Pappa var eldste i den lokale menigheten av Canadas forente kirke, så han sørget for at søsteren min og jeg gikk på søndagsskole hver uke. Etterpå tok han oss med på gudstjenesten klokken elleve. Om ettermiddagen ble vi med mamma på møtet i Rikets sal. Vi kunne lett se forskjellen mellom de to religionene.

Moren min forkynte for sine gode venner Bob og Marion Hutcheson, og de tok også imot sannheten. I 1958 tok de med meg og de tre sønnene sine på det åttedagers internasjonale stevnet «Guds vilje» i New York. Når jeg ser tilbake på det, forstår jeg at det ikke kan ha vært så lett for dem å ta med meg, men dette stevnet ble et av høydepunktene i livet mitt.

Da jeg var i tenårene, bodde vi på en gård, og jeg likte å ta meg av dyrene. Jeg vurderte å bli veterinær. Moren min nevnte dette for en av de eldste i menigheten. Han minnet meg vennlig om at vi lever i «de siste dager», og spurte meg om hvordan det å gå på universitetet i flere år ville berøre forholdet mitt til Jehova. (2. Tim 3:1) Etter den samtalen bestemte jeg meg for at jeg ikke ville ta en universitetsutdannelse.

 Men jeg lurte på hva jeg skulle gjøre etter at jeg var ferdig med high school. Selv om jeg var ute i felttjenesten hver helg, var jeg ikke noe glad i tjenesten og mente at jeg ikke kunne bli pioner. Og faren min og onkelen min, som ikke var Jehovas vitner, ville at jeg skulle ta en heltidsjobb i et stort forsikringsselskap i Toronto. Onkelen min hadde en høy stilling i det firmaet, og jeg tok imot jobbtilbudet.

I Toronto måtte jeg ofte jobbe overtid, og jeg var mye sammen med folk som ikke trodde på Jehova. Det gikk ut over møtene og forkynnelsen. Til å begynne med bodde jeg hos bestefaren min, som ikke var i sannheten. Men da han døde, trengte jeg et nytt sted å bo.

Bob og Marion Hutcheson, som hadde tatt meg med på stevnet i 1958, var som foreldre for meg. De lot meg få bo hos dem og hjalp meg til å vokse åndelig. I 1960 ble jeg døpt sammen med den ene sønnen deres, John. Han begynte som pioner, og det oppmuntret meg til å gå mer på feltet. Brødrene i menigheten la merke til at jeg gjorde åndelige framskritt, og etter en tid ble jeg utnevnt til skoletjener. a

I 1966 giftet jeg meg med Randi Berge, en ivrig pioner som gjerne ville tjene på et sted med større behov. Kretstilsynsmannen vår viste oss personlig interesse og oppfordret oss til å hjelpe menigheten i Orillia i Ontario. Så vi pakket tingene våre og flyttet dit.

Så snart vi hadde kommet til Orillia, begynte jeg som alminnelig pioner sammen med Randi. Begeistringen hennes hadde allerede smittet over på meg. Da jeg gikk helt og fullt inn for pionertjenesten, opplevde jeg gleden ved å bruke Bibelen og se folk forstå sannheten. For en velsignelse det var å hjelpe et flott ektepar i Orillia til å gjøre forandringer i livet og bli tjenere for Jehova!

Under et besøk i Toronto møtte jeg Arnold MacNamara, som var en av de brødrene som tok ledelsen på Betel. Han spurte om vi kunne tenke oss å være spesialpionerer. Jeg svarte med en gang: «Ja, absolutt! Hvor som helst unntatt Quebec!» Jeg hadde blitt påvirket av den negative holdningen som den engelsktalende befolkningen i Canada hadde til den sosiale uroen i den fransktalende provinsen Quebec. På den tiden var det en politisk bevegelse i Quebec som hadde som mål å gjøre Quebec uavhengig av Canada.

Arnold svarte: «Quebec er det eneste stedet avdelingskontoret sender spesialpionerer til nå for tiden.» Da sa jeg med en gang at vi var villige til å bli sendt dit. Jeg visste allerede at Randi kunne tenke seg å tjene der. Senere forsto jeg at dette var en av de beste avgjørelsene i livet vårt!

