Foreldrene mine var dypt religiøse katolikker. Men da de lærte ut fra Bibelen at Guds navn er Jehova, ble de begge ivrige Jehovas vitner. Faren min var snekker og hadde likt å lage Jesus-figurer i tre. Men nå sluttet han med det og brukte i stedet ferdighetene sine til å gjøre første etasje i huset vårt om til den første Rikets salen i San Juan del Monte, som er en bydel i Manila, hovedstaden på Filippinene.

Jeg ble født i 1952 i en stor familie. Jeg hadde fire eldre brødre og tre eldre søstre. Foreldrene mine gjorde en stor innsats for å lære søsknene mine og meg sannheten. Faren min oppmuntret meg til å lese et kapittel i Bibelen hver dag, og han studerte mange av publikasjonene våre med meg. Av og til inviterte foreldrene mine reisende tilsynsmenn og representanter for avdelingskontoret til å bo hos oss. Det var veldig oppmuntrende for hele familien å høre de opplevelsene som disse brødrene fortalte. Disse opplevelsene motiverte oss alle til å gjøre tjenesten for Jehova til det viktigste i livet vårt.

Jeg er veldig takknemlig for at foreldrene mine lærte meg sannheten og var så gode eksempler for meg. Etter at min kjære mor døde på grunn av sykdom, begynte faren min og jeg som pionerer sammen i 1971. Men så, i 1973, døde faren min også. Jeg var bare 20 år, og jeg satt igjen med et enormt tomrom etter å ha mistet begge foreldrene mine. Jeg følte meg alene. Men det håpet vi finner i Bibelen, som er «både sikkert og fast», var som et anker for meg. (Hebr 6:19) Det hjalp meg til å holde meg i følelsesmessig og åndelig balanse. Ikke så lenge etter at faren min døde, fikk jeg i oppgave å tjene som spesialpioner på den isolerte øya Coron i provinsen Palawan.

Jeg var 21 år da jeg kom til Coron. Jeg  var jo bygutt, så jeg ble veldig overrasket da jeg oppdaget at det nesten ikke var elektrisitet, innlagt vann eller biler eller motorsykler på øya. Selv om det var noen få andre vitner der, hadde jeg ingen pionerpartner, og noen ganger måtte jeg gå på feltet alene. Den første måneden savnet jeg familien min og vennene mine veldig mye. Om kveldene pleide jeg å se opp på stjernehimmelen mens tårene trillet nedover kinnene mine. Jeg hadde lyst til å slutte i oppgaven min og reise hjem igjen.

Når jeg kjente på ensomhet og hjemlengsel, fortalte jeg Jehova alt om hvordan jeg følte det. Da pleide jeg å komme på oppmuntrende tanker som jeg hadde lest i Bibelen eller i publikasjonene våre. Salme 19:14 dukket ofte opp i tankene mine. Jeg skjønte at Jehova kunne bli «min Klippe og min Gjenløser» hvis jeg tenkte på positive ting, for eksempel Jehovas egenskaper og alt han har gjort. Vakttårnartikkelen «Du er aldri alene» a hjalp meg veldig. Jeg leste den om og om igjen. I stedet for å tenke at jeg var alene, begynte jeg å tenke at jeg hadde alenetid med Jehova, og det ga meg mange muligheter til å be, studere og tenke over det jeg hadde lært.

Ikke lenge etter at jeg kom til Coron, ble jeg utnevnt til eldste. Siden jeg var den eneste eldstebroren der, måtte jeg lede både den teokratiske tjenesteskolen, tjenestemøtet, menighetsbokstudiet og vakttårnstudiet. I tillegg holdt jeg det offentlige foredraget hver uke. Én ting var i hvert fall sikkert: Jeg hadde ikke lenger tid til å føle meg ensom!

Det skjedde mye spennende i tjenesten på Coron. Noen av dem jeg studerte med, ble døpt. Men det var også noen utfordringer. Noen ganger måtte jeg gå en halv dag for å komme fram til distriktet, og da visste jeg heller ikke hvor jeg skulle sove den natten. Menighetens distrikt besto også av mange andre, mindre øyer. Jeg måtte ofte reise med båt for å komme til disse øyene. Noen ganger var det store bølger, og jeg kunne ikke svømme engang! Men jeg opplevde at Jehova hjalp meg gjennom alle disse utfordringene. Og senere forsto jeg at det Jehova hadde gjort, var å forberede meg på større utfordringer jeg kom til å få i det neste oppdraget mitt.

I 1978 ble jeg sendt til Papua Ny-Guinea, som ligger nord for Australia. I Papua Ny-Guinea er det mange fjell, og landet er nesten på størrelse med Spania. Jeg ble overrasket da jeg fant ut at det ble snakket over 800 språk i et land som bare hadde rundt tre millioner innbyggere. Heldigvis kunne de fleste melanesisk pidginengelsk, også kalt tok pisin.

