«HEI! Hvordan går det med deg?»

Du har sikkert mange ganger brukt en slik hilsen. Når du hilser, pleier du kanskje også å håndhilse eller gi en klem. Måten man hilser på, kan variere fra sted til sted, men i bunn og grunn er det mye som er likt. Å la være å hilse eller å ikke hilse tilbake kan bli sett på som ukjærlig eller som et tegn på dårlig folkeskikk.

Men det å hilse faller ikke naturlig for alle. Noen vegrer seg for å hilse på andre fordi de er sjenerte eller har lav selvfølelse. Enkelte synes det er vanskelig å hilse på noen som er av en annen etnisitet, kommer fra en annen kultur eller har en annen sosial status. Men selv en kort hilsen kan ha en veldig positiv virkning.

Spør deg selv: Hva kan det at jeg hilser på andre, føre til? Og hva kan Bibelen lære meg om det å hilse?

Da apostelen Peter tok imot den første hedningen, Kornelius, i den kristne menighet, sa han at «Gud ikke gjør forskjell på folk». (Apg 10:34) Senere skrev Peter at Gud ønsker «at alle skal nå fram til anger». (2. Pet 3:9) Når vi leser de versene, tenker vi kanskje først på nye som blir kjent med sannheten. Men Peter oppfordret de kristne: «Vis alle slags mennesker ære, elsk hele samfunnet av brødre.» (1. Pet 2:17) Er det ikke derfor bra for oss å hilse på andre uansett etnisitet, kultur eller bakgrunn? Når vi gjør det, viser vi dem ære og kjærlighet.

Apostelen Paulus kom med denne oppfordringen til de kristne: «Ta ... imot hverandre, slik som Kristus har tatt imot dere.» (Rom 15:7) Paulus nevnte noen brødre som hadde vært «en styrkende hjelp» for ham. Nå som Satan retter voldsomme angrep mot Guds folk, trenger våre brødre og søstre oppmuntring mer enn noen gang. – Kol 4:11, fotn.; Åp 12:12, 17.

Bibelske eksempler viser at det å hilse kan bidra til mye positivt.

Da tiden var inne til at Guds Sønns liv skulle overføres til Marias morsliv, sendte Jehova en engel for å snakke med henne. Da engelen kom til Maria, sa han: «Vær hilset, du som er høyt verdsatt! Jehova er med deg.» Maria ble «svært urolig», for hun forsto ikke hvorfor en engel snakket til henne. Da engelen så det, sa han: «Ikke vær redd, Maria, for Gud ser på deg med velvilje.» Han fortalte at det var Guds hensikt at hun skulle bli gravid og føde Messias. Maria ble beroliget og svarte lydig: «Jeg er Jehovas slavekvinne! La det som du har sagt, skje med meg.» – Luk 1:26–38.

Selv om det var et stort privilegium for denne engelen å være Jehovas sendebud, så han det ikke som under sin verdighet å henvende seg til et ufullkomment menneske. Han begynte med å hilse. Kan vi lære noe av det? Ja. Vi bør være innstilt på å hilse på andre og å oppmuntre dem. Med bare noen få ord kan vi hjelpe våre brødre og søstre til å føle at de er en verdifull del av Jehovas folk.

Paulus ble kjent med mange i menighetene i Lilleasia og Europa. Brevene hans inneholder mange hilsener til bestemte personer. Det ser vi for eksempel i brevet til romerne, kapittel 16, hvor Paulus  sendte hilsener til mange brødre og søstre. Han nevnte «vår søster Føbe» og oppfordret brødrene til å «ta imot henne i Herren på en måte som er de hellige verdig, og gi henne den hjelpen hun måtte trenge». Han hilste til Priska og Akvilas og la til: «Ikke bare jeg, men også alle menighetene blant nasjonene takker dem.» Han sendte også hilsener til noen som vi vet lite om i dag – «min kjære Epainetos» og «Tryfena og Tryfosa, kvinner som arbeider hardt i tjenesten for Herren». Ja, Paulus hilste gjerne til sine brødre og søstre. – Rom 16:1–16.

Tenk så glade de må ha blitt av å vite at de ble tenkt på. Det må ha styrket deres kjærlighet til Paulus og til hverandre. Og når andre kristne fikk høre disse kjærlige hilsenene, ble de utvilsomt oppmuntret og hjulpet til å stå fast i sannheten. Ja, hilsener som uttrykker oppriktig personlig interesse og ros, er noe som styrker vennskap og forener Guds lojale tjenere.

Da Paulus kom til havnen i Puteoli og fortsatte videre oppover mot Roma, dro noen brødre fra Roma sørover for å møte ham. Da Paulus så dem på avstand, «takket han Gud og fikk nytt mot». (Apg 28:13–15) Noen ganger kan vi hilse bare ved å smile eller vinke. Men selv det kan være oppmuntrende, for eksempel for en som er deprimert eller trist.

Disippelen Jakob måtte gi klar veiledning til noen kristne som var åndelig utro fordi de utviklet et vennskap med verden. (Jak 4:4) Men legg merke til hvordan Jakob innledet brevet sitt:

«Fra Jakob, en slave for Gud og Herren Jesus Kristus, til de tolv stammene som er spredt omkring: Jeg sender dere mine hilsener.» (Jak 1:1) Det at Jakob i sin innledende hilsen viste at han i likhet med dem han skrev til, var en slave for Gud, gjorde det uten tvil lettere for dem å ta imot den veiledningen han skulle gi dem. Ja, det å komme med en ydmyk hilsen kan være en fin måte å begynne selv en alvorlig drøftelse på.

En hilsen bør, uansett hvor kort den er, være oppriktig og gjenspeile ekte kjærlighet – selv om det kan se ut til at den ikke blir lagt merke til. (Matt 22:39) En søster i Irland kom en gang inn i Rikets sal akkurat da møtet skulle til å begynne. Da hun skyndte seg inn, snudde en bror seg mot henne, smilte og sa: «Hei. Så hyggelig å se deg.» Søsteren gikk bare og satte seg.

Noen uker senere gikk hun bort til denne broren og nevnte at hun i en periode hadde hatt en vanskelig situasjon hjemme. «Jeg var så ute av meg den kvelden», sa hun, «at det var så vidt jeg kom til Rikets sal. Jeg husker ikke så mye fra det møtet, bortsett fra at du hilste på meg. Det gjorde at jeg følte meg velkommen. Tusen takk.»

Broren hadde ikke vært klar over hvor stor virkning den lille hilsenen hans hadde hatt. Han sier: «Da hun fortalte hvor mye de få ordene betydde for henne, var jeg glad for at jeg sa det jeg sa. Det ga også meg en god følelse.»

Salomo skrev: «Kast ditt brød på vannet, for etter mange dager vil du finne det igjen.» (Fork 11:1) Når vi er bevisste på verdien av å hilse, spesielt på våre brødre og søstre, gleder vi andre og oss selv. Så la oss aldri undervurdere hvor mye en hilsen kan bety!