Rehabeams far var Salomo, som var konge i Israel i 40 år. (1. Kong 11:42) Da Salomo døde i 997 fvt., reiste Rehabeam nordover fra Jerusalem til Sikem for å bli salvet til konge. (2. Krøn 10:1) Du kan sikkert forestille deg at han var nervøs for å overta tronen etter Salomo, som var kjent for sin usedvanlig store visdom. Lite visste han at hans egen evne til å løse vanskelige situasjoner snart ville bli satt på prøve.

Det var dårlig stemning i Israel på denne tiden, for folket følte seg undertrykt. De sendte derfor noen representanter til Rehabeam for å fortelle hva de ville at han skulle gjøre. De sa: «Din far la et tungt åk på oss. Men hvis du gjør det harde arbeidet og det tunge åket han la på oss, lettere, skal vi tjene deg.» – 2. Krøn 10:3, 4.

Rehabeam følte seg nok fanget i et dilemma. Hvis han gjorde som folket sa, ville det kanskje bety mindre luksus for ham selv, familien hans og hoffet, og han kunne ikke kreve like mye av folket som Salomo hadde gjort. Men hvis han ikke gjorde som folket ba om, kunne det føre til at de gjorde opprør. Hva skulle han gjøre? Kongen rådførte seg først med de eldre mennene som hadde vært rådgivere for Salomo. Men etterpå rådførte han seg med noen yngre menn, noen på sin egen alder. Rehabeam bestemte seg for å følge rådet fra de yngre mennene om å behandle folket hardt. Han svarte dem: «Jeg skal gjøre åket deres tungt, ja enda tyngre. Min far straffet dere med vanlige pisker, men jeg skal gjøre det med pisker som har skarpe pigger.» – 2. Krøn 10:6–14.

Ser du hva vi kan lære av dette? Det er ofte klokt å lytte til eldre, åndelig modne mennesker. Siden de har lang erfaring, kan det være at de ser hva en avgjørelse kan føre til, og derfor kan gi oss gode råd. – Job 12:12.

Som en reaksjon på det opprøret som fulgte, gjorde Rehabeam hæren sin klar til kamp. Men Jehova grep inn. Gjennom profeten Sjemaja sa han: «Dere skal ikke dra opp og kjempe mot deres brødre, israelittene. Dra hjem igjen, hver til sitt hus, for det er jeg som har fått dette til å skje.» – 1. Kong 12:21–24. *

Skulle han virkelig ikke kjempe? Vi kan tenke oss hvor vanskelig dette må ha vært for Rehabeam. Hva ville folket mene om en konge som først truet med å straffe dem med ‘pisker som hadde skarpe pigger’, men som rett etterpå lot være å slå ned på et så stort opprør? (Jevnfør 2. Krønikebok 13:7.) Men både kongen og hæren «adlød ... Jehovas ord og dro hjem, slik Jehova hadde sagt».

Hva kan vi lære av dette? Det er alltid klokt å være lydig mot Gud, selv om det kan føre til latterliggjøring. Når vi er lydige mot Gud, vil han godkjenne og velsigne oss. – 5. Mos 28:2.

Hvilke positive ting førte Rehabeams lydighet til? Etter å ha slått fra seg planen om å føre krig mot tistammeriket i nord konsentrerte han seg i stedet om å bygge byer i Judas og Benjamins stammeområder, som han fremdeles regjerte over. I tillegg gjorde han en rekke byer «meget sterke». (2. Krøn 11:5–12) Men det viktigste var at han i en periode rettet seg etter Jehovas lover. Etter hvert som tistammeriket Israel begynte med avgudsdyrkelse, var det mange derfra som dro til Jerusalem for å støtte Rehabeam og vise at de tok standpunkt for den sanne tilbedelse. (2. Krøn 11:16, 17) Så det at Rehabeam var lydig mot Jehova, styrket hans kongedømme.

