1. Hva har Jehova sørget for?

I SIN kjærlighet har Jehova sørget for at hver eneste av hans trofaste tjenere har en rolle i hans menighet. Selv om rollene våre er forskjellige, er vi alle verdifulle, og vi trenger hverandre. Apostelen Paulus hjelper oss til å forstå denne viktige sannheten. Hvordan?

2. Hvorfor må vi respektere hverandre og samarbeide, ifølge Efeserne 4:16?

² I temaskriftstedet for denne artikkelen viser Paulus at ingen av oss kan se på en av trosfellene våre og si: «Jeg trenger deg ikke.» (1. Kor 12:21) Hvis det skal være fred i menigheten, må vi respektere hverandre og samarbeide. (Les Efeserne 4:16.) Når vi samarbeider i enhet, vil alle i menigheten trives, og menigheten blir sterk.

3. Hva skal vi se på i denne artikkelen?

³ Hvordan kan vi vise respekt for de andre i menigheten? I denne artikkelen skal vi se på hvordan eldste kan behandle de andre eldste med respekt. Så skal vi drøfte hvordan vi alle kan vise at vi respekterer våre ugifte brødre og søstre. Til slutt skal vi komme inn på hvordan vi kan vise respekt for dem som ikke snakker språket vårt flytende.

4. Hvilken veiledning må de eldste følge? (Romerne 12:10)

⁴ Alle eldste i menigheten er utnevnt av Jehovas hellige ånd. Men de har forskjellige gaver og evner. (1. Kor 12:17, 18) Noen er blitt utnevnt ganske nylig og har ikke så mye erfaring. Andre har kanskje begrensninger på grunn av høy alder eller dårlig helse. Men ingen eldste bør se på en av de andre eldste og tenke: «Jeg trenger deg ikke.» Hver enkelt eldste må i stedet følge den veiledningen Paulus gir i Romerne 12:10. – Les.

5. Hvordan viser de eldste respekt for hverandre, og hvorfor er det viktig at de gjør det?

⁵ De eldste viser respekt for sine medeldste ved at de lytter oppmerksomt til dem. Dette er noe de spesielt må passe på når de kommer sammen som eldsteråd for å drøfte viktige spørsmål. Hvorfor? Legg merke til det som ble sagt i Vakttårnet for 1. oktober 1988: «De eldste vil erkjenne at Kristus ved hjelp av den hellige ånd kan lede sinnet til en hvilken som helst eldste i eldsterådet slik at han kan komme med det bibelske prinsippet som trengs for å takle en hvilken som helst situasjon eller treffe en viktig avgjørelse. (Apostlenes gjerninger 15:6–15) Ingen eldste har enerett på ånden i eldsterådet.»

6. Hva vil hjelpe de eldste til å samarbeide godt, og hvordan påvirker det menigheten at de gjør det?

⁶ En eldste som har respekt for sine medeldste, prøver ikke alltid å være den første som sier noe på eldstemøtene. Han dominerer ikke drøftelsen, og han tror ikke at hans mening alltid er den rette. Han gir i stedet uttrykk for sin mening på en ydmyk og beskjeden måte. Han lytter nøye til de andres kommentarer. Framfor alt er han opptatt av å trekke fram bibelske prinsipper og å følge veiledning fra «den trofaste og kloke slave». (Matt 24:45–47) Når de eldste drøfter spørsmål i en kjærlig og  respektfull atmosfære, vil Guds hellige ånd være til stede, og den vil hjelpe dem til å treffe avgjørelser som styrker menigheten. – Jak 3:17, 18.

7. Hvordan så Jesus på dem som ikke var gift?

⁷ I menighetene våre finnes det ektepar og familier. Men det finnes også mange brødre og søstre som ikke er gift. Hvordan bør vi se på dem? Vi bør ha samme syn som Jesus hadde. Jesus giftet seg ikke mens han var her på jorden. Han fortsatte å være ugift og konsentrerte seg helt om det oppdraget han skulle utføre. Jesus sa aldri noe om at de kristne måtte gifte seg eller måtte forbli ugifte. Men han sa at noen kristne ville velge å ikke gifte seg. (Matt 19:11, 12; se studienote til Matteus 19:12.) Jesus respekterte dem som ikke var gift. Han så ikke på ugifte som mindre verdt enn gifte og mente ikke at det manglet noe i livet deres fordi de ikke var gift.

