1, 2. (a) Hva ba Jesus om i den siste bønnen han ba sammen med apostlene? (b) Hva kan ha vært en grunn til at Jesus var opptatt av enhet?

UNDER det siste måltidet Jesus hadde med apostlene, var han opptatt av enhet. Da han ba sammen med dem den kvelden, ba han om at alle disiplene måtte være ett, akkurat som han og hans Far er ett. (Les Johannes 17:20, 21.) Hvis Jesu disipler var forent, ville det være tydelig for andre at Jehova hadde sendt Jesus til jorden for å gjøre hans vilje. Kjærlighet, som skulle kjennetegne Jesu sanne disipler, ville bidra til at det var enhet blant dem. – Joh 13:34, 35.

² Det er forståelig at Jesus understreket for apostlene hvor viktig enhet var. Han hadde lagt merke til at det ikke var fullstendig enhet og harmoni blant dem. Under dette siste måltidet hadde de enda en gang begynt å diskutere «hvem av dem som ble regnet for å være den største». (Luk 22:24–27; Mark 9:33, 34) En annen gang hadde Jakob og Johannes bedt Jesus om å få fremtredende plasser i hans rike, plassene rett ved siden av ham. – Mark 10:35–40.

3. Hva kan ha bidratt til at det ikke var fullstendig enhet blant Jesu disipler, og hvilke spørsmål skal vi se på?

³ Ønsket om en fremtredende stilling var ikke det eneste som  kunne hindre Jesu disipler i å være forent. Folk på Jesu tid var splittet på grunn av hat og fordommer. Jesu disipler måtte overvinne slike følelser. I denne artikkelen skal vi se på disse spørsmålene: Hvordan forholdt Jesus seg til fordommer? Hvordan hjalp han disiplene til å forstå at de ikke måtte gjøre forskjell på folk, og til å være virkelig forent? Og hvordan kan det Jesus sa og gjorde, hjelpe oss til å fortsette å være forent?

4. Nevn noen eksempler på fordommer som Jesus møtte.

⁴ Jesus ble selv møtt med fordommer. Da Filip fortalte Natanael at han hadde funnet Messias, sa Natanael: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» (Joh 1:46) Natanael kjente sannsynligvis til profetien i Mika 5:2 om at Messias skulle bli født i Betlehem, og syntes at Nasaret var en altfor ubetydelig by til at den kunne være Messias’ hjemby. Noen framstående judeere så ned på Jesus fordi han var galileer. (Joh 7:52) Mange judeere mente nemlig at de som kom fra Galilea, var mindre verdt. Noen andre jøder kalte Jesus hånlig for en samaritan. (Joh 8:48) Samaritanene var av en annen etnisitet enn jødene og hadde en annen religion enn dem. Både judeere og galileere hadde liten respekt for samaritanene og unngikk dem. – Joh 4:9.

5. Hvilke fordommer opplevde de som fulgte Jesus?

⁵ Jødiske ledere viste forakt også for dem som fulgte Jesus. Fariseerne så på dem som mennesker som var «forbannet». (Joh 7:47–49) De så på alle som ikke var utdannet ved de rabbinske skolene, eller som ikke fulgte deres tradisjoner, som alminnelige og ynkelige mennesker. (Apg 4:13, fotn.) De fordommene som Jesus og disiplene opplevde, bunnet i religiøse, sosiale og etniske ulikheter. Også disiplene hadde fordommer. Så for at de skulle være forent, måtte de forandre måten de tenkte på.

6. Nevn noen eksempler som viser at vi kan komme til å ha fordommer.

⁶ Også i dag er det mange som har fordommer. Kanskje vi opplever at noen har fordommer mot oss, eller kanskje vi selv har noen fordommer. En søster i Australia som nå er pioner, forteller: «Jeg hatet hvite mennesker, og jo mer jeg fokuserte på all urettferdigheten som aboriginene hadde blitt utsatt for og fortsatt ble utsatt for, jo større ble dette hatet. Det at jeg selv hadde blitt dårlig behandlet, ga ekstra næring til hatet.» En kanadisk bror forteller at han tidligere hadde fordommer knyttet til språk. «Jeg mente at fransktalende mennesker var bedre enn andre», innrømmer han. «Og jeg utviklet sterk motvilje mot dem som snakket engelsk.»