Da kongedømmet til Rehabeam var godt grunnfestet, gjorde han noe uventet. Han forlot Jehovas lov og begynte å tilbe falske guder! Hvorfor gjorde han det? Var det fordi han lot seg påvirke av moren sin, som ikke var israelitt, men ammonitt? (1. Kong 14:21) Uansett hva grunnen var, fulgte nasjonen hans dårlige eksempel. Derfor tillot Jehova at kongen i Egypt, Sjisjak, erobret mange byer i Juda, til tross for at Rehabeam hadde gjort disse byene sterke. – 1. Kong 14:22–24; 2. Krøn 12:1–4.

Situasjonen tilspisset seg da Sjisjak nådde Jerusalem, der Rehabeam styrte fra. Da kom profeten Sjemaja til Rehabeam og hans fyrster med dette budskapet fra Gud: «Dere har forlatt meg. Derfor har jeg forlatt dere og gitt dere i Sjisjaks hånd.» Hvordan reagerte Rehabeam på denne irettesettelsen? På en god måte! Bibelen sier: «Da ydmyket Israels fyrster og kongen seg og sa: ‘Jehova er rettferdig.’» Derfor reddet Jehova Rehabeam, og Jerusalem ble ikke ødelagt. – 2. Krøn 12:5–7, 12.

Etter dette fortsatte Rehabeam å regjere over det sørlige riket. Før han døde, delte han ut mange gaver til sønnene sine, tydeligvis for at de ikke skulle gjøre opprør mot sin bror Abija, han som skulle overta tronen. (2. Krøn 11:21–23) Her viste Rehabeam en grad av innsikt som han ikke hadde vist tidligere.

Selv om Rehabeam gjorde noen gode ting, sier Bibelen som en oppsummering av hans regjeringstid: «Rehabeam gjorde det som var ondt.» Hvorfor? «Han var ikke bestemt i sitt hjerte på å søke Jehova.» Han fikk derfor ikke Guds godkjennelse. – 2. Krøn 12:14.

Tenk over dette: Rehabeam var lydig mot Jehova noen ganger. Og han gjorde noen gode ting for Jehovas nasjon. Men han gikk ikke inn for å få et nært forhold til Jehova, og han hadde ikke et inderlig ønske om å glede ham. Derfor begynte han å gjøre onde ting, som å tilbe falske guder. Det kan få oss til å spørre: I de tilfellene Rehabeam reagerte positivt på irettesettelse fra Gud, gjorde han det da fordi han angret oppriktig  og ønsket å glede Gud, eller gjorde han det først og fremst fordi andre påvirket ham til å gjøre det? (2. Krøn 11:3, 4; 12:6) Senere i livet begynte han igjen å gjøre det som var galt. Han var virkelig forskjellig fra sin bestefar kong David! Kong David gjorde også feil, men livet hans var preget av kjærlighet til Jehova og den sanne tilbedelse, og han angret oppriktig de alvorlige syndene han begikk. – 1. Kong 14:8; Sal 51:1, 17; 63:1.

Vi kan lære mye av historien om Rehabeam. Det er rosverdig at vi tar oss av familien vår og går inn for å gjøre andre bra ting, men for å ha Guds godkjennelse må vi først og fremst støtte den sanne tilbedelse og holde oss nær til Jehova.

Dette er mulig hvis vi går inn for å fortsette å elske Jehova av hele vårt hjerte. Akkurat som man legger vedkubber på et bål for å holde det brennende, holder vi vår kjærlighet til Gud brennende ved regelmessig å studere hans Ord, meditere over det vi leser, og være flinke til å be. (Sal 1:2; Rom 12:12) Vår kjærlighet til Jehova vil i sin tur gjøre at vårt ønske om å glede ham i alt vi gjør, flammer opp. Den vil også få oss til å angre oppriktig hvis vi har gjort noe galt. Og vi vil, i motsetning til Rehabeam, fortsette å stå fast for den sanne tilbedelse. – Jud 20, 21.