Rose forteller: «Jeg har en arvelig sykdom som gjør at jeg hele tiden har sterke smerter. Livskvaliteten min har sunket drastisk.» Noe av det som bekymret henne mest, var at hun av og til ikke klarte å samle tankene om å studere Bibelen og om andre åndelige ting. Men det var til stor hjelp for henne å lese Jesu ord i Matteus 19:26: «For Gud er alt mulig.» Rose fant ut at det finnes mer enn én måte å studere på. Fordi smertene hennes til tider gjorde det nesten umulig for henne å lese, begynte hun å høre på innlesninger av Bibelen og bibelsk litteratur. * Hun sier: «Uten disse mulighetene vet jeg ikke hvordan jeg skulle ha bevart åndeligheten min.»

Når Rose er lei seg fordi hun ikke lenger kan gjøre ting hun kunne før, finner hun trøst i det som står i 2. Korinter 8:12: «Når villigheten først er til stede, er den særlig antagelig etter det en har, ikke etter det en ikke har.» Disse ordene minner Rose om at Gud er fornøyd med det hun gjør, fordi hun gjør alt hun kan innenfor rammen av de begrensningene hun har.

Dina forteller: «Etter at datteren min på 18 døde, hadde jeg det så vondt at jeg ikke trodde at jeg ville klare å leve videre. Ingenting ville bli som før.» Men hun fant stor trøst i det som står i Salme 94:19, der salmisten sier til Gud: «Da mine foruroligende tanker ble mange i mitt indre, begynte din rike trøst å kjærtegne min sjel.» Hun sier: «Jeg ba Jehova om hjelp til å finne ut hva jeg kunne gjøre for å lindre smerten.»

Hun engasjerte seg i meningsfylt frivillig arbeid. Med tiden begynte hun å sammenligne seg med en fargestift – selv en fargestift som er knekt, kan fortsatt brukes. Hun fant ut at selv om hun følte seg knekt, kunne hun fortsatt hjelpe andre. Hun forteller: «Jeg oppdaget at når jeg brukte bibelske prinsipper og tanker til å oppmuntre dem jeg studerte Bibelen med, så var dette en måte Jehova ga meg trøst og oppmuntring på.» Hun laget en liste over personer i Bibelen som gjennomgikk perioder med dyp sorg. Og hun la merke til at de «alle, uten unntak, var mennesker som ba mye til Gud». Hun ble også klar over at «man får ingen svar hvis Bibelen er lukket».

Dina har også lært noe annet ved å studere Bibelen, nemlig å fokusere på framtiden, ikke på fortiden. Det håpet som det står om i Apostlenes gjerninger 24:15, holder henne oppe. Der sies det: «Det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige.» Hvor sikker er hun på at Jehova vil gi datteren hennes livet tilbake? Hun sier: «I tankene mine ser jeg datteren min i framtiden. Den neste ‘avtalen’ vår er allerede bestemt, som om den sto på min himmelske Fars kalender. Jeg ser oss sammen i hagen vår like tydelig og sterkt som jeg så henne og elsket henne den dagen hun ble født.»