7. Hvordan forholdt Jesus seg til fordommer?

⁷ Fordommer kan være dypt rotfestet i folk, slik de også var på Jesu tid. Hvordan forholdt Jesus seg til fordommer? For det første hadde han ingen fordommer selv. Han gjorde aldri forskjell på folk. Han forkynte for rike og fattige, fariseere og samaritaner og også skatteoppkrevere og syndere. For det andre lærte han disiplene ved sitt eksempel og ved det han sa, at de ikke måtte være mistenksomme eller intolerante overfor andre.

8. Hvilket prinsipp ligger til grunn for vår kristne enhet? Forklar.

⁸ Jesus lærte sine disipler et viktig prinsipp som ligger til grunn for vår enhet. «Dere er alle brødre», sa han. (Les Matteus 23:8, 9.) Vi er «brødre» i den forstand at vi alle er etterkommere av Adam. (Apg 17:26) Men vi er det også på en  annen måte. Jesus forklarte at hans disipler var brødre og søstre fordi de anerkjente Jehova som sin himmelske Far. (Matt 12:50) Og de var blitt medlemmer av en stor åndelig familie, forent på grunn av kjærlighet og tro. Derfor pleide apostlene i brevene sine ofte å kalle sine trosfeller for brødre og søstre. – Rom 1:13; 1. Pet 2:17; 1. Joh 3:13. *

9, 10. (a) Hvorfor hadde ikke jødene noen grunn til å føle etnisk stolthet? (b) Hvordan viste Jesus at det ikke er riktig å føle etnisk stolthet? (Se det første bildet i artikkelen.)

⁹ Etter at Jesus hadde gjort det klart at hans disipler må se på hverandre som brødre og søstre, understreket han hvor viktig det er å være ydmyk. (Les Matteus 23:11, 12.) Som vi har vært inne på, førte stolthet og ambisjoner til at det ikke var fullstendig enhet blant apostlene. Mange jøder var også stolte på grunn av sin etnisitet. Hadde jødene grunn til å være stolte fordi de var etterkommere av Abraham? Mange jøder var dypt overbevist om det. Men døperen Johannes sa til dem: «Gud kan gjøre disse steinene til Abrahams barn.» – Luk 3:8.

¹⁰ Jesus fordømte etnisk stolthet. Det viste han tydelig en gang da en skriftlærd spurte ham: «Hvem er egentlig min neste?» Som svar fortalte Jesus en illustrasjon om en samaritan som omsorgsfullt tok seg av en reisende – en jøde – som hadde blitt banket opp av noen ransmenn. Noen jøder hadde gått rett forbi den skadede mannen uten å hjelpe, men samaritanen syntes synd på ham og hjalp ham. Jesus avsluttet historien med å si til den skriftlærde at han måtte være som samaritanen. (Luk 10:25–37) Jesus viste at en samaritan kunne lære jødene hva som er ekte nestekjærlighet.

11. Hvorfor var det viktig at Jesu disipler ikke hadde fordommer mot folk fra andre land, og hvordan hjalp Jesus dem til å forstå det?

¹¹ Før Jesus vendte tilbake til himmelen, sa han til disiplene sine at de skulle forkynne i «hele Judea og Samaria og helt til de fjerneste områdene på jorden». (Apg 1:8) For å kunne utføre dette oppdraget – å forkynne for mennesker av alle nasjonaliteter – måtte de kvitte seg med sin stolthet og de fordommene de hadde. Jesus hadde tidligere forberedt dem på dette oppdraget ved å hjelpe dem til å se de gode egenskapene hos folk fra andre land. Han roste for eksempel en utenlandsk offiser for hans store tro. (Matt 8:5–10) En gang Jesus var i hjembyen sin, Nasaret, snakket han om hvordan Jehova hadde vist spesiell godhet mot folk fra andre land, for eksempel mot den fønikiske enken i Sarefat og mot syreren Naaman, som var spedalsk. (Luk 4:25–27) Dessuten forkynte han for en samaritansk kvinne, og han ble til og med værende i en samaritansk by i to dager fordi det var mange der som var interessert i det budskapet han forkynte. – Joh 4:21–24, 40.