8. Hva oppmuntret Paulus de kristne til å vurdere, ifølge 1. Korinter 7:7–9?

⁸ I likhet med Jesus utførte Paulus sin tjeneste som ugift. Paulus sa aldri at det ville være galt av en kristen å gifte seg. Han var klar over at dette var en personlig sak. Men Paulus oppmuntret de kristne til å vurdere om de kunne tjene Jehova som ugifte. (Les 1. Korinter 7:7–9.) Det er tydelig at Paulus ikke så ned på ugifte kristne. Han valgte jo å la Timoteus, som var ung og ugift, få ta hånd om viktige ansvarsoppgaver. * (Fil 2:19–22) Så det sier seg selv at det vil være feil å tenke at det som avgjør hvor godt eller dårlig kvalifisert en bror er, har sammenheng med om han er gift eller ikke. – 1. Kor 7:32–35, 38.

9. Hvilket syn bør vi ha på det å være gift og det å være ugift?

⁹ Verken Jesus eller Paulus sa at de kristne må gifte seg, eller at de må forbli ugifte. Så hvilket syn bør vi ha på det å være gift og det å være ugift? Vakttårnet for 1. oktober 2012 sa det fint: «Både ekteskapet og den enslige stand kan sies å være gaver fra Gud. ... Jehova betrakter ikke det å være ugift som en grunn til skam eller sorg.» Vi bør altså sette pris på  og respektere de ugifte brødrene og søstrene i menigheten.

10. Hvordan kan vi vise respekt for våre ugifte brødre og søstre?

¹⁰ Hvordan kan vi ta hensyn til følelsene til våre ugifte brødre og søstre og respektere livssituasjonen deres? Vi bør huske på at noen av dem har tatt et personlig valg om å fortsette å være ugift. Andre ønsker å gifte seg, men har rett og slett ikke funnet den rette. Og noen har mistet ektefellen sin i døden. Men uansett: Bør andre i menigheten føle at de uten videre kan spørre ugifte kristne om hvorfor de ikke er gift, eller tilby dem hjelp til å finne en ektefelle? Det kan jo være at noen ugifte kristne gjerne vil ha slik hjelp. Men hvis våre ugifte brødre og søstre ikke har bedt om dette, hvordan vil de da føle det hvis de får slike tilbud? (1. Tess 4:11; 1. Tim 5:13) La oss se hva noen av våre ugifte brødre og søstre sier.

11, 12. Hva virker ikke oppmuntrende på ugifte?

¹¹ En ugift kretstilsynsmann som utfører oppgaven sin veldig bra, føler at det er mange fordeler ved å være ugift. Men han sier at han kan bli litt oppgitt når velmenende brødre og søstre spør ham: «Hvorfor er ikke du gift?» En ugift bror som tjener på et avdelingskontor, sier: «Noen ganger får jeg inntrykk av at brødrene og søstrene synes synd på dem som ikke er gift. Da kan man få følelsen av at det å være ugift er et problem, ikke en gave.»

¹² En ugift søster som tjener på Betel, sier: «Noen brødre og søstre går ut fra at alle ugifte er på utkikk etter en ektefelle, eller at de ugifte ser på alt sosialt som en mulighet til å finne en å gifte seg med. En gang jeg hadde et oppdrag for Betel i en annen del av landet, kom jeg fram en møtekveld. Den søsteren jeg skulle bo hos, fortalte meg at det var to brødre i menigheten på min alder. Hun forsikret meg om at hun ikke skulle prøve å spleise meg med noen av dem. Men med det samme vi kom inn i Rikets sal, dro hun meg med bort til de to brødrene for at jeg skulle hilse på dem. Det ble en ganske pinlig situasjon for oss alle tre.»

13. Hvem var oppmuntrende eksempler for en ugift søster?

¹³ En annen ugift søster som tjener på Betel, sier: «Jeg kjenner godt voksne ugifte pionerer som er balanserte, fokuserte, selvoppofrende og fornøyde i sin tjeneste. De er til så stor hjelp for menigheten. De har et avslappet forhold til det at de ikke er gift. De føler seg ikke bedre enn andre fordi de ikke har giftet seg, og de føler heller ikke at de mangler noe i livet fordi de ikke har ektefelle og barn.» Så godt det er å være i en menighet der man føler seg respektert og verdsatt! Der føler du verken at andre synes synd på deg eller er misunnelige på deg. Og du føler deg verken oversett eller overdrevent beundret. Du bare vet at her hører du hjemme.

14. Hvordan kan vi vise at vi setter pris på de ugifte?

¹⁴ Våre ugifte brødre og søstre synes det er hyggelig at vi setter pris på dem for deres gode egenskaper og ikke er så opptatt av at de ikke er gift. I stedet for å synes synd på dem bør vi vise at vi gleder oss over deres trofasthet. Da vil våre ugifte brødre og søstre aldri føle at vi  tenker om dem: «Jeg trenger deg ikke.» (1. Kor 12:21) De vil i stedet føle at vi respekterer dem og er glade for å ha dem i menigheten.

