Jeg er født i St. Paul i Minnesota i USA i 1954 og er nest eldst av fem søsken. Familien vår tilhørte middelklassen, og vi var katolikker. Jeg gikk på en katolsk barneskole og var altergutt. Men jeg visste veldig lite om hva som sto i Bibelen. Jeg trodde at det fantes en Gud som hadde skapt alt, men jeg mistet all tro på kirken.

Det første året jeg studerte jus ved William Mitchell College of Law, fikk jeg besøk av Jehovas vitner. Jeg holdt på med å vaske klær, så de to vitnene sa at de gjerne kunne komme tilbake senere. Da de kom tilbake, hadde jeg to spørsmål til dem: «Hvorfor er det ikke de gode menneskene som kommer seg opp og fram i verden?» og «Hvordan kan man bli lykkelig?» Jeg tok imot boken Den sannhet som fører til evig liv og Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter med dens flotte grønne omslag. Jeg sa også ja takk til et bibelstudium. Det åpnet virkelig øynene mine. Det gjorde inntrykk på meg å lære at Guds rike er en regjering som skal styre over jorden og ordne opp i forholdene her. Jeg  kunne se at menneskene hadde mislyktes fullstendig med å styre seg selv, og at dette hadde ført til en verden som er full av smerte, sorg, urettferdighet og tragiske ting.

Jeg innviet meg til Jehova tidlig i 1982 og ble døpt senere det året på stevnet «Sannheten om Riket», som ble holdt på St. Paul Civic Center. Uken etter kom jeg tilbake til den samme bygningen for å ta Minnesotas advokateksamen. I begynnelsen av oktober fikk jeg beskjed om at jeg hadde bestått, og det betydde at jeg nå kunne praktisere som advokat.

På stevnet der jeg ble døpt, traff jeg Mike Richardson, som var betelitt i Brooklyn, og han fortalte at man hadde opprettet en juridisk avdeling på hovedkontoret. Jeg kom til å tenke på ordene til den etiopiske hoffmannen i Apostlenes gjerninger 8:36 og spurte meg selv: «Er det noe som hindrer meg i å søke om å få arbeide for den juridiske avdelingen?» Så jeg søkte om å få tjene på Betel.

Foreldrene mine var ikke særlig glade for at jeg hadde blitt et av Jehovas vitner. Faren min lurte på om det kunne være bra for den juridiske karrieren min at jeg arbeidet for Vakttårnet. Jeg forklarte at det var snakk om frivillig arbeid. Jeg fortalte at jeg ville få 75 dollar i måneden, som var det månedlige beløpet betelittene fikk.

Etter at jeg var ferdig med en jobb jeg hadde påtatt meg, begynte jeg på Betel i Brooklyn i New York i 1984. Jeg fikk i oppgave å tjene i den juridiske avdelingen. Timingen kunne egentlig ikke ha vært bedre.

Stanley Theater i Jersey City i New Jersey ble kjøpt i november 1983. Brødrene søkte om tillatelse til å skifte ut sanitæranlegget og de elektriske installasjonene i bygningen. Da de hadde et møte med de lokale myndighetene, forklarte de at de hadde tenkt å bruke Stanley Theater som stevnehall for Jehovas vitner. Men det fantes et problem. Ifølge byens reguleringsplan måtte alle religiøse bygninger ligge i boligområder. Stanley Theater lå i et sentralt forretningsområde, så byens myndigheter ville ikke gi de nødvendige tillatelsene. Brødrene anket avgjørelsen, men anken ble avvist.

Den første uken jeg var på Betel, brakte organisasjonen saken inn for den føderale distriktsdomstolen. Fordi jeg nettopp hadde jobbet to år som praktikant ved den føderale distriktsdomstolen i St. Paul i Minnesota,  hadde jeg god kjennskap til slike saker. En av advokatene våre trakk fram at Stanley Theater var blitt brukt til forskjellige offentlige arrangementer, alt fra kinoforestillinger til rockekonserter. Hvorfor skulle det da være forbudt å ha et religiøst arrangement der? Den føderale distriktsdomstolen behandlet saken og avgjorde at Jersey City hadde krenket religionsfriheten vår. Domstolen ga byen beskjed om å gi oss de nødvendige tillatelsene, og jeg begynte å se hvordan Jehova velsignet det at hans organisasjon brukte juridiske midler for å fremme hans arbeid. Jeg var så glad for at jeg hadde fått være med på dette.