Til å begynne med ble jeg sendt til en engelsk menighet i hovedstaden, Port Moresby. Men så byttet jeg til en tok pisin-menighet og begynte på et språkkurs. Jeg brukte det jeg lærte på språkkurset, i forkynnelsen. Det gjorde at jeg lærte språket raskere, og i løpet av ganske kort tid kunne jeg holde offentlige foredrag på tok pisin. Mindre enn et år etter at jeg kom til Papua Ny-Guinea, fikk jeg meg en stor overraskelse. Jeg ble utnevnt til å tjene som kretstilsynsmann i tok pisin-menigheter,  og jeg skulle reise i provinser som strakte seg over store områder.

Fordi menighetene lå så langt unna hverandre, måtte jeg organisere mange kretsstevner, og jeg måtte reise mye. Til å begynne med følte jeg meg veldig ensom fordi jeg var i et nytt land, måtte snakke et nytt språk og måtte tilpasse meg en ny kultur. På grunn av fjell og vanskelig terreng var det i mange tilfeller ikke veier mellom menighetene. Så jeg måtte ta fly nesten hver uke. Noen ganger var jeg den eneste passasjeren på et skranglete småfly med bare én motor. Jeg syntes at de flyturene var minst like nervepirrende som båtturene!

Det var få som hadde telefon på den tiden, så det meste av kommunikasjonen med menighetene gikk via brev. Men ofte kom jeg selv fram før brevene, og da måtte jeg spørre meg fram for å klare å få kontakt med forkynnerne. Jeg fant alltid de lokale brødrene og søstrene til slutt, og de tok imot meg med åpne armer. Det hjalp meg til å huske hvorfor jeg gjorde alt dette. Jeg opplevde at Jehova hjalp meg på mange måter, og det gjorde at vennskapet mitt med ham ble mye sterkere.

Da jeg var på mitt første møte på øya Bougainville, kom det et ektepar bort til meg. De smilte fra øre til øre og spurte: «Husker du oss?» Det gjorde jeg. Jeg hadde forkynt for dem mens jeg var i Port Moresby, og startet et studium med dem. Etter hvert tok en lokal bror over studiet, og nå var begge døpt! Dette var bare én av de mange fine opplevelsene jeg hadde i Papua Ny-Guinea i løpet av de tre årene jeg var der.

Før jeg dro fra Coron i 1978, hadde jeg blitt kjent med en sjarmerende og selvoppofrende søster som het Adel. Hun var alminnelig pioner samtidig som hun oppdro de to barna sine, Samuel og Shirley. I tillegg tok hun seg av moren sin. I mai 1981 dro jeg tilbake til Filippinene for å gifte meg med Adel. Etter at vi giftet oss, var vi pionerer sammen og tok oss av familien.

Selv om jeg hadde familie å ta hånd om, ble jeg i 1983 utnevnt til spesialpioner igjen. Jeg fikk i oppdrag å tjene på øya Linapacan i provinsen Palawan. Hele familien flyttet til dette isolerte stedet hvor det ikke fantes noen Jehovas vitner. Et års tid senere døde moren til Adel. Men vi fortsatte å være travelt opptatt i tjenesten, og det hjalp oss til å takle sorgen. Vi studerte med mange som gjorde veldig fine framskritt, så vi trengte snart en liten Rikets sal. Vi og de interesserte bygde en sal selv. Bare tre år etter at vi kom til øya, var det 110 på minnehøytiden, noe som ga oss stor glede. Mange av de interesserte ble døpt etter at vi hadde reist derfra.

I 1986 fikk jeg i oppdrag å tjene på øya Culion, og mens vi var der, ble også Adel utnevnt til spesialpioner. På Culion var det en koloni for spedalske. Til å begynne med syntes vi det var litt skummelt å forkynne for mennesker som hadde så store og synlige skader på grunn av spedalskhet. Men de lokale forkynnerne  forsikret oss om at de som hadde denne sykdommen, hadde fått behandling, og at det var liten risiko for at de smittet andre. Noen av dem kom på møtene våre, som ble holdt hjemme hos en søster. Vi tilpasset oss raskt situasjonen og var veldig glade for å dele Bibelens håp med personer som følte at både Gud og mennesker tok avstand fra dem. Det var så fint å se at noen som levde med en alvorlig sykdom, ble lykkelige over å få vite at de en dag kunne få perfekt helse. – Luk 5:12, 13.

