Foreldrene mine kom i sannheten i 1920-årene, før de giftet seg. Jeg ble født i begynnelsen av 1939. Vi bodde i England, og som barn var jeg med foreldrene mine på Jehovas vitners møter og deltok i den teokratiske tjenesteskolen. Den dag i dag husker jeg hvordan det føltes da jeg skulle holde den første talen min. Jeg måtte stille meg oppå en kasse for å bli høy nok til å se over talerstolen. Jeg var seks år og veldig nervøs der jeg sto og så ut over alle de voksne i forsamlingen.

Faren min laget et maskinskrevet kort til meg med en enkel presentasjon som jeg kunne bruke i felttjenesten. Jeg var åtte år da jeg for første gang tok en dør alene. Beboeren leste kortet mitt og ville gjerne ha boken «Gud er sanndru». Jeg ble så glad at jeg løp nedover gaten for å fortelle det til faren min! Tjenesten og møtene ga meg glede og hjalp meg til å få lyst til å tjene Jehova på heltid.

Bibelens sannhet gjorde enda større inntrykk på meg etter at faren min sørget for at jeg fikk et eget abonnement på Vakttårnet. Jeg var ivrig etter å lese hvert nummer så snart det kom i posten. Min tro på Jehova ble sterkere og fikk meg til å innvie meg til ham.

I 1950 var foreldrene mine og jeg til stede på stevnet «Teokratiets økning» i New York. Temaet for torsdagen 3. august var «Misjonærenes dag». Bror Carey Barber, som senere tjente i det styrende råd, holdt dåpstalen den dagen. Da han stilte dåpskandidatene de to spørsmålene på slutten  av talen, var jeg en av dem som reiste seg og svarte: «Ja!» Selv om jeg bare var elleve år, forsto jeg at jeg hadde tatt et viktig skritt. Men jeg var redd for å gå ned i vannet, for jeg hadde ikke lært å svømme ennå. Onkelen min fulgte meg til bassenget og forsikret meg om at det skulle gå bra. Det hele gikk faktisk så fort at føttene mine aldri var borti bunnen av bassenget. Jeg ble sendt fra den ene broren til den andre – den ene døpte meg, og den andre løftet meg ut av bassenget. Helt siden denne viktige dagen har Jehova gjort mine stier jevne.

Da jeg var ferdig med skolen, hadde jeg lyst til å bli pioner, men lærerne mine oppfordret meg til å ta høyere utdannelse. Jeg ga etter for presset og begynte på universitetet. Men jeg skjønte fort at jeg ikke ville klare å holde meg sterk i sannheten og samtidig konsentrere meg om universitetsstudiene, så jeg bestemte meg for å slutte. Jeg ba til Jehova om saken og skrev et respektfullt brev der jeg meldte fra om at jeg ville slutte etter det første året. I full tillit til Jehova begynte jeg straks som pioner.

Jeg begynte i heltidstjenesten i juli 1957 i byen Wellingborough. Jeg hadde spurt brødrene på Betel i London om de kunne anbefale en erfaren pionerbror som jeg kunne samarbeide med. Bror Bert Vaisey ble mentoren min. Han var veldig arbeidsom og hjalp meg til å få gode rutiner i felttjenesten. Menigheten besto av seks eldre søstre og bror Vaisey og meg. Jeg måtte forberede meg godt til alle møtene og delta aktivt i dem, og det ga meg mange muligheter til å bygge opp tilliten til Jehova og gi uttrykk for min tro.

Etter at jeg hadde sittet en kort periode i fengsel fordi jeg nektet militærtjeneste, traff jeg Barbara, en spesialpionersøster. Vi giftet oss i 1959 og var villige til å tjene hvor som helst. Først ble vi sendt til grevskapet Lancashire i Nordvest-England. I januar 1961 ble jeg så invitert til å gjennomgå Kurs i Rikets tjeneste, som varte en måned og ble holdt på Betel i London. Etter kurset fikk jeg til min overraskelse i oppdrag å begynne i reisetjenesten. Jeg fikk opplæring i to uker av en erfaren kretstilsynsmann i byen Birmingham, og Barbara fikk være med meg. Så dro vi tilbake til Lancashire for å tjene der og i Cheshire i vårt nye oppdrag.

Mens vi var på ferie i august 1962, fikk vi et brev fra avdelingskontoret. Det inneholdt søknadsskjemaer for Gilead-skolen! Etter at Barbara og jeg hadde bedt til Jehova om saken, fylte vi ut skjemaene og sendte dem straks tilbake til avdelingskontoret, slik vi var blitt oppfordret til. Fem måneder senere var vi på vei til Brooklyn i New York for å gå i den 38. klassen på Gilead, et timåneders kurs med teokratisk undervisning.