Etter at Randi og jeg hadde gått på et femukers franskkurs, flyttet vi sammen med et annet ektepar til Rimouski, som ligger 54 mil nordøst for Montreal. Vi hadde fortsatt mye å lære, og det ble veldig tydelig da jeg skulle lese opp noen opplysninger på et møte. Jeg sa at på det kommende stevnet ville det komme mange «strutsedelegater» i stedet for «østerrikske delegater».

I Rimouski tjente vi fire sammen med fire ivrige ugifte søstre og også ekteparet Huberdeau og de to døtrene deres. Ekteparet Huberdeau betalte mesteparten av leien for et pionerhjem med sju soverom. Vi kalte det for «Det hvite hus» fordi det var hvitt og hadde hvite søyler. Vanligvis bodde det fra 12 til 14 personer der. Som spesialpionerer var Randi og jeg ute og forkynte både om formiddagen, om ettermiddagen og om kvelden, så vi var glade for at det alltid var noen som kunne være med oss ut i tjenesten – til og med på kalde vinterkvelder.

Vi ble så nære venner med disse trofaste pionerene at de ble som familien vår. Noen ganger satt vi rundt et bål sammen, eller vi hadde en «pirogdag», en dag da vi alle laget bakverk med forskjellige typer fyll. En av brødrene var veldig musikalsk, så på lørdagskveldene pleide vi ofte å synge og danse.

I distriktet i Rimouski var det mye interesse. I løpet av de neste fem årene gledet vi oss over å se at flere av dem som studerte Bibelen, gjorde framskritt og ble døpt. Menigheten vokste til omkring 35 forkynnere.

I Quebec lærte vi mye om å være evangelister. Vi så hvordan Jehova hjalp oss i tjenesten og med de materielle behovene våre. I tillegg ble vi glad i den fransktalende befolkningen, språket deres og kulturen deres – noe som førte til at vi også ble glad i andre kulturer. – 2. Kor 6:13.

Helt uventet ba avdelingskontoret oss om å flytte til byen Tracadie på østkysten av New Brunswick. Det bød på utfordringer, for vi hadde nettopp underskrevet en kontrakt for leie av en leilighet, og jeg hadde inngått en arbeidskontrakt med skolestyret som lærer på deltid. Dessuten hadde noen av dem vi studerte Bibelen med, nylig blitt forkynnere, og vi holdt akkurat på med å bygge en Rikets sal.

 Vi ba til Jehova hele helgen om det å flytte, og vi besøkte Tracadie, som var helt annerledes enn Rimouski. Men vi kom til at når Jehova ville ha oss der, burde vi dra. Vi bestemte oss for å prøve Jehova og så hvordan han fjernet alle hindringene. (Mal 3:​10) Randis dype åndelighet, selvoppofrende ånd og humoristiske sans bidro til at flyttingen gikk lettere.

Den eneste eldste i den nye menigheten var Robert Ross. Han hadde vært pioner der sammen med kona si, Linda, og de hadde bestemt seg for å bli værende etter at de fikk det første barnet sitt. Selv om de hadde en liten gutt å ta seg av, oppmuntret de Randi og meg veldig mye ved at de tok godt imot oss, og ved at de var så ivrige i forkynnelsen.

Etter at vi hadde vært pionerer i Tracadie i to år, fikk vi igjen en stor overraskelse – en invitasjon til å begynne i reisetjenesten. Vi tjente i engelske kretser i sju år og så ble vi sendt til en fransk krets i Quebec. Områdetilsynsmannen i Quebec, Léonce Crépeault, pleide å rose meg for talene mine. Men etterpå spurte han alltid: «Hvordan kan de bli mer praktiske?» b Den personlige interessen han viste meg, hjalp meg til å bli flinkere til å gi mer konkret og jordnær undervisning.

