DET var den vise kong Salomo som skrev dette, og det er en god beskrivelse av hvordan menneskene ser på livet. Fordi livet er så kort og døden ikke er til å unngå, har menneskene til alle tider lengtet etter noe mer. Historien er full av beretninger og legender om mennesker som har prøvd å oppnå et langt liv.

Et eksempel er Gilgamesj, som var en sumerisk konge. Det er blitt fortalt mange fantasifulle legender om livet hans. Én slik legende, som man finner i Gilgamesj-eposet, forteller at han la ut på en farlig reise for å finne ut hvordan han kunne unngå døden. Han lyktes ikke.

På 300-tallet fvt. prøvde alkymister i Kina å koke sammen en mirakeldrikk som skulle forlenge livet. Den drikken de laget, inneholdt både kvikksølv og arsenikk. Man tror at den tok livet av flere kinesiske keisere. I Europa i middelalderen prøvde noen alkymister å gjøre gull fordøyelig, for de trodde at siden gull ikke brytes ned, ville gullets egenskaper gi menneskene et lengre liv.

I dag prøver noen biologer og genetikere å finne ut hva som er årsaken til aldringsprosessen. Den innsatsen de gjør, viser at håpet om å overvinne aldring og død fremdeles lever, slik det gjorde den gangen man prøvde å lage en livseliksir. Hva er resultatet av forskningen?

Forskere som studerer menneskecellen, har presentert over 300 teorier for å forklare hvorfor vi blir gamle og dør. I de senere årene har molekylarbiologer klart å forsinke aldringsprosessen hos forsøksdyr og i menneskeceller ved å manipulere gener og proteiner. Slike framskritt har fått noen rike personer til å finansiere forskning som de håper skal løse «dødens problem». Hvor langt har slik forskning kommet?

Tilbakestilling av kroppens indre klokke. Noen biologer mener at en viktig faktor i forbindelse med aldring er knyttet til kromosomenes endestykker, kalt telomerer. Telomerene beskytter den genetiske informasjonen i cellene våre når de deler seg. Men telomerene blir kortere for hver celledeling. Med tiden slutter cellene å dele seg, og aldringsprosessen er i gang.

 Elizabeth Blackburn, som fikk nobelprisen i 2009, og teamet hennes har klart å identifisere et enzym som forsinker forkortingen av telomerene og dermed aldringen av cellen. Men i sin rapport skriver de at telomerene «ikke er magiske livsforlengere – de får oss ikke til å leve lenger enn det vi kjenner som menneskets normale levetid».

Omprogrammering av celler er noe annet man forsker på for å prøve å bremse aldringen. Når cellene våre blir for gamle til å reprodusere seg, kan de sende feil signaler til immunceller i nærheten og forårsake betennelse, kronisk smerte og sykdom. Forskere i Frankrike har i den senere tid klart å omprogrammere celler som er hentet fra gamle mennesker, deriblant noen som var over 100 år. Lederen for forskerteamet, professor Jean-Marc Lemaître, kommenterte at arbeidet deres viste at man kan «reversere aldringsprosessen» i cellene.

Mange vitenskapsfolk mener at selv om det blir gjort mye for å motvirke aldring, vil ikke menneskene kunne leve særlig mye lenger enn det de gjør i dag. Det er sant at den forventede levealderen har økt jevnt og trutt siden 1800-tallet. Men dette skyldes først og fremst bedre hygiene, vellykkede tiltak mot smittsomme sykdommer og bruken av antibiotika og vaksiner. Noen genetikere mener at menneskets levealder mer eller mindre har nådd sin naturlige grense.

For rundt 3500 år siden sa bibelskribenten Moses: «Vår levetid er 70 år, eller 80 år hvis styrken er stor. Men årene er fylt med vanskeligheter og sorg, de går fort, og så er vi borte.» (Salme 90:10) Til tross for alt det menneskene har gjort for å oppnå et lengre liv, passer Moses’ beskrivelse av levetiden vår fortsatt ganske godt.

Samtidig finnes det andre skapninger som kan leve i over 200 år, for eksempel kuskjellet og en sjøpinnsvinart. Og slike trær som mammuttreet kan bli flere tusen år gamle. Når vi sammenligner vår levetid med hvor lenge disse og andre levende organismer kan leve, er det naturlig å spørre: Er dette livet på 70–80 år virkelig alt?