 På Gilead lærte vi ikke bare om Guds Ord og hans organisasjon, men også om brorskapet vårt. Vi var bare i midten av 20-årene og lærte mye av de andre elevene i klassen. Jeg var så heldig å få utføre et arbeidsoppdrag hver dag sammen med bror Fred Rusk, en av lærerne våre. Noe han la stor vekt på, var at når man veileder andre, må man passe på at veiledningen virkelig er basert på Bibelen. Noen av dem som holdt forelesninger for oss på Gilead, var slike erfarne brødre som Nathan Knorr, Frederick Franz og Karl Klein. Og så mye vi lærte av bror A.H. Macmillan og hans ydmyke væremåte! Han holdt en forelesning som ga oss innsikt i hvordan Jehova ledet sitt folk i de vanskelige årene fra 1914 til begynnelsen av 1919.

Mot slutten av skolen sa bror Knorr til Barbara og meg at vi skulle bli sendt til Burundi i Afrika. Vi skyndte oss til Betel-biblioteket for å sjekke i årboken hvor mange forkynnere det var i Burundi på den tiden. Men vi fant ingen tall for det landet noen steder! Vi skulle altså til et distrikt der det aldri var blitt forkynt før, i en verdensdel som vi visste veldig lite om. Hodet ble fylt av bekymringer, men det hjalp å be til Jehova.

Alt i vårt nye distrikt var så annerledes enn det vi noen gang hadde opplevd – klimaet, kulturen og språket. Vi måtte lære oss fransk. Det var også en utfordring å finne et sted å bo. To dager etter at vi hadde kommet, fikk vi besøk av en av klassekameratene våre fra Gilead, Harry Arnott. Han gjorde et stopp i Burundi på vei tilbake til sitt oppdrag i Zambia. Med hans hjelp fant vi en leilighet, og den ble vårt første misjonærhjem. Men vi møtte snart motstand fra de lokale myndighetene, som ikke visste noen ting om Jehovas vitner. Akkurat da vi begynte å trives i Burundi, ga myndighetene oss beskjed om at vi ikke fikk lov til å bli der uten gyldig arbeidstillatelse. Vi måtte dessverre forlate landet, noe som betydde at vi måtte tilpasse oss forholdene i et nytt land, denne gangen Uganda.

Vi var bekymret for hva som ville skje når vi kom til Uganda uten visum, men vi stolte igjen på Jehova. En kanadisk bror som hadde flyttet til Uganda for å tjene der behovet  var større, forklarte situasjonen vår for en tjenestemann på immigrasjonskontoret, og vi fikk noen måneder på oss til å søke om oppholdstillatelse. Vi så på dette som et tegn på at Jehova hjalp oss.

Forholdene i Uganda var helt annerledes enn i Burundi. Forkynnelsesarbeidet var allerede i gang, selv om det ikke var flere enn 28 Jehovas vitner i hele landet. Vi traff mange i distriktet som snakket engelsk. Men vi skjønte fort at vi måtte lære minst ett av de mange lokale språkene for å kunne hjelpe de interesserte til å gjøre framskritt. Vi hadde begynt å forkynne i Kampala-området, der mange snakker luganda, så vi bestemte oss for å konsentrere oss om det språket. Det tok oss flere år å lære å snakke det flytende, men for en forskjell det gjorde! Vi forsto bedre hva de vi studerte med, trengte å lære. Det førte til at de på sin side åpnet seg og fortalte hva de syntes om det de lærte.

Det var en stor glede å hjelpe ydmyke mennesker til å bli kjent med sannheten. Vi gledet oss også over et annet uventet privilegium – å begynne i reisetjenesten og besøke alle deler av landet. Avdelingskontoret i Kenya ba oss om å dra på en «rekognoseringssafari» for å finne ut hvor det burde sendes spesialpionerer som kunne starte opp forkynnelsesarbeidet. Flere ganger ble vi tatt imot med stor gjestfrihet av folk som aldri hadde møtt Jehovas vitner før. Det gjorde at vi følte oss velkomne, og de laget til og med mat til oss.

Senere dro jeg på en annen slags safari. Fra Kampala reiste jeg med tog i to dager til havnebyen Mombasa i Kenya. Derfra reiste jeg med båt til Seychellene, en øygruppe i Indiahavet. Fra 1965 til 1972 besøkte Barbara og jeg Seychellene regelmessig. Da vi begynte å reise dit, var det bare to isolerte forkynnere der, men så ble det opprettet en gruppe, som senere ble til en sterk og fin menighet. På andre «safarier» besøkte jeg brødrene og søstrene i Eritrea, Etiopia og Sudan.

