Foreldrene mine forlot Estland under den andre verdenskrig og dro til Tyskland, der jeg ble født. Det var på den tiden de begynte å forberede seg på å flytte til Canada. Vårt første hjem i Canada lå i nærheten av Ottawa. Vi bodde i en liten hvitkalket bygning, der det også bodde høner. Vi var ekstremt fattige, men vi hadde i det minste egg til frokost.

En dag leste noen Jehovas vitner Åpenbaringen 21:3, 4 for moren min. Hun ble så rørt av det hun lærte, at hun begynte å gråte. Sannhetens såkorn begynte å vokse, og både moren og faren min gjorde raske framskritt mot dåpen.

Foreldrene mine kunne ikke så godt engelsk, men de var veldig ivrige i tjenesten for Jehova. Nesten hver lørdag tok faren min med lillesøsteren min, Sylvia, og meg ut i tjenesten, til og med når han hadde jobbet hele natten på et nikkelsmelteverk i Sudbury i Ontario. Og hver uke studerte vi Vakttårnet som familie. Mamma og pappa hjalp meg til å få en sterk kjærlighet til Jehova. Det gjorde at jeg innviet livet mitt til Jehova i 1956, da jeg var ti år. Den sterke kjærligheten de hadde til Jehova, har motivert meg til å fortsette å tjene ham hele livet.

Da jeg var ferdig med high school, mistet jeg fokuset. Jeg tenkte at hvis jeg ble pioner, ville jeg aldri få råd til å oppfylle drømmen min om å reise og se verden. Jeg fikk jobb som diskjockey på den lokale radiostasjonen, og jeg elsket den jobben. Men jeg jobbet om kvelden, og derfor gikk jeg veldig ofte glipp av møter. Og de jeg var sammen med, hadde ingen kjærlighet til Jehova. Til slutt fikk samvittigheten meg til å gjøre forandringer.

Jeg flyttet til Oshawa i Ontario, og der møtte jeg Ray Norman, søsteren hans, Lesli, og andre pionerer. De tok godt imot meg. Da jeg så hvor glade de var, begynte jeg å revurdere målene mine. De oppmuntret meg til å begynne som pioner, og det gjorde jeg i september 1966. Jeg var lykkelig, og livet var bra. Men plutselig skjedde det noe som skulle komme til å forandre livet mitt helt.

Mens jeg fortsatt gikk på high school, søkte jeg om å begynne på Betel i Toronto. Senere, da  jeg var pioner, ble jeg invitert til å tjene på Betel i fire år. Men jeg likte Lesli veldig godt og var redd jeg aldri kom til å se henne igjen hvis jeg takket ja til denne invitasjonen. Etter lange og inderlige bønner til Jehova bestemte jeg meg for å begynne på Betel, men jeg var lei meg for å ta farvel med Lesli.

På Betel jobbet jeg på vaskeriet og senere som sekretær, mens Lesli var spesialpioner i Gatineau i Quebec. Jeg lurte ofte på hvordan hun hadde det, og om jeg hadde tatt det rette valget. Så kom en av de beste overraskelsene jeg noensinne har fått. Ray, Leslis bror, ble invitert til å begynne på Betel, og vi ble romkamerater! Det gjorde at jeg fikk tatt opp kontakten med Lesli igjen. Vi giftet oss 27. februar 1971, den siste dagen av det fire år lange oppdraget mitt.

Lesli og jeg fikk i oppgave å tjene i en fransktalende menighet i Quebec. Etter noen få år ble jeg spurt om å tjene som kretstilsynsmann i en alder av 28. Det kom som en overraskelse. Jeg følte meg ung og uerfaren, men det som står i Jeremia 1:7, 8, oppmuntret meg. Lesli hadde vært i noen bilulykker og hadde også vanskeligheter med å få sove. Så vi lurte på hvordan vi skulle klare å være i kretstjenesten. Likevel sa hun: «Hvis Jehova ber oss om å gjøre noe, burde vi ikke da prøve det?» Vi tok imot oppdraget og gledet oss over å være i reisetjenesten i 17 år.

