Brødrene på Betel hadde jobbet i over et år med å bygge radiostasjonen WBBR på Staten Island i New York. Først hadde de ryddet tomten, så bygde de et stort hus som arbeiderne kunne bo i, og til slutt bygde de en egen bygning til alt utstyret. Da dette arbeidet var ferdig, begynte brødrene å skaffe det utstyret de trengte for å «gå på lufta». Men det dukket opp noen problemer.

Det var veldig vanskelig å få på plass hovedantennen til radiostasjonen. Den 91 meter lange antennen måtte henges mellom to master av tre, som var 61 meter høye. Det første forsøket var mislykket. Men brødrene stolte på Jehova, og til slutt klarte de det. Calvin Prosser, som jobbet på prosjektet, sa: «Hvis vi hadde fått til å sette opp antennen på første forsøk, hadde vi kanskje blitt stolte og sagt: ‘Se hva vi klarte!’» Isteden forsto brødrene at Jehova hadde hjulpet dem. Men problemene deres var ikke over enda.

Det var fortsatt ganske nytt med radiosendinger, så det var ikke lett å få kjøpt det utstyret man trengte. Men brødrene fikk tak i hjemmelaget brukt utstyr i nærheten. Istedenfor å kjøpe en ny mikrofon brukte de en mikrofon fra en vanlig telefon. En februarkveld bestemte brødrene seg for å teste dette enkle utstyret. De måtte ha noe å sende ut på radioen, så brødrene sang Rikets sanger. En av disse brødrene, Ernest Lowe, fortalte en morsom historie fra den kvelden. Han sa at mens de sang, ringte  dommer Rutherford. b Han hørte sangen på radioen sin i Brooklyn, rundt 25 kilometer unna.

«Stopp det forferdelige bråket», sa bror Rutherford. «Dere høres ut som hylende katter!» Brødrene ble flaue og stoppet programmet. Men de skjønte at radioen nå fungerte, og de var klare til å starte med sendinger.

Under den første offisielle radiosendingen den 24. februar 1924 innviet bror Rutherford radiostasjonen «til det messianske rikets interesser». Han sa at målet med radiostasjonen var å «hjelpe alle mennesker til å forstå Bibelen og betydningen av den viktige tiden vi lever i».

Den første radiosendingen var en stor suksess, og stasjonen ble brukt de neste 33 årene for å sende organisasjonens radioprogrammer.

I juli 1924 hadde bibelstudentene et stevne i Columbus i Ohio. Det kom delegater fra hele verden, og de fikk høre taler på arabisk, engelsk, fransk, gresk, italiensk, litauisk, polsk, russisk, skandinaviske språk, tysk, ukrainsk og ungarsk. Deler av programmet ble sendt på radio, og brødrene ba en lokalavis om å skrive daglige rapporter om stevnet.

Torsdag den 24. juli var det over 5000 brødre og søstre som gikk ut for å forkynne i stevnebyen. De leverte nesten 30 000 bøker og startet tusenvis av bibelstudier. The Watch Tower sa at dette var «det beste med hele stevnet».

Et annet høydepunkt på stevnet skjedde fredag den 25. juli. Under en av talene sine leste bror Rutherford modig et dokument som fordømte presteskapet. Han sa at politiske og religiøse ledere og ledere i næringslivet hindret folk i å lære sannheten om Guds rike, som Gud skal bruke for å gi menneskene et godt og lykkelig liv for alltid. Han sa også at de tok feil når de støttet Folkeforbundet, og når de påsto at det var det politiske uttrykket for Guds rike på jorden.  Bibelstudentene måtte være modige for å fortelle andre om dette budskapet.

Som en oppsummering av stevnet i Columbus sto det i The Watch Tower at stevnet hadde styrket troen til brødrene og søstrene. Det hadde gitt dem det motet de trengte for å forkynne uansett hvilken motstand de møtte. Leo Claus, som var på stevnet, fortalte: «Etter stevnet gledet vi oss til å dele dette alvorlige budskapet med folk i distriktet vårt.»

I oktober begynte bibelstudentene å dele ut traktaten Geistligheten anklaget, og de leverte flere millioner av den. Den inneholdt det bror Rutherford hadde sagt i talen sin på stevnet. I den lille byen Cleveland i Oklahoma hadde Frank Johnson blitt ferdig med å gjennomarbeide distriktet sitt, og han måtte vente i 20 minutter på de forkynnerne som skulle komme og hente ham. Det var ikke trygt for ham å stå og vente så andre kunne se ham. Noen i byen lette nemlig etter ham fordi de hadde blitt sinte av det budskapet han forkynte. Bror Johnson bestemte seg for å gjemme seg i en kirke i nærheten. Det var ingen i kirken, så han la en traktat i bibelen til presten og på hvert sete. Han forlot kirken like fort som han hadde kommet. Siden han hadde litt tid igjen, gikk han til to kirker til og gjorde det samme der.