Den politiske situasjonen i Uganda forandret seg plutselig da det ble gjennomført et militærkupp. I årene som fulgte, var forholdene i landet forferdelig vanskelige. Noe jeg lærte i denne perioden, var hvor klokt det er å følge det Jesus sa: «Gi keiseren det keiseren har krav på.» (Mark 12:17) På et tidspunkt måtte alle utlendinger som bodde i Uganda, registrere seg på den politistasjonen som lå nærmest der de bodde. Vi gjorde det med det samme. Da en annen misjonær og jeg noen dager senere kjørte gjennom Kampala, ble vi stoppet av noen fra det hemmelige politiet. Vi ble veldig redde. De anklaget oss for å være spioner og tok oss med til hovedpolitistasjonen, der vi forklarte at vi var fredelige misjonærer. Vi fortalte at vi allerede hadde registrert oss hos politiet, men det ville de ikke høre på. Væpnede betjenter kjørte oss til den politistasjonen som lå nærmest misjonærhjemmet. Så lettet vi ble da den betjenten som tok imot oss, kjente oss igjen! Han visste at vi hadde registrert oss tidligere, og ga beskjed om at vi skulle løslates.

På den tiden opplevde vi ofte nervepirrende øyeblikk ved militære veisperringer,  spesielt når vi ble stoppet av soldater som var fulle. Men hver gang ba vi til Jehova, og vi følte en indre ro når vi fikk lov til å kjøre videre. I 1973 fikk dessverre alle utenlandske misjonærer ordre om å forlate Uganda.

Vi fikk igjen et nytt oppdrag, denne gangen å tjene i Elfenbenskysten i Vest-Afrika. Det betydde store forandringer! Vi måtte tilpasse oss en helt annen kultur, vi måtte igjen snakke fransk hele tiden, og vi måtte bo sammen med misjonærer fra forskjellige land. Men enda en gang opplevde vi at Jehova ledet arbeidet. Ydmyke, oppriktige mennesker vi traff i tjenesten, reagerte raskt positivt på det gode budskap. Sammen så vi at Jehova gjorde våre stier jevne fordi vi stolte på ham.

Så fikk Barbara plutselig kreft. Vi dro til Europa en rekke ganger for at hun skulle få behandling. Men i 1983 skjønte vi at vi ikke lenger kunne tjene som misjonærer i Afrika. Dette var en stor skuffelse for oss begge.

Barbaras sykdom forverret seg mens vi tjente på Betel i London, og til slutt døde hun. Jeg fikk mye støtte av Betel-familien. Det var spesielt ett ektepar som hjalp meg til å venne meg til den nye situasjonen og fortsette å stole på Jehova. Senere traff jeg Ann, en søster som hjalp til på Betel, og som hadde tjent som spesialpioner. Det var tydelig at hun var glad i Jehova og var et åndelig menneske. Vi giftet oss i 1989 og har tjent på Betel i London helt siden da.

Fra 1995 til 2018 hadde jeg det privilegiet å tjene som representant for hovedkontoret (tidligere kalt sonetilsynsmann). Vi besøkte nesten 60 land, og på hvert sted så vi levende beviser for at Jehova velsigner sine tjenere under forskjellige forhold.

På en slik reise i 2017 kom jeg tilbake til Afrika. Det var veldig hyggelig å kunne ta Ann med til Burundi for første gang, og vi gledet oss begge over å se hvor mange som hadde kommet i sannheten der. I en gate der jeg forkynte fra hus til hus i 1964, ligger det i dag et vakkert Betel-hjem, og det er nå over 15 500 forkynnere der i landet.

Jeg ble veldig glad da jeg fikk oversikten over hvilke land jeg skulle besøke i 2018. Et av de landene som sto på listen, var Elfenbenskysten. Da vi kom til Abidjan, landets største by, var det som å komme hjem for meg. Da jeg så over telefonlisten på Betel, kjente jeg igjen navnet på den broren som bodde på rommet ved siden av gjesterommet vårt, Sossou. Jeg husket at han hadde tjent som bytilsynsmann da jeg bodde i Abidjan. Men jeg tok feil. Det var en annen Sossou – sønnen hans.

Jehova har holdt sitt løfte. De vanskelighetene jeg har opplevd, har lært meg at når vi stoler på Jehova, gjør han virkelig våre stier jevne. Vi ønsker å fortsette å gå på Jehovas sti i all evighet og gleder oss til å oppleve den strålende framtiden han har lovt oss. – Ordsp 4:18.