Jeg ble født i 1934. Foreldrene mine hadde flyttet fra Sveits og slått seg ned i Timmins, en liten gruveby i Ontario i Canada. Rundt 1939 begynte moren min å lese Vakttårnet og gå på møtene til Jehovas vitner. Hun tok meg og søsknene mine med seg, og det tok ikke lang tid før hun ble et av Jehovas vitner.

Faren min var ikke særlig glad for at hun hadde bestemt seg for det. Men hun elsket sannheten og var fast bestemt på å være lojal mot Jehova. Det var hun også i begynnelsen av 1940-årene, da arbeidet til Jehovas vitner ble forbudt i Canada. Og hun var alltid vennlig og respektfull mot faren min, selv om han sa mange stygge ting til henne. Det flotte eksempelet hennes hjalp meg og de seks søsknene mine til å ta imot sannheten også. Heldigvis ble far vennligere etter hvert, og han begynte å behandle familien på en bedre måte.

Sommeren 1950 var jeg på stevnet «Teokratiets økning» i New York. Jeg fikk møte venner fra hele verden og høre spennende intervjuer med brødre og søstre som hadde gått Gilead. Det gjorde at jeg ble motivert til å gjøre mer i tjenesten for Jehova, og jeg var mer bestemt enn noen gang på å begynne i heltidstjenesten. Så med en gang jeg kom hjem, søkte jeg om å få begynne som pioner. Avdelingskontoret i Canada skrev til meg og foreslo at jeg skulle bli døpt først. Jeg ble døpt 1. oktober 1950, og en måned senere begynte jeg som pioner. Det første oppdraget jeg fikk, var å tjene i Kapuskasing, en by som lå mange kilometer unna der jeg bodde.

Om våren 1951 ba avdelingskontoret forkynnere som kunne fransk, om å vurdere å flytte til den fransktalende provinsen Quebec.  Det var stort behov der, og siden jeg vokste opp med å snakke både fransk og engelsk, sa jeg ja til å gjøre det, og jeg ble sendt til Rouyn. Jeg kjente ingen der. Jeg hadde som nevnt bare fått en adresse, men det gikk fint. Marcel og jeg ble gode venner, og jeg hadde en fin tid i tjenesten i Quebec de neste fire årene, og etter hvert ble jeg spesialpioner.

Mens jeg var i Quebec, ble jeg invitert til den 26. Gilead-klassen i South Lansing i New York. Jeg ble så glad! Uteksamineringen var 12. februar 1956, og jeg ble tildelt å tjene i det som nå heter Ghana b i Vest-Afrika. Men før jeg kunne reise dit, måtte jeg dra tilbake til Canada og vente til alle papirene var i orden. Det skulle bare ta noen uker.

Det som bare skulle være noen få uker, endte opp med å bli sju måneder. I løpet av den tiden bodde jeg i Toronto hos et ektepar som het Cripps. Der ble jeg kjent med datteren deres, Sheila, og vi ble forelsket. Jeg skulle akkurat til å fri til henne da reisedokumentene mine var klare. Vi ba om saken og bestemte oss for at jeg skulle dra til Ghana. Men vi ble enige om å fortsette å holde kontakt ved å skrive til hverandre og se om vi eventuelt skulle gifte oss i framtiden. Det var ikke en lett avgjørelse å ta, men det viste seg at det var en riktig avgjørelse.

Etter at jeg hadde reist i en hel måned med tog, lasteskip og fly, kom jeg fram til Accra i Ghana. Jeg fikk i oppdrag å være områdetilsynsmann. Det innebar at jeg måtte reise gjennom hele Ghana og også nabolandene Elfenbenskysten og Togo. Jeg reiste for det meste alene i en jeep som tilhørte avdelingskontoret. Jeg koste meg hvert eneste sekund!

I helgene hadde jeg oppdrag på kretsstevner. Det var ikke noen stevnehaller i området, så brødrene måtte bygge midlertidige  tak ved hjelp av bambusstenger og palmegrener, som skygget for den varme solen. Og fordi det ikke var noen muligheter for å holde mat kjølig der, hadde man levende dyr tilgjengelig som man kunne slakte når man skulle sørge for mat til dem som var på stevnet.