Brødrene satte i gang et enormt renoveringsprosjekt, og avslutningshøytideligheten for den 79. Gilead-klassen ble holdt i Jersey City stevnehall 8. september 1985, mindre enn et år etter at renoveringen begynte. Jeg følte meg privilegert som fikk være en del av det juridiske teamet og støtte Rikets interesser på denne måten. Dette ga meg mye større glede enn det juridiske arbeidet jeg hadde drevet med før jeg begynte på Betel. Jeg visste ikke da at Jehova ville gi meg mange flere slike privilegier.

På 1980-tallet hendte det ofte at leger og sykehus ikke respekterte ønsket til voksne Jehovas vitner om å få behandling uten bruk av blodprodukter. Det var spesielt vanskelig for gravide kvinner, for dommere mente ofte at kvinnene ikke hadde juridisk rett til å nekte blodoverføring. Dommernes argument var at hvis kvinnen ikke fikk blodoverføring, kunne hun dø, og da måtte barnet vokse opp uten mor.

Den 29. desember 1988 mistet søster Denise Nicoleau mye blod etter at hun hadde født en sønn. Hemoglobinnivået hennes falt til under 5,0, og legen hennes ville at hun skulle ta imot blodoverføring. Søster Nicoleau nektet. Morgenen etter tok sykehuset kontakt med en dommer for å få tillatelse til å gi henne det de mente var nødvendige blodoverføringer. Uten å holde noe rettsmøte der søster Nicoleau eller mannen hennes fikk mulighet til å forklare sitt standpunkt, og uten engang å informere dem, ga dommeren sykehuset myndighet til å gi henne blod.

Fredag 30. desember ga sykehuset søster Nicoleau blodoverføring, til tross for protestene fra mannen hennes og andre familiemedlemmer som var til stede. Samme kveld ble flere av familiemedlemmene og en eller to eldste arrestert fordi de ble beskyldt for å ha stått som en menneskelig mur rundt sengen til søster Nicoleau i et forsøk på å forhindre  blodoverføringene. Lørdag morgen, 31. desember, kunne man lese og høre om arrestasjonene i aviser og på tv og radio i New York og på Long Island.

Mandag morgen snakket jeg med en dommer ved en høyere domstol, Milton Mollen. Jeg forklarte sakens fakta og understreket at den andre dommeren hadde undertegnet rettsavgjørelsen om blodoverføring uten å holde noe rettsmøte. Dommer Mollen ba meg komme til kontoret hans senere samme dag for å drøfte sakens fakta og relevante lover. Tilsynsmannen min, Philip Brumley, ble med meg til dommer Mollens kontor den kvelden. Dommeren hadde også invitert sykehusets advokat til å være med på møtet. Det ble en ganske intens diskusjon. På et tidspunkt skrev bror Brumley en kommentar til meg på notatblokken sin: «Ro deg litt ned.» Det var et godt råd, for jeg ble nokså hissig i mine forsøk på å vise at advokatens argumenter ikke holdt.

Etter en times tid sa dommer Mollen at dette var den første saken som ville bli behandlet neste morgen. Da vi gikk fra kontoret hans, sa han at sykehusets advokat ville få «en tøff jobb i morgen». Det betydde at det ville bli vanskelig for advokaten å forsvare det sykehuset hadde gjort. Jeg følte at Jehova forsikret meg om at vi hadde en sterk sak. Det var utrolig å tenke på at Jehova brukte oss til å gjennomføre sin vilje.