Livet i kretstjenesten var hektisk, så jeg hadde ikke alltid nok tid til Lesli. Igjen lærte jeg noe veldig viktig. Tidlig en mandag morgen ringte det på døren. Det var ingen der. Det var bare en piknikkurv med en duk, frukt, ost, bagetter, glass, en flaske vin og et kort uten avsender der det sto: «Ta med kona di ut på en piknik.» Det var en vakker solskinnsdag, men jeg hadde taler som jeg måtte lage, så jeg forklarte Lesli at vi ikke kunne dra. Hun forsto det, men ble litt lei seg. Mens jeg satt ved skrivebordet mitt, begynte samvittigheten min å plage meg. Jeg tenkte på Efeserne 5:25, 28 og følte at Jehova minnet meg om at jeg måtte ta meg av Leslis følelsesmessige behov. Etter at jeg hadde bedt, sa jeg til Lesli: «La oss dra!» Det ble hun veldig glad for. Vi kjørte til et nydelig sted ved en elv, bredte ut duken og hadde en av de koseligste dagene vi noen gang har hatt sammen. Og jeg klarte også å få laget talene mine.

Vi hadde mange glederike oppdrag i reisetjenesten, fra Britisk Columbia til Newfoundland. Så jeg fikk oppfylt drømmen min om å reise. Jeg hadde tenkt på Gilead-skolen, men jeg hadde ikke noe ønske om å bli sendt som misjonær til et annet land. Det virket som om misjonærer var helt spesielle mennesker, og jeg følte meg ikke kvalifisert. I tillegg var jeg redd for at vi kunne bli sendt til et afrikansk land med sykdom og krig. Jeg var fornøyd med å være i Canada.

I 1992 kunne Jehovas vitner forkynne offentlig igjen i noen av de landene som hadde vært en del av Sovjetunionen. Vi ble spurt om vi var villige til å flytte til Estland som misjonærer. Vi ble veldig overrasket, men vi ba om det og tenkte igjen: «Hvis Jehova ber oss om å gjøre noe, burde vi ikke da prøve det?» Vi tok imot oppdraget, og jeg tenkte: «Ja, ja, vi skal i hvert fall ikke til Afrika.»

Vi begynte med en gang å lære oss estisk. Etter å ha vært i landet i noen måneder ble vi spurt om å begynne i reisetjenesten. Vi skulle besøke 46 menigheter og noen grupper i tre baltiske land i tillegg til Kaliningrad i Russland. Så det betydde at vi måtte prøve å lære oss litt latvisk, litauisk og russisk. Det var utfordrende. Men vennene ble rørt over at vi prøvde å lære oss språket deres, og de hjalp oss. I 1999 ble det opprettet et avdelingskontor i Estland, og jeg ble utnevnt til å tjene i utvalget sammen med Toomas Edur, Lembit Reile og Tommi Kauko.

Vi ble kjent med mange brødre og søstre som tidligere hadde blitt deportert til Sibir. Til tross for den dårlige behandlingen de fikk i arbeidsleirene, og at de ble skilt fra familiene sine, ble de aldri bitre. De bevarte gleden og iveren i tjenesten. Deres eksempel lærte oss at vi kan klare å holde ut med glede under vanskelige omstendigheter.

Vi jobbet veldig hardt i mange år og tok oss ikke så mye tid til å hvile, så Lesli begynte å føle seg ekstremt utmattet. Vi forsto ikke med en gang at dette skyldtes en sykdom som heter fibromyalgi. Så derfor begynte vi å tenke alvorlig over om vi burde reise tilbake til Canada. Da vi ble invitert til Skolen for avdelingskontorenes utvalgsmedlemmer og deres koner på Patterson i New York, var jeg i tvil om vi kunne være med på den. Men etter mange inderlige bønner takket vi ja. Og Jehova velsignet avgjørelsen. Det var mens vi gikk denne skolen at Lesli til slutt fikk den medisinske behandlingen hun trengte. Og det førte til at vi kunne komme tilbake til normalen igjen.

En kveld i 2008, da vi var tilbake i Estland, fikk jeg en telefon fra hovedkontoret. De spurte om vi var villige til å ta imot et oppdrag i Kongo. Jeg fikk sjokk, spesielt fordi jeg måtte svare dem dagen etter. Jeg fortalte ingenting til Lesli, for jeg visste at hun ikke ville få sove den natten. Men i stedet var det jeg som ikke fikk sove fordi jeg ba til Jehova om alle bekymringene mine som gjaldt Afrika.