15. Hvilke forandringer har noen gjort for å kunne utvide tjenesten?

¹⁵ De siste årene har mange forkynnere bestemt seg for å lære et nytt språk for å kunne utvide tjenesten. Det har betydd at de har måttet gjøre forandringer i livet. De har flyttet fra en menighet som bruker morsmålet deres, for å hjelpe til i en menighet som bruker et annet språk, og som har større behov for forkynnere. (Apg 16:9) Dette er en personlig avgjørelse som disse brødrene og søstrene tar fordi de ønsker å gjøre mer i tjenesten for Jehova. Det tar kanskje flere år før de snakker det nye språket flytende, men de er uansett til stor nytte for menigheten. De gode egenskapene deres og den erfaringen de har, bidrar til å styrke og stabilisere menigheten. Vi setter stor pris på disse selvoppofrende brødrene og søstrene!

16. Hva avgjør om en bror kan bli utnevnt til eldste eller menighetstjener?

¹⁶ Et eldsteråd vil ikke la være å anbefale at en bror blir utnevnt til eldste eller menighetstjener, bare fordi han ikke snakker menighetens språk flytende. De eldste vil vurdere en bror ut fra de bibelske kravene til eldste og menighetstjenere og ikke ut fra hvor godt han snakker språket. – 1. Tim 3:1–10, 12, 13; Tit 1:5–9.

17. Hva må en familie ta stilling til når de flytter til et annet land?

¹⁷ Noen familier som er Jehovas vitner, har flyttet til et annet land som flyktninger eller for å finne arbeid. Barna deres går på skole i det nye landet og lærer språket der. Foreldrene må kanskje også lære det nye språket for å få jobb. Hva om det finnes en menighet eller gruppe på det nye stedet som bruker morsmålet deres? Hvilken menighet skal familien gå i? Bør de gå i en menighet som bruker hovedspråket i landet, eller en menighet som bruker familiens morsmål?

18. Hvordan kan vi vise at vi respekterer den avgjørelsen familieoverhodet tar, i tråd med Galaterne 6:5?

¹⁸ Familieoverhodet må avgjøre hvilken menighet familien skal gå i. Dette er en personlig sak, så han må tenke over hva som er best for familien. (Les Galaterne 6:5.) Vi må respektere den avgjørelsen familieoverhodet tar. Uansett hva han kommer fram til, må vi akseptere avgjørelsen og ta godt imot familien og vise at vi at glade for å ha dem i menigheten vår. – Rom 15:7.

19. Hva må familieoverhodet tenke nøye over?

 ¹⁹ Noen familier går i en menighet som bruker foreldrenes morsmål, men barna kan kanskje ikke det språket så godt. Hvis den menigheten ligger i et område der landets hovedspråk snakkes, kan det være at det er vanskelig for barna å forstå det som blir sagt på møtene, og de gjør kanskje ikke åndelige framskritt. Hvorfor er det slik? Barna går kanskje på en skole som bruker landets hovedspråk, ikke foreldrenes morsmål. I slike tilfeller må familieoverhodet be om visdom og tenke nøye over hva som må til for at barna skal få et nært forhold til Jehova og hans folk. Enten må barna få hjelp til å lære foreldrenes morsmål flytende, eller så må familien kanskje bytte til en menighet som bruker et språk som barna lett forstår. Uansett hvilket valg familieoverhodet tar, bør den menigheten han og familien går i, få dem til å føle seg respektert og verdsatt.

20. Hvordan kan vi vise at vi respekterer de brødrene og søstrene som prøver å lære et nytt språk?

²⁰ Som vi har sett, er det flere grunner til at det i mange menigheter finnes brødre og søstre som prøver å lære et nytt språk. Det kan være vanskelig for dem å få sagt hva de tenker og mener. Men hvis vi ikke henger oss opp i hvordan de snakker det nye språket, vil vi se deres kjærlighet til Jehova og deres ønske om å tjene ham. Når vi legger merke til slike fine egenskaper, vil vi respektere og bli inderlig glad i disse brødrene og søstrene. Vi vil ikke si: «Jeg trenger deg ikke» fordi de ikke snakker språket vårt flytende.

21, 22. Hva er vi takknemlige for?

²¹ Vi er veldig takknemlige mot Jehova for at han har sørget for at det er bruk for hver og en av oss i hans menighet. Enten vi er mann eller kvinne, gift eller ugift, ung eller gammel eller snakker et språk godt eller dårlig, er vi verdifulle for Jehova og for hverandre. – Rom 12:4, 5; Kol 3:10, 11.

²² Måtte vi fortsette å tenke på de mange fine poengene vi har lært av Paulus’ illustrasjon om menneskekroppen. Det vil hjelpe oss til å se enda tydeligere at det er bruk for både oss og andre i Jehovas menighet, og at vi alle må vise hverandre kjærlighet og respekt.