Vi arbeidet til sent på kvelden for å forberede det vi skulle si dagen etter. Rettsbygningen lå bare noen kvartaler fra Betel i Brooklyn, så de fleste fra vår lille juridiske avdeling gikk dit til fots. Etter at de fire dommerne i panelet hadde lyttet til argumentene våre, kom de fram til at rettsavgjørelsen om å gi blod var ulovlig. Den høyere domstolen avgjorde saken i søster Nicoleaus favør og slo fast at praksisen med å skaffe seg en rettslig tillatelse uten at pasienten fikk uttale seg, var i strid med grunnlovfestede rettigheter.

Kort tid etter dette stadfestet den høyeste domstolen i staten New York at søster Nicoleau hadde rett til å få behandling uten bruk av blod. Det var den første av fire saker jeg har hatt det privilegiet å være med på der den høyeste domstolen i forskjellige delstater i USA har truffet avgjørelser om blod.  (Se rammen « Seire ved høye domstoler i USA».) Jeg har også samarbeidet med andre advokater på Betel i saker som har dreid seg om barnefordeling, skilsmisse, fast eiendom og reguleringsbestemmelser.

Da jeg traff henne som senere ble kona mi, Dawn, var hun skilt og mor til tre. Hun arbeidet for å forsørge seg selv og barna og var pioner. Hun hadde ikke hatt det lett i livet, og jeg ble dypt imponert over hennes ståpåvilje i tjenesten for Jehova. I 1992 var vi på områdestevnet «Lysbærere» i New York, og jeg spurte henne om hun hadde lyst til at vi skulle bli bedre kjent. Vi giftet oss et år senere, men jeg fortsatte å utføre tjeneste for Betel. Det har vært en gave fra Jehova å ha en kone som er åndeligsinnet og har sans for humor. Dawn har virkelig ‘gjort godt mot meg’ hver dag av vårt liv sammen. – Ordsp 31:12.

Da vi giftet oss, var barna 11, 13 og 16 år. Jeg ville gjerne være en god far for dem, så jeg leste alt jeg kunne finne i publikasjonene våre om det å være steforelder, og prøvde å følge rådene. Det har vært utfordringer underveis, men jeg gleder meg over at barna etter hvert så på meg som en kjærlig far og en venn de kunne stole på. Barnas venner var alltid velkomne hjemme hos oss, og vi elsket å ha huset fullt av livlige ungdommer.

I 2013 flyttet Dawn og jeg til Wisconsin for å ta oss av våre gamle foreldre. Til min overraskelse betydde ikke dette at det ble helt slutt på min Betel-tjeneste. Jeg ble bedt om å fortsette å hjelpe organisasjonen som midlertidig frivillig i forbindelse med forskjellige juridiske prosjekter.

I september 2018 begynte jeg å legge merke til at jeg måtte kremte veldig ofte. Legen vår undersøkte meg, men klarte ikke å finne ut hva som var årsaken til problemet. Senere anbefalte en annen lege meg å gå til en nevrolog. I januar 2019 kom nevrologen fram til at jeg sannsynligvis hadde en sjelden nevrologisk sykdom som heter progressiv supranukleær parese (PSP).

Tre dager senere falt jeg og brakk høyre håndledd mens jeg gikk på skøyter. Jeg hadde gått på skøyter hele livet, og det var noe jeg var veldig god på. Så jeg skjønte at jeg holdt på å miste kontrollen over musklene. Tilstanden min har forverret seg overraskende fort. Sykdommen har gjort det vanskeligere og vanskeligere for meg å snakke, bevege meg og svelge.

Jeg er så takknemlig for at jeg har fått lov til å hjelpe Jehovas organisasjon gjennom mitt arbeid som advokat. Jeg er også glad for at jeg har kunnet skrive mange artikler i fagtidsskrifter og fått holde foredrag på medisinsk-juridiske seminarer rundt omkring i verden. I disse artiklene og foredragene har jeg argumentert for Jehovas vitners rett til å velge kirurgisk og medisinsk behandling uten bruk av blod. Men for å sitere Lukas 17:10 lett omskrevet: ‘Jeg er en slave som ikke fortjener noe. Jeg har bare gjort det jeg var forpliktet til å gjøre.’