Hvordan klarte barna våre å venne seg til livet på Culion? Adel og jeg ville at de skulle være sammen med noen som ville ha god påvirkning på dem. Så vi inviterte to unge søstre fra Coron til å slå seg sammen med oss. Samuel, Shirley og disse to unge søstrene gjorde mye fint i tjenesten sammen. De studerte med mange barn, mens Adel og jeg studerte med foreldrene deres. På et tidspunkt studerte vi faktisk med elleve familier. Snart ledet vi så mange bibelstudier som det gikk fint framover med, at vi kunne opprette en ny menighet!

Til å begynne med var jeg den eneste eldste i området. Så avdelingskontoret ba meg om å lede de ukentlige møtene for de åtte forkynnerne på Culion og om å gjøre det samme for de ni forkynnerne i en landsby som heter Marily. Det tok tre timer å komme til den landsbyen med båt. Etter møtene der gikk familien min og jeg i mange timer gjennom et fjellområde for å lede bibelstudier i en landsby som heter Halsey.

Etter hvert kom det så mange i sannheten både i Marily og i Halsey at vi bygde en Rikets sal begge stedene. Akkurat som på Linapacan var det forkynnerne og de interesserte som gjorde det meste av arbeidet og sørget for de fleste materialene. Salen i Marily hadde plass til 200 personer og kunne utvides, slik at vi kunne holde stevner der.

I 1993, da barna var voksne, begynte Adel og jeg i kretstjenesten på Filippinene. I 2000 gikk jeg så på Tjenesteopplæringsskolen for å få opplæring som lærer på den skolen. Jeg følte meg ikke kvalifisert for oppgaven, men  Adel oppmuntret meg alltid. Hun minnet meg på at Jehova ville sørge for at jeg klarte å ta hånd om det nye oppdraget. (Fil 4:13) Hun snakket av erfaring, for hun selv utførte oppdraget sitt til tross for helseproblemer.

I 2006, mens jeg var lærer på Tjenesteopplæringsskolen, fikk Adel diagnosen Parkinsons sykdom. Det kom som et sjokk! Da jeg foreslo for henne at vi skulle slutte i tjenesteoppdraget vårt for at jeg skulle kunne ta meg av henne, sa hun: «Vær så snill og finn en lege som kan hjelpe meg med sykdommen, så vil Jehova hjelpe oss til å fortsette, det vet jeg.» Adel fortsatte sin tjeneste for Jehova i seks år til, uten å klage. Da hun ikke klarte å gå lenger, forkynte hun fra rullestolen. Da hun fikk problemer med å snakke, svarte hun på møtene med ett eller to ord. Det hendte ofte at hun fikk meldinger og kort fra brødre og søstre som roste henne for at hun var så utholdende og var et så godt eksempel. Da hun døde i 2013, hadde hun vært min trofaste og kjærlige kone i over 30 år. Men nå ble jeg igjen overmannet av sorg og ensomhetsfølelse.

Adel ville at jeg skulle fortsette i tjenesteoppdraget mitt, så jeg gjorde det. Jeg holdt meg travelt opptatt, og det hjalp mot ensomheten. Fra 2014 til 2017 fikk jeg i oppdrag å besøke tagalogmenigheter i land hvor arbeidet vårt var pålagt restriksjoner. Etter det besøkte jeg tagalogmenigheter på Taiwan, i USA og i Canada. Og i 2019 var jeg lærer på Skolen for kristne forkynnere i India og Thailand for klasser som fikk undervisningen på engelsk. Alle disse oppgavene har gitt meg stor glede. Jeg er lykkeligst når jeg er fullt engasjert i tjenesten for Jehova.

Hver gang jeg har fått et nytt oppdrag, har jeg blitt veldig glad i brødrene og søstrene jeg har truffet, så det har aldri vært lett å dra fra dem. Slike situasjoner har lært meg å stole helt og fullt på Jehova. Jeg har hele tiden merket hans støtte, og det har hjulpet meg til å villig godta alle forandringer som har kommet. Nå er jeg spesialpioner på Filippinene. Jeg har funnet meg til rette i den nye menigheten min, som har blitt en støttende og omsorgsfull familie for meg. Og jeg er stolt over å se at Samuel og Shirley etterligner moren sin og har like sterk tro. – 3. Joh 4.

Jeg har opplevd mange vanskeligheter i livet, som det å se min kjære kone lide og dø på grunn av en vond sykdom. Og jeg har måttet tilpasse meg mange nye situasjoner. Men jeg har også sett at Jehova «ikke [er] langt borte fra en eneste av oss». (Apg 17:27) «Jehovas arm er ikke for kort» til å støtte og styrke hans tjenere, selv ikke på isolerte steder. (Jes 59:1) Jehova, min Klippe, har vært med meg gjennom hele livet, og jeg er så takknemlig mot ham. Jeg var aldri alene.