Apostelen Paulus skrev til de kristne i Tessalonika: «Hvis noen ikke er lydig mot det vi sier i dette brevet, da skal dere merke dere ham.» (2. Tess 3:14) Tidligere har vi sagt at dette var veiledning som de eldste skulle følge. Hvis det var noen som ikke ville følge veiledning fra Bibelen til tross for at de hadde fått veiledning flere ganger, kunne de eldste holde en advarende tale til menigheten. Da kunne forkynnerne merke seg hvem talen dreide seg om, og ikke være sammen med den personen i andre sammenhenger enn på møtene og i tjenesten.

Men her trengs det en justering. Vi forstår det nå slik at Paulus her beskriver noe som enkeltpersoner i menigheten bør gjøre i noen situasjoner. Så det er ikke nødvendig at de eldste holder en advarende tale. Hvorfor har vi justert måten vi forstår 2. Tessaloniker 3:14 på? Tenk over det Paulus snakket om da han ga denne veiledningen.

Paulus sa at noen i menigheten levde «på en uordentlig måte». Han hadde gitt dem veiledning basert på Guds Ord, men de ville ikke høre på det. En gang han hadde besøkt menigheten, hadde han gitt dette påbudet: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise.» Likevel var det noen som ikke ville arbeide for å forsørge seg selv, selv om de kunne klare det. I tillegg blandet de seg bort i andres saker. Hvordan skulle de kristne behandle dem som levde på en uordentlig måte? – 2. Tess 3:6, 10–12.

Paulus sa at man skulle ‘merke seg’ en slik person. Det greske ordet kan bety at man skal legge spesielt merke til en person og være klar over at han kan ha dårlig påvirkning på andre. Paulus ga denne veiledningen til hele menigheten, ikke bare til de eldste. (2. Tess 1:1; 3:6) Så enkeltpersoner i menigheten som kanskje la merke til at en bror eller søster ikke fulgte bibelsk veiledning, kunne velge å «slutte med å omgås» ham eller henne.

Betydde dette at en sånn person skulle behandles på samme måte som en som var blitt fjernet fra menigheten? Nei, for Paulus sa videre: «Fortsett å rettlede ham som en bror.» Så enkeltpersoner i menigheten ville fortsatt være sammen med ham eller henne på møtene og i tjenesten. Men de ville ikke være det i sosiale sammenhenger eller på fritiden. Hvorfor ikke? «For at han kan skamme seg», sa Paulus. Så når forkynnerne i menigheten merket seg en som levde på en uordentlig måte, kunne det få ham til å skamme seg over oppførselen sin og forandre seg. – 2. Tess 3:14, 15.

Hvordan kan de kristne følge denne veiledningen i dag? Først og fremst må vi være sikre på at personens oppførsel faktisk er «uordentlig», slik som Paulus beskrev. Han snakket ikke om dem som har en annen samvittighet enn oss, eller tar andre personlige valg enn det vi gjør. Og han snakket ikke om dem som rett og slett har såret oss. Paulus tenkte i stedet på dem som valgte å være ulydige selv om de hadde fått veiledning.

Hvis vi legger merke til en bror eller søster som lar være å følge bibelsk veiledning, a vil vi personlig velge å ikke være sammen med ham eller henne i sosiale sammenhenger eller på fritiden. Siden dette er en personlig avgjørelse, er det ikke noe vi snakker med andre om, bortsett fra dem i familien vår som vi bor sammen med. Og vi vil fortsatt være sammen med ham eller henne på møtene og i tjenesten. Når personen forandrer holdning eller oppførsel, vil vi igjen være sammen med ham eller henne i sosiale sammenhenger og på fritiden.