12, 13. (a) Hvordan reagerte apostlene da Jesus forkynte for en samaritansk kvinne? (Se det første bildet i artikkelen.) (b) Hva er det som viser at Jakob og Johannes ikke helt tok poenget?

¹² Det var ikke lett for apostlene å kvitte seg med de fordommene de hadde. De ble overrasket da de så at Jesus underviste en samaritansk kvinne. (Joh 4:9, 27) De jødiske religiøse lederne ville ikke snakke med en kvinne offentlig – og i hvert fall ikke en samaritansk kvinne med et tvilsomt rykte! Apostlene oppfordret Jesus til å spise, men  det han svarte, tyder på at han var så oppglødet over den åndelige samtalen han hadde hatt, at han ikke brydde seg om å spise. Å forkynne – også for en samaritansk kvinne – var hans Fars vilje, og det å gjøre sin Fars vilje var som mat for Jesus. – Joh 4:31–34.

¹³ Jakob og Johannes skjønte tydeligvis ikke helt hva de kunne lære av dette. En annen gang disiplene reiste gjennom Samaria sammen med Jesus, prøvde de å finne et sted å overnatte i en samaritansk landsby. Men det var ingen samaritaner som ville ta imot dem. Jakob og Johannes ble så sinte at de spurte Jesus om de skulle få ild til å komme ned fra himmelen og ødelegge hele landsbyen. Jesus irettesatte dem strengt. (Luk 9:51–56) Kan det være at Jakob og Johannes hadde reagert annerledes hvis den ugjestfrie landsbyen lå i Galilea, det området de kom fra? Det var sannsynligvis fordommer som gjorde at de reagerte så sterkt. Da apostelen Johannes en tid senere forkynte i Samaria og opplevde at mange der ville høre, kan det godt være at han syntes det var flaut å tenke tilbake på sin voldsomme reaksjon. – Apg 8:14, 25.

14. Hvordan ble et problem som kan ha vært knyttet til språk, løst?

¹⁴ Ikke lenge etter pinsedagen i år 33 oppsto det et problem i menigheten som dreide seg om diskriminering. Når det ble delt ut mat til de nødstilte enkene, ble de gresktalende enkene oversett. (Apg 6:1) Det kan være at det blant annet skyldtes fordommer på grunn av språk. Apostlene rettet raskt opp i situasjonen ved å utnevne noen åndelig kvalifiserte menn til å ta seg av matutdelingen. Alle disse mennene hadde greske navn, noe som kanskje gjorde det lettere for de oversette enkene å godta dem.

15. Hvordan lærte Peter å ikke gjøre forskjell på folk? (Se det første bildet i artikkelen.)

¹⁵ I år 36 ble arbeidet med å gjøre disipler mye mer internasjonalt. Før det hadde apostelen Peter pleid å bare være sammen med jøder. Men etter at Gud gjorde det klart at de kristne ikke måtte gjøre forskjell på folk, forkynte Peter for Kornelius, en romersk offiser. (Les Apostlenes gjerninger 10:28, 34, 35.) Etter det var Peter ofte sammen med ikke-jødiske kristne og spiste sammen med dem. Men da han mange år senere var i byen Antiokia, sluttet han plutselig å spise sammen med ikke-jødiske kristne. (Gal 2:11–14) Paulus irettesatte Peter for dette, og Peter tok tydeligvis til seg irettesettelsen. Da Peter senere skrev sitt første brev til jødiske og ikke-jødiske kristne i Lilleasia, snakket han varmt om hele samfunnet av brødre. – 1. Pet 1:1; 2:17.

