville gitt lindring’. (Job 16:1–5, fotn.) Til slutt fikk Job oppmuntring av Elihu og av Jehova. – Job 33:24, 25; 36:1, 11; 42:7, 10.

10, 11. (a) Hvorfor trengte Jeftas datter oppmuntring? (b) Hvem i vår tid fortjener også oppmuntring?

¹⁰ Et annet eksempel fra gammel tid på en som trengte oppmuntring, er Jeftas datter. Før dommeren Jefta dro ut for å kjempe mot ammonittene, lovte han at hvis Jehova ga ham seier, skulle den første som kom ut for å møte ham etter kampen, bli viet til tjenesten for Jehova ved tabernaklet. Da Jefta kom seirende hjem, var det datteren hans, hans eneste barn, som kom først ut for å feire sammen med ham. Jefta ble helt knust. Men han holdt løftet sitt og sendte datteren til tabernaklet i Sjilo for at hun skulle tjene der resten av livet. – Dom 11:30–35.

¹¹ Dette var vanskelig for Jefta, men det var nok enda vanskeligere for datteren hans. Likevel gikk hun villig med på det faren hadde bestemt. (Dom 11:36, 37) Hun var jomfru, og det at hun skulle tjene ved tabernaklet resten av livet, betydde at hun aldri kunne gifte seg og få barn og ikke kunne føre familiens navn og arvedel videre. Hvis det var noen som trengte trøst og oppmuntring, var det henne. Bibelen forteller: «Det ble en forordning i Israel: År etter år pleide Israels døtre å gå for å prise gileaditten Jeftas datter, fire dager i året.» (Dom 11:39, 40) Ugifte kristne som bruker de mulighetene de har som enslige, til å fokusere på «de ting som hører Herren til», fortjener også å bli ‘prist’ – de fortjener ros og oppmuntring. – 1. Kor 7:32–35.

12, 13. Hvordan styrket Peter sine brødre?

¹² Kvelden før Jesus døde, sa han til apostelen Peter: «Simon, Simon, se, Satan har krevd å få dere for å sikte dere som hvete. Men jeg har frambåret påkallelse for deg, for at din tro ikke må svikte; og du, når du en gang har vendt tilbake, da styrk dine brødre.» – Luk 22:31, 32.

¹³ Peter ble en søyle i den første kristne menighet. (Gal 2:9) Han oppmuntret brødrene ved det motet han viste på pinsedagen og i tiden etterpå. Etter at han hadde tjent i mange år,  skrev han brev til sine medkristne. Han forklarte hvorfor: «Jeg [har] skrevet til dere i få ord, for å gi oppmuntring og et inntrengende vitnesbyrd om at dette er Guds sanne ufortjente godhet; stå fast i den.» (1. Pet 5:12) Peters to inspirerte brev fortsatte å være en kilde til oppmuntring for kristne opp gjennom århundrene. Vi trenger virkelig denne oppmuntringen nå, mens vi venter på oppfyllelsen av Jehovas løfter! – 2. Pet 3:13.

14, 15. Hvordan har Johannes’ evangelium og brev vært til oppmuntring for kristne i århundrenes løp?

¹⁴ Apostelen Johannes var også en søyle i den første kristne menighet. Hans spennende evangelieberetning om Jesu tjeneste har vært til oppmuntring for kristne i århundrenes løp – og det er den fortsatt. Det er for eksempel bare i Johannesevangeliet vi finner Jesu uttalelse om at kjærlighet er kjennetegnet på hans sanne disipler. – Les Johannes 13:34, 35.

¹⁵ De tre brevene Johannes skrev, inneholder også verdifulle sannheter. Når vi blir motløse fordi vi er syndige og gjør feil, er det ikke da en lettelse å lese at «Jesu ... blod renser oss fra all synd»? (1. Joh 1:7) Og hvis hjertet vårt fortsetter å fordømme oss, får vi ikke da klump i halsen og tårer i øynene av takknemlighet når vi leser at «Gud er større enn våre hjerter»? (1. Joh 3:20) Johannes er også den eneste som skrev at «Gud er kjærlighet». (1. Joh 4:8, 16) Hans andre og tredje brev roser kristne som fortsetter å ‘vandre i sannheten’. – 2. Joh 4; 3. Joh 3, 4.

