Jeg vokste opp i og omkring Puerto Limón, en havneby på østkysten av Costa Rica. Foreldrene mine hadde åtte barn, og jeg var det sjuende i rekken. Faren min døde da jeg var åtte år. Etter det var mor alene om å oppdra oss barna.

Helt fra jeg var liten, var baseball en del av livet mitt. I slutten av tenårene ble jeg med på et baseballag for amatører, og da jeg var i 20-årene og spilte i amatørligaen, spurte en talentspeider meg om jeg ville spille på et profesjonelt lag i Nicaragua. Men fordi moren min hadde dårlig helse på den tiden og det var jeg som hjalp henne, hadde jeg ikke lyst til å bo i Nicaragua. Så jeg avslo tilbudet. Senere var det en annen talentspeider som tilbød meg å spille på Costa Ricas landslag i baseball. Det besto av utvalgte spillere fra amatørligaen. Denne gangen tok jeg imot tilbudet. Jeg var på landslaget fra 1949 til 1952 og spilte en rekke kamper på Cuba, i Mexico og i Nicaragua. Jeg var basemann og gjorde det bra. Jeg spilte 17 kamper etter hverandre uten å gjøre en eneste feil. Jeg elsket å høre massene rope navnet mitt!

Dessverre levde jeg også et umoralsk liv. Selv om jeg bare hadde én kjæreste, hadde jeg andre kvinner på si. Dessuten drakk jeg tett. En dag var jeg så full at da jeg våknet i sengen dagen etter, kunne jeg ikke huske hvordan jeg hadde kommet meg hjem! Jeg drev også med pengespill.

Mens jeg levde på denne måten, ble moren min et av Jehovas vitner. Hun prøvde å få meg interessert i det hun trodde på, men hun lyktes ikke til å begynne med. Jeg var nemlig helt oppslukt av sporten. Når jeg var på banen og trente, var jeg aldri sulten. Det eneste jeg fokuserte på, var å spille. Jeg elsket baseball mer enn noe annet!

Men som 29-åring ble jeg alvorlig skadet da jeg prøvde å ta imot ballen under en kamp. Etter at jeg var blitt bra igjen, sluttet jeg som proffspiller. Likevel fortsatte jeg å være engasjert i organisert baseball ved å trene spillere på et amatørligalag i nærheten av der jeg bodde.

I 1957 tok jeg imot en invitasjon til å overvære et stevne som Jehovas vitner holdt på et stadion hvor jeg hadde spilt baseball. Da jeg satt og hørte på programmet, kunne jeg ikke la være å legge merke til kontrasten mellom den respektfulle oppførselen jeg så blant vitnene, og den bøllete oppførselen jeg hadde sett blant publikum på baseballkampene. Det jeg så på det stevnet, fikk meg til å begynne å studere Bibelen sammen med vitnene og å gå på møtene deres.

Mye av det jeg lærte ut fra Bibelen, gjorde stort inntrykk på meg. Jeg lærte for eksempel at Jesus hadde forutsagt at hans disipler i de siste dager skulle forkynne det gode budskap om Guds rike i hele verden. (Matteus 24:14) Jeg lærte også at det ikke er økonomisk vinning som motiverer de sanne kristne til å forkynne. Jesus sa: «Dere har fått det for intet; gi det for intet.» – Matteus 10:8.

Mens jeg studerte Bibelen, sammenlignet jeg det den sier, med det jeg så blant Jehovas vitner. Jeg beundret dem for at de gjorde seg så store anstrengelser for å utbre det gode budskap om Riket verden over. Jeg så at de hadde den gavmilde ånd som Jesus sa at de kristne skulle ha. Så da jeg leste Jesu oppfordring i Markus 10:21 om å følge ham, ønsket jeg å bli et Jehovas vitne.

Men det skulle gå litt tid før jeg klarte å gjennomføre det jeg hadde bestemt meg for. Gjennom mange år hadde jeg for eksempel hver uke satset på «lykketallet» mitt i det costaricanske pengelotteriet. Jeg lærte imidlertid ut fra Bibelen at Gud fordømmer grådige mennesker og dem som tilber «lykkeguden». (Jesaja 65:11; Kolosserne 3:5) Derfor bestemte jeg meg for å slutte å spille om penger. Den første søndagen etter at jeg hadde sluttet å spille i pengelotteriet, var det «lykketallet» mitt som vant! Folk ertet meg fordi jeg ikke hadde spilt den uken, og de prøvde å overtale meg til å begynne å spille igjen. Men det klarte de ikke. Siden har jeg aldri spilt om penger.

Den dagen jeg ble døpt på et av Jehovas vitners stevner, sto jeg overfor en annen prøve på min «nye personlighet». (Efeserne 4:24) Om kvelden da jeg dro tilbake til hotellet jeg bodde på, sto ekskjæresten min og ventet på meg utenfor hotellrommet. «Kom igjen, Sammy», sa hun inntrengende. «La oss ha det litt gøy!» Men jeg svarte med en gang: «Nei!» Jeg minnet henne om at jeg nå levde etter Bibelens moralnormer. (1. Korinter 6:18) «Hva for noe?» utbrøt hun. Så bagatelliserte hun Bibelens syn på seksuell umoral og insisterte på at vi skulle gjenoppta forholdet. Men jeg gikk rett inn på hotellrommet og låste døren bak meg. I dag er jeg glad for å kunne si at jeg helt siden jeg ble et Jehovas vitne i 1958, har holdt fast ved de forandringene jeg gjorde i livsstilen min.

Jeg kunne ha skrevet en bok om alle de godene jeg har erfart i livet etter at jeg begynte å følge Bibelens veiledning! Noen av disse godene er at jeg nå har mange sanne venner, lever et meningsfylt liv og opplever sann lykke.

Jeg er fortsatt glad i baseball, men jeg har fått et annet syn på verdier. Baseball ga meg prestisje og penger, men ingen av de verdiene var varige. Men mitt forhold til Gud og det brorskapet jeg er en del av, vil vare evig. Bibelen sier: «Verden forsvinner, og det gjør også dens begjær, men den som gjør Guds vilje, blir for evig.» (1. Johannes 2:17) Nå elsker jeg Jehova Gud og hans folk mer enn noe annet!