Frank skyndte seg tilbake til det stedet der han skulle bli plukket opp. Han gjemte seg bak en bensinstasjon mens han fulgte med på dem som lette etter ham. De kjørte forbi, men så ham ikke. Rett etter at de hadde kjørt forbi, kom brødrene og søstrene som hadde forkynt i nærheten, og hentet ham.

En av brødrene i bilen forteller: «Da vi forlot byen, kjørte vi forbi de tre kirkene. Det var rundt 50 mennesker som hadde samlet seg utenfor hver kirke. Noen av dem leste traktaten, mens andre viste den til presten. Vi kom oss tydeligvis unna i siste liten! Og vi takket Jehova for at han beskyttet oss og hjalp oss til å forkynne uten å bli tatt.»

Bibelstudentene forkynte modig i andre land også. I Nord-Frankrike forkynte Józef Krett for gruvearbeidere som kom fra Polen. Han skulle holde en tale som het «Snart får de som har dødd, livet tilbake». Da brødrene og søstrene inviterte folk til talen, advarte den lokale presten mot å gå og høre talen. Men advarselen hans førte til det motsatte. Over 5000 mennesker kom, og presten var en av dem! Bror Krett ga presten mulighet til å forsvare det han trodde på, men han ville ikke. Etter talen leverte bror Krett all den litteraturen han hadde, for han så at de som var der, virkelig hadde lyst til å lære mer om Bibelen. – Amos 8:11.

I Afrika forkynte Claude Brown i Gullkysten (nå Ghana). De talene han holdt, og den litteraturen han leverte, gjorde at sannheten ble spredt raskt i det landet. John Blankson, som studerte for å bli farmasøyt, hørte en av bror Browns taler. Han skjønte fort at han hadde funnet sannheten. John forteller: «Jeg syntes det var helt fantastisk å lære sannheten, så jeg snakket om det jeg lærte, med mange av dem jeg gikk på skole med.»

John hadde skjønt at Bibelen ikke lærer at Gud er en del av en treenighet. Så en dag gikk han til kirken for å spørre presten om  treenighetslæren. Presten ble rasende og skrek: «Du er ikke en kristen, du tilhører Djevelen! Kom deg vekk herfra!»

Da John kom hjem, skrev han et brev til presten og spurte om de kunne møtes offentlig for å diskutere treenighetslæren. Presten svarte John ved å be ham om å gå til hovedlæreren på skolen. Da John kom på kontoret til læreren, spurte læreren om han virkelig hadde skrevet til presten.

«Ja, det har jeg gjort», svarte John.

Læreren krevde at John skulle skrive til presten for å be om unnskyldning. Så John skrev:

«Læreren min har bedt meg om å skrive en unnskyldning til deg. Det er jeg klar til å gjøre, men bare hvis du innrømmer at det du lærer folk, ikke er sant.»

Læreren ble sjokkert og spurte: «John, er det virkelig dette du har tenkt å sende som svar?»

«Ja, det er helt umulig for meg å skrive noe annet.»

«Du kommer til å bli utvist fra skolen. Du kan ikke fortsette å gå på denne skolen hvis du protesterer mot en prest i landets offisielle kirke.»

«Men ... når du underviser oss og det er noe vi ikke forstår, får vi jo lov til å stille spørsmål.»

«Ja, selvfølgelig.»

«Det er bare det jeg har gjort. Presten underviste i Bibelen, og jeg stilte ham et spørsmål. Hvorfor må jeg skrive en unnskyldning til ham, hvis det er han som ikke kan svare på spørsmålet?»

John fikk fortsette på skolen, og det ble ikke sendt noen unnskyldning.

The Watch Tower oppsummerte året ved å skrive: «Vi kan si som David: ‘Du skal utruste meg med styrke til kampen.’ (Salme 18:39) Dette har vært et veldig oppmuntrende år, for vi har sett hvordan Jehova har hjulpet oss i arbeidet ... Hans trofaste tjenere ... har forkynt det gode budskap med stor glede.»

Senere det året planla brødrene å bygge en ny radiostasjon, og den ble bygd i Chicago. Den nye radiostasjonen het «WORD», og det var passende, for den skulle forkynne Guds Ord på radio. Og denne gangen brukte de bedre utstyr som gjorde at folk kunne høre budskapet enda lenger unna, til og med helt nord i Canada.

I det neste året, 1925, kom Jehova til å hjelpe brødrene og søstrene til å forstå nye og spennende sannheter i Åpenbaringen, kapittel 12. På grunn av denne nye forståelsen ville noen slutte å tjene Jehova. Men mange andre ville være veldig glade for å forstå ting som skjedde i himmelen bedre, og for å forstå hvordan dette kom til å påvirke Guds folk på jorden.