Vi hadde noen morsomme opplevelser på de stevnene. En gang mens Herb Jennings, c en annen misjonær, holdt en tale, var det en ku som klarte å komme seg løs. Den løp fram og tilbake mellom plattformen og publikum. Dyret så helt forvirret ut, og Herb måtte bare slutte å snakke. Men fire sterke brødre klarte å fange kua og få den tilbake på plass igjen, og publikum jublet.

I dagene mellom stevnene viste jeg filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet» i landsbyer i nærheten. Jeg viste den på et hvitt lerret som var spent opp mellom to påler eller to trær. De som så filmen, elsket den! Mange av dem hadde aldri sett en film før. De klappet begeistret da de så scener av folk som ble døpt. Filmen hjalp dem til å forstå at vi er en forent, global organisasjon.

Etter at jeg hadde vært i Afrika i to år, fikk jeg mulighet til å dra på det internasjonale stevnet i New York i 1958. Der traff jeg Sheila igjen. Hun hadde kommet dit fra Quebec, hvor hun tjente som spesialpioner. Det var så godt å se henne igjen! Vi hadde skrevet til hverandre, men nå som vi var sammen igjen, spurte jeg henne om hun ville gifte seg med meg, og hun sa ja. Jeg skrev til bror Knorr d og spurte om Sheila kunne få gå Gilead og tjene sammen med meg i Afrika. Han gikk med på det. Sheila kom etter hvert til Ghana, og vi giftet oss i Accra den 3. oktober 1959. Vi følte virkelig at Jehova hadde velsignet oss for at vi hadde gjort det å tjene ham til det viktigste i livet.

I 1961 ble vi sendt til Kamerun. Jeg ble spurt om å være med på å opprette et nytt avdelingskontor der og fikk i oppgave å føre  tilsyn med arbeidet i Kamerun. Så jeg hadde det veldig travelt, og det var mye å lære. Men i 1965 ble Sheila gravid. Jeg må innrømme at det tok litt tid for oss å venne oss til tanken på å bli foreldre. Men etter hvert begynte vi å glede oss til dette nye ansvaret, og vi begynte å planlegge å flytte tilbake til Canada. Men dessverre opplevde vi noe veldig trist.

Barnet døde før det ble født. Legen informerte oss om at det ufødte barnet var en gutt. Det er over 50 år siden nå, men vi glemte det aldri. Selv om vi ble fryktelig lei oss for det som skjedde, fortsatte vi i oppdraget vårt, som vi elsket høyt.

Vennene i Kamerun ble ofte forfulgt fordi de var politisk nøytrale. Situasjonen var spesielt vanskelig når det var presidentvalg. Den 13. mai 1970 skjedde det vi fryktet aller mest – Jehovas vitners arbeid ble forbudt. Det fine nye avdelingskontoret som vi hadde flyttet inn i bare fem måneder tidligere, ble konfiskert av myndighetene. På under én uke ble alle misjonærene, også Sheila og jeg, utvist fra landet. Det var vanskelig å måtte reise fra brødrene og søstrene. Vi var blitt så glad i dem, og vi var bekymret for hvordan det ville gå med dem.

Det neste halvåret bodde vi på avdelingskontoret i Frankrike. Der fortsatte jeg å gjøre alt jeg kunne for å dekke behovene til vennene i Kamerun. I desember samme år ble vi flyttet til avdelingskontoret i Nigeria, som begynte å føre tilsyn med arbeidet i Kamerun. Brødrene og søstrene i Nigeria tok varmt imot oss, og vi tjente der i flere år.

I 1973 måtte vi ta en veldig vanskelig avgjørelse. Sheila hadde slitt med noen alvorlige helseproblemer en stund. Mens vi var i New York i forbindelse med et stevne, knakk hun sammen og sa: «Jeg klarer ikke å fortsette lenger. Jeg er utslitt, og jeg er syk nesten hele tiden.» Hun hadde tjent sammen med meg i Vest-Afrika i over 14 år. Jeg var så stolt av henne fordi hun hadde tjent så trofast, men vi måtte gjøre noen forandringer. Etter at vi hadde bedt og snakket mye sammen om det, bestemte vi oss for å reise tilbake til Canada, der vi kunne ta bedre vare på helsen hennes. Det å slutte som misjonærer og slutte i heltidstjenesten var en av de tøffeste avgjørelsene vi noen gang måtte ta.