16. Hva ble de første kristne kjent for?

¹⁶ Det er tydelig at apostlene lærte av Jesu eksempel og begynte å elske «alle slags mennesker». (Joh 12:32; 1. Tim 4:10) Selv om det tok tid, justerte de måten de tenkte på. De første kristne ble kjent for den kjærligheten de hadde til hverandre. Tertullian, en skribent som levde på 100-tallet, siterte hva andre sa om de kristne: «De elsker hverandre ... De er til og med rede til å dø for hverandre.» De første kristne tok på «den nye personlighet» og forsto at alle mennesker er likeverdige i Guds øyne. – Kol 3:10, 11.

17. Hvordan kan vi kvitte oss med fordommer? Nevn noen eksempler.

¹⁷ Det kan være at det også i vårt tilfelle tar tid før vi klarer å fjerne alle fordommer fra hjertet vårt. En søster i Frankrike sier om hvordan hun har kjempet for å få til dette: «Jehova har lært meg hva det vil si å vise kjærlighet, hva det vil si å dele, og hva det vil si å elske alle slags mennesker. Men jeg jobber fortsatt med å overvinne fordommer mot andre, og det er ikke alltid lett. Derfor fortsetter jeg å be til  Jehova om det.» En søster i Spania sier noe lignende: «Noen ganger sliter jeg med sterke negative følelser overfor en bestemt etnisk gruppe, og som regel klarer jeg å overvinne disse følelsene. Men jeg vet at jeg må fortsette å kjempe. Jeg er veldig glad for å tilhøre en forent familie, takket være Jehova.» Hver og en av oss bør foreta en ærlig selvransakelse. Kan det være at vi, i likhet med disse to søstrene, har noen fordommer som vi trenger å kvitte oss med?

18, 19. (a) Hvilke grunner har vi til å ha en positiv holdning til alle mennesker? (b) Hvordan viser vi en slik holdning i praksis?

¹⁸ Det er bra å huske at på et tidspunkt var vi alle sammen på en måte utlendinger for Gud, mennesker som ikke sto Gud nær. (Ef 2:12) Men Jehova dro oss til seg «med kjærlighetens snorer». (Hos 11:4; Joh 6:44) Og Kristus tok imot oss. Han åpnet døren, for å si det slik, så vi kunne bli en del av Guds familie. (Les Romerne 15:7.) Når Jesus så kjærlig har tatt imot oss, ufullkomne som vi er, bør det være utenkelig for oss å avvise andre!

¹⁹ Etter hvert som vi nærmer oss enden for denne onde verden, vil det utvilsomt bli mer splittelse, flere fordommer og mer hat blant folk. (Gal 5:19–21; 2. Tim 3:13) Men som tjenere for Jehova ønsker vi å la oss lede av visdommen ovenfra, som ikke gjør forskjell på folk, og som fremmer fred. (Jak 3:17, 18) Vi gleder oss over å knytte vennskap med folk fra andre land, vi godtar kulturforskjeller, og kanskje vi til og med lærer oss andres språk. Når vi gjør dette, opplever vi at ‘vår fred blir som en elv og vår rettferdighet som havets bølger’. – Jes 48:17, 18.

20. Hva skjer når vi lar vårt sinn og hjerte bli formet av kjærlighet?

²⁰ Den australske søsteren som er nevnt tidligere, sier: «Den sanne kunnskaps sluser ble åpnet for meg.» Hun sier om hvordan det at hun studerte Bibelen, påvirket henne: «Jeg ble formet og fikk et nytt hjerte og sinn. Alle de inngrodde fordommene og alt hatet forsvant litt etter litt.» Den kanadiske broren sier at han nå skjønner at «uvitenhet ofte er rasismens mor, og at det som avgjør hvilke egenskaper folk har, ikke er hvor de er født». Han som hadde hatt så sterk motvilje mot engelsktalende, giftet seg med en engelsktalende søster! Slike eksempler på holdningsendringer viser at kristen kjærlighet overvinner fordommer. Kjærligheten forener oss med et ubrytelig bånd. – Kol 3:14.