VI ER alle overbevist om at Jehova leder sitt folk og gir dem åndelig hjelp nå i «de siste dager». (2. Tim 3:1) Men det er naturligvis opp til hver enkelt av oss å reagere når han gir oss instrukser eller rettleder oss. Vi kan sammenligne den situasjonen vi er i, med den israelittene var i da de var i ødemarken. De måtte reagere når de hørte trompetsignaler.

Jehova fikk Moses til å lage to trompeter av hamret sølv som prestene skulle bruke «til å kalle sammen menigheten og til å få leirene til å bryte opp». (4. Mos 10:2) De skulle bruke forskjellige trompetsignaler, alt etter hva det var meningen at de skulle få folket til å gjøre. (4. Mos 10:3–8) Også i vår tid får Guds folk instrukser eller rettledning på forskjellige måter. Vi skal nå ta for oss tre av disse måtene og sammenligne dem med trompetsignalene i det gamle Israel. Guds folk i dag blir invitert til store sammenkomster, eldste blir invitert til kurs, og teokratiske retningslinjer for alle menighetene blir oppdatert eller justert.

Når Jehova ville at «hele menigheten» skulle samle seg ved inngangen til tabernaklet, blåste prestene i begge trompetene. (4. Mos 10:3) Alle stammene, som lå i leir rundt tabernaklet i fire avdelinger, hørte dette signalet og forsto hva det betydde. De som befant seg nær inngangen, kunne sannsynligvis komme dit etter bare noen minutter. Andre var lenger unna, og de trengte nok mer tid og måtte sikkert gjøre seg ekstra anstrengelser for å komme. Uansett ville Jehova at alle skulle reagere og samles for å få med seg rettledningen fra ham.

I dag samles vi ikke ved et tabernakel, men vi blir invitert til sammenkomster som Guds folk har. Dette innbefatter regionale stevner og andre spesielle arrangementer der vi får viktig informasjon og rettledning. Jehovas folk verden over får samme program. De som tar imot invitasjonen til å komme, kan derfor glede seg over å være en del av en stor, lykkelig gruppe. Noen må reise lenger enn andre. Men de som reagerer på trompetsignalet, for å si det slik, føler at det er anstrengelsene vel verdt å komme.

Hva med dem i isolerte grupper som er langt unna alle de store sammenkomstene? Takket være moderne teknologi kan mange slike få del i det samme programmet og til og med føle at de er med på de store sammenkomstene. En gang en representant for hovedkontoret for eksempel besøkte Benin, overførte avdelingskontoret et program til gruvebyen Arlit, som ligger i Niger i Sahara-ørkenen. Tjueen brødre, søstre og interesserte  var samlet der. Selv om de var langt unna den store forsamlingen på 44 131, følte de seg forent med dem. En av brødrene skrev: «Vi takker dere av hele vårt hjerte for at dere overførte dette programmet. Det viste oss igjen at dere virkelig har oss i hjertet deres.»

Når det ble blåst i bare én trompet, var det bare høvdingene, de som var overhoder for tusen, som skulle komme til tabernaklet. (4. Mos 10:4) Der kunne de få informasjon og opplæring av Moses. Det ville hjelpe dem til å ta hånd om de ansvarsoppgavene de hadde i stammene sine. Hvis du hadde vært en av disse høvdingene, ville du ikke da ha gjort alt du kunne for å være til stede og få med deg informasjonen og opplæringen?

De som er eldste i menighetene i dag, er ikke høvdinger, og de hersker ikke over menigheten, som er «Guds hjord». (1. Pet 5:1–3) Men de gjør sitt beste for å ta godt vare på hjorden. Derfor reagerer de positivt når de blir invitert til å få mer opplæring, for eksempel på Kurs i Rikets tjeneste. På slike kurs lærer de eldste hvordan de kan ta hånd om ting som har med menigheten å gjøre, på en bedre måte. Dette fører til større åndelighet for alle blant Guds folk. Selv om du ikke er eldste, nyter du sannsynligvis godt av disse kursene, for de som har fått opplæringen, bruker det de har lært, til å hjelpe hele menigheten.

Noen ganger blåste de israelittiske prestene et vekslende trompetsignal. Det betydde at Jehova ville at hele leiren skulle flytte. (4. Mos 10:5, 6) Flyttingen av leiren vitnet om imponerende organisering, men krevde stor innsats av hver enkelt. Noen hadde kanskje til tider blandede følelser rundt det. Hvorfor?

Noen følte kanskje at flyttesignalene kom for ofte, og at de ofte kom helt uventet. Bibelen sier at israelittene «lot være å bryte opp så lenge skyen lå over tabernaklet». Men «noen ganger lå skyen der bare fra kvelden til morgenen». Andre ganger gikk det «to dager, en måned eller enda lenger» mellom flyttingene. (4. Mos 9:21, 22) Og hvor mange ganger flyttet leiren egentlig? Fjerde Mosebok, kapittel 33, nevner rundt 40 steder der israelittene slo leir.

I noen tilfeller hadde noen kanskje funnet et sted der det var skygge. Dette var sikkert veldig behagelig der i «den store og skremmende ødemarken». (5. Mos 1:19) Så det kunne ha vært lett å tenke at en flytting ville være en forandring til det verre.

Når stammene begynte å bryte opp, syntes kanskje noen at det var vanskelig å vente til det ble deres tur. Alle hørte det vekslende trompetsignalet, men alle kunne ikke dra samtidig. Første gangen det vekslende trompetsignalet lød, skulle de tre stammene som lå i leir på østsiden, det vil si Juda, Jissakar og Sebulon, bryte opp. (4. Mos 2:3–7; 10:5, 6) Når de hadde brutt opp, blåste prestene det vekslende trompetsignalet for andre gang, for å gi signal til leiravdelingen på tre stammer på sørsiden. Prestene fortsatte på samme måte til hele leiren hadde brutt opp.

Du har kanskje hatt blandede følelser når det gjelder noen forandringer i organisasjonen. Det kan være at du har følt deg overveldet når det har skjedd mange uventede forandringer. Eller kanskje du var veldig fornøyd med visse ting og foretrakk at de ikke ble forandret. Uansett har du kanskje følt at tålmodigheten din har blitt satt på prøve, og at det har tatt tid å venne seg til det nye. Men hvis vi går inn for å reagere slik vi skjønner at vi bør, vil vi sannsynligvis se at Gud velsigner oss.

På Moses’ tid ledet Jehova flere millioner menn, kvinner og barn gjennom ødemarken. Uten hans omsorg og rettledning ville de ikke ha overlevd. Vi i vår tid trenger Jehovas ledelse for å overleve åndelig sett. Og vi ikke bare overlever, men har det godt! La oss derfor alle være fast bestemt på å reagere på «trompetsignalene», slik de trofaste israelittene gjorde!