Etter at vi kom tilbake til Canada, fikk jeg jobb hos en gammel venn som drev en bilforretning i en by nord for Toronto. Vi fikk leid en leilighet, kjøpte brukte møbler og klarte å starte på nytt uten å sette oss i gjeld. Vi ville leve enkelt fordi vi håpet at vi en dag kunne begynne i heltidstjenesten igjen. Overraskende nok skjedde det fortere enn vi hadde sett for oss.

Om lørdagene begynte jeg å hjelpe til med byggingen av en stevnehall i Norval i Ontario. Etter hvert ble jeg spurt om å tjene  som stevnehalltilsynsmann. Sheilas helse hadde blitt bedre, og hun følte at hun kunne takle denne nye oppgaven. Derfor flyttet vi inn i leiligheten på stevnehallen i juni 1974. Vi var veldig glade for at vi var tilbake i heltidstjenesten!

Heldigvis ble Sheilas helse bare bedre og bedre. To år senere ble vi spurt om vi ville begynne i kretstjenesten. Den kretsen vi skulle tjene i, lå i Manitoba, en kanadisk provins som var kjent for å ha kalde vintre. Men varmen fra brødrene og søstrene der gjorde at vi trivdes veldig godt. Vi lærte noe veldig viktig: Det som betyr noe, er ikke hvor vi tjener, men at vi fortsetter å tjene Jehova uansett hvor vi er.

Etter at vi hadde vært i kretstjenesten i et par år, ble vi i 1978 invitert til å begynne på Betel i Canada. Ikke lenge etter fikk jeg en smertefull erfaring, men jeg lærte mye av den. Jeg fikk i oppgave å holde en halvannen times tale på fransk på et spesielt møte i Montreal. Dessverre klarte jeg ikke å gjøre talen min noe særlig interessant, så det var vanskelig for tilhørerne å følge med. En bror i tjenesteavdelingen ga meg veiledning etterpå. Jeg burde nok ha innsett allerede da at jeg ikke er den beste taleren, men jeg tok ikke imot veiledningen særlig bra. Vi kom ikke så godt overens. Jeg syntes han var altfor kritisk, og han ga meg ikke ros. Jeg var for opptatt av hvordan veiledningen ble gitt, og hva jeg følte om personen som ga veiledningen, og det var galt av meg.

Noen dager senere snakket et medlem av utvalget ved avdelingskontoret med meg om saken. Jeg innrømmet at jeg ikke hadde reagert på veiledningen på en god måte, og sa at jeg angret på det. Så snakket jeg med ham som hadde gitt meg veiledningen. Han var imøtekommende og tok imot unnskyldningen min. Den opplevelsen lærte meg hvor viktig det er å være ydmyk, og jeg kommer aldri til å glemme det. (Ordsp 16:18) Jeg har bedt til Jehova mange ganger om dette, og jeg har bestemt meg for at jeg aldri vil se på veiledning på en negativ måte igjen.

Nå har jeg vært på Betel i Canada i over 40 år, og siden 1985 har jeg tjent i utvalget ved avdelingskontoret. I februar 2021 mistet jeg min kjære Sheila. Jeg savner henne veldig, og i tillegg til det har jeg mine egne helseutfordringer. Men jeg er lykkelig, og jeg har mye å gjøre i tjenesten for Jehova. Så dagene ‘flyr forbi nesten uten at jeg tenker over det’. (Fork 5:20) Selv om jeg har hatt mange utfordringer, har gledene jeg har opplevd, betydd mye mer. Jeg har satt Jehova først i livet mitt og har hatt 70 spennende år i heltidstjenesten. Jeg ber om at unge brødre og søstre også må fortsette å sette Jehova først i livet, for jeg vet at de da vil få oppleve å få et så spennende liv som det bare er mulig å få når man tjener Jehova.