16, 17. Hvilken oppmuntring ga Paulus de første kristne?

¹⁶ Den apostelen som kanskje gjorde  mest for å oppmuntre sine brødre, var Paulus. Det ser ut til at i den første kristne tid ble de fleste av apostlene værende i Jerusalem, som var der det styrende råd holdt til. (Apg 8:14; 15:2) De kristne i Judea forkynte om Kristus for folk som allerede trodde på én Gud. Men Paulus ble sendt av den hellige ånd for å forkynne for folk «av nasjonene» i den gresk-romerske verden, som tilba mange guder. – Gal 2:7–9; 1. Tim 2:7.

¹⁷ Paulus reiste vidt og bredt i det som nå er Tyrkia, og også i Hellas og Italia, og opprettet kristne menigheter blant ikke-jøder. De nyomvendte kristne ‘led under sine egne landsmenn’ og trengte oppmuntring. (1. Tess 2:14) Rundt år 50 skrev Paulus til den nyopprettede menigheten i Tessalonika: «Vi takker alltid Gud når vi nevner dere alle i våre bønner, for vi husker stadig på deres trofaste arbeid og deres kjærlige strev og deres utholdenhet.» (1. Tess 1:2, 3) Han oppfordret dem også til å styrke hverandre. Han sa: «Fortsett derfor å trøste hverandre og oppbygge hverandre.» – 1. Tess 5:11.

18. Hvordan oppmuntret det styrende råd i det første århundre evangelisten Filip?

¹⁸ Det styrende råd i det første århundre var en kilde til oppmuntring både for dem som tok ledelsen i menighetene, og for de kristne generelt. Da evangelisten Filip forkynte om Kristus for samaritanene, fikk han full støtte av brødrene i det styrende råd. De sendte to av medlemmene, Peter og Johannes, til Samaria for at de skulle be om at de som hadde blitt kristne, skulle få hellig ånd. (Apg 8:5, 14–17) Filip og disse nye brødrene og søstrene må ha blitt veldig oppmuntret av denne støtten fra det styrende råd!

19. Hvilken virkning hadde det brevet som det styrende råd sendte ut i det første århundre, på menighetene?

¹⁹ Senere måtte det styrende råd avgjøre om det skulle kreves at ikke-jødiske kristne ble omskåret, slik Moseloven hadde krevd at jøder ble. (Apg 15:1, 2) Under ledelse av den hellige ånd og etter å ha resonnert over Skriftene kom de ansvarlige brødrene fram til at omskjærelse ikke lenger var et krav, og de skrev et brev til menighetene om det. Representanter for det styrende råd ble sendt ut for å levere brevet til menighetene. Hva førte det til? «Etter at de hadde lest det, gledet de seg over oppmuntringen.» – Apg 15:27–32.

20. (a) Hvordan oppmuntrer det styrende råd vårt internasjonale brorskap i dag? (b) Hvilket spørsmål blir besvart i den neste artikkelen?

²⁰ I vår tid gir Jehovas vitners styrende råd oppmuntring til dem som tjener på Betel, til spesialpionerer og misjonærer og til alle andre i det internasjonale brorskapet av sanne kristne. Det fører til det samme som i det første århundre – vi gleder oss over oppmuntringen! Og for å hjelpe dem som har drevet bort fra Jehova, til å komme tilbake, utga det styrende råd i 2015 brosjyren Vend tilbake til Jehova, som har vært til stor oppmuntring for mange verden over. Men er det bare de brødrene som tar ledelsen, som bør etterligne Jehova når det gjelder å gi oppmuntring? Svaret på det spørsmålet blir drøftet i den neste artikkelen.