Av alle de oppgavene jeg har hatt, husker jeg spesielt godt den jeg hadde på det internasjonale stevnet «Den tro som seirer» i Montreal i 1978. Jeg arbeidet i bespisningsavdelingen. Vi ventet at det skulle komme 80 000 på stevnet, og det hadde nettopp blitt innført en ny ordning for matserveringen. Alt var helt nytt: utstyret, menyen og måten å lage maten på. Vi hadde rundt 20 kjølevogner, som innimellom ikke fungerte. Før den første stevnedagen kunne vi ikke komme oss inn på stadionet og rigge oss til før ved midnatt, på grunn av et idrettsarrangement som ble holdt like før stevnet. Og vi måtte starte opp ovnene før det lysnet av dag, for å lage frokost! Vi var slitne, men jeg lærte mye av dem jeg arbeidet sammen med. De sto på, viste modenhet og hadde en fin humor. Vi ble gode venner, og det er vi  fortsatt. Det var virkelig en glede å få være med på dette historiske stevnet i Quebec, den provinsen der det hadde vært så kraftig forfølgelse i 1940- og 1950-årene.

Jeg lærte også mye av de andre tilsynsmennene på de store stevnene våre i Montreal. Ett år var det David Splane, som nå tjener i det styrende råd, som var stevnetilsynsmann. På et senere stevne var det jeg som ble bedt om å utføre den oppgaven, og David ga meg god støtte.

I 2011, da vi hadde vært i reisetjenesten i 36 år, fikk jeg i oppdrag å være lærer på Skolen for eldste. I løpet av to år sov Randi og jeg i 75 forskjellige senger, men det var verdt alle ofre. Ved slutten av hver uke var de eldste fylt av takknemlighet fordi de forsto hvor mye det styrende råd bryr seg om de eldstes åndelighet.

Senere underviste jeg på Skolen for kristne forkynnere. Elevene kunne ofte føle at den travle timeplanen var stressende. De satt i klasserommet i rundt sju timer pr. dag, gjorde lekser i tre timer hver kveld og tok hånd om fire–fem oppdrag pr. uke. Den andre læreren og jeg forklarte at de ikke kunne klare dette uten Jehovas hjelp. Jeg kommer aldri til å glemme hvor overrasket elevene ble da de oppdaget at når de støttet seg til Jehova, kunne de klare mye mer enn de hadde trodd var mulig.

Den personlige interessen moren min viste, hjalp dem hun studerte Bibelen med, til å gjøre framskritt. Det hjalp også faren min til å få et annet syn på sannheten. Tre dager etter at hun døde, ble vi overrasket da han kom på et offentlig foredrag i Rikets sal, og han fortsatte å gå på møtene de neste 26 årene. Selv om pappa aldri ble døpt, fortalte de eldste meg at han alltid var den første som kom på møtene hver uke.

Moren min gjorde også et varig inntrykk på barna sine. Alle de tre søstrene mine og mennene deres tjener Jehova trofast. To av søstrene mine tjener på avdelingskontorer – en i Portugal og den andre i Haiti.

Randi og jeg tjener nå som spesialpionerer i Hamilton i Ontario. Da vi var i reisetjenesten, likte vi å være med andre på gjenbesøkene og bibelstudiene deres. Men nå gleder vi oss over å se de åndelige framskrittene til dem vi selv studerer med. I den nye menigheten vår har vi fått mange gode venner, og vi blir oppmuntret av å se hvordan Jehova støtter dem gjennom gode og dårlige tider.

Når vi ser tilbake, setter vi stor pris på den personlige interessen så mange har vist oss. Vi har også prøvd å vise «oppriktig omtanke» for andre og oppmuntre dem til å nå sitt fulle åndelige potensial. (2. Kor 7:​6, 7) I én familie, for eksempel, var både moren, sønnen og datteren i heltidstjenesten. Jeg spurte faren om han noen gang hadde tenkt på å bli pioner. Han svarte at han støttet og sørget for tre pionerer. Da spurte jeg: «Kan du støtte og sørge for dem bedre enn det Jehova kan?» Jeg oppmuntret ham til å gjøre noe for å få erfare de samme gledene som de opplevde. Et halvt år senere ble han pioner.

Randi og jeg vil fortsette å ‘fortelle neste generasjon’ om Jehovas «enestående gjerninger», og vi håper at de vil føle like stor glede i tjenesten for Jehova som vi har gjort. – Sal 71:​17, 18.