Jeg fortalte det til Lesli dagen etter. Vi tenkte som så: «Jehova inviterer oss til å flytte til Afrika. Hvordan vet vi at vi ikke kommer til å klare det eller like det, hvis vi ikke prøver?» Avdelingskontoret hadde en vakker hage og var veldig fredelig. En av de første tingene som Lesli hengte opp på rommet vårt, var et kort som hun hadde tatt vare på helt siden vi reiste fra Canada. På det sto det: «Slå røtter der du blir plantet.» Etter å ha møtt brødrene og søstrene, ledet bibelstudier og opplevd  denne formen for misjonærtjeneste vokste vår glede i tjenesten for Jehova. Vi fikk også med tiden det privilegiet å besøke 13 avdelingskontorer i andre afrikanske land. Det gjorde at vi fikk møte mange forskjellige og interessante mennesker. Den frykten jeg hadde hatt tidligere, forsvant, og vi takket Jehova for at han hadde sendt oss til Afrika.

I Kongo ble vi introdusert for forskjellige typer mat, for eksempel insekter, som jeg trodde at vi aldri kom til å klare å spise. Men da vi så at brødrene og søstrene koste seg med denne maten, prøvde vi også, og vi likte den.

Vi reiste øst i landet for å gi åndelig og humanitær hjelp. Der var det geriljagrupper som angrep landsbyer og skadet kvinner og barn. Vennene der hadde veldig lite materielt. Men deres sterke tro på oppstandelsen, deres kjærlighet til Jehova og den lojaliteten de viste overfor hans organisasjon, var til stor oppmuntring for oss. Deres eksempel fikk oss til å tenke på hvorfor vi tjener Jehova, og til å styrke vår tro på ham. Noen av brødrene og søstrene hadde mistet hjemmet sitt og all den maten de hadde dyrket. Dette minnet meg om at vi fort kan miste de materielle eiendelene våre, og at vårt forhold til Jehova er det aller viktigste vi har. Til tross for store vanskeligheter klaget brødrene og søstrene nesten aldri. Innstillingen deres oppmuntret oss til modig å takle våre egne problemer og helseutfordringer.

Så fikk vi enda en overraskelse. Vi ble spurt om å flytte til avdelingskontoret i Hongkong. Vi hadde aldri sett for oss at vi skulle bo i Asia! Men etter at vi hadde opplevd Jehovas kjærlige hjelp i alle andre oppgaver vi hadde fått, tok vi imot invitasjonen. I 2013 forlot vi våre kjære brødre og søstre og det vakre Afrika med tårer i øynene uten å vite hva som lå foran oss.

Det var en stor forandring å komme til den travle verdensbyen Hongkong. Og språket, kantonesisk, var vanskelig å lære. Men brødrene og søstrene tok varmt imot oss, og vi likte godt den lokale maten. Mer og mer arbeid ble gjort på  avdelingskontoret, og det var derfor behov for mer plass, men på samme tid gikk eiendomsprisene i været. Så det styrende råd bestemte seg for å selge mesteparten av avdelingskontorets eiendommer og flytte en del av virksomheten. Kort tid etterpå, i 2015, ble vi flyttet til Sør-Korea, der vi fortsatt tjener. Her har vi måttet lære oss enda et vanskelig språk, og selv om vi ikke kan snakke det så godt enda, oppmuntrer brødrene og søstrene oss ved å si at vi blir stadig flinkere.

Det er ikke alltid så lett å få nye venner, men vi har lært at det å ta initiativet og å være gjestfrie gjør at vi blir raskere kjent med nye mennesker. Vi har sett at våre brødre og søstre er mer like enn ulike, og at Jehova har skapt oss på en så fantastisk måte at vi har evnen til å åpne hjertet vårt og ha kjærlighet til veldig mange venner. – 2. Kor 6:11.

Vi har lært å få Jehovas syn på mennesker og å se etter beviser for at han elsker oss og gir oss veiledning. Når vi følte oss motløse eller lurte på om brødrene og søstrene likte eller aksepterte oss, leste vi på nytt oppmuntrende kort og brev fra venner. Jehova har virkelig svart på bønnene våre, forsikret oss om at han elsker oss, og gitt oss den styrken vi trenger for å fortsette i tjenesten for ham.

Opp gjennom årene har Lesli og jeg lært hvor viktig det er å sette av tid til hverandre, uansett hvor travelt vi har det. Vi har også lært at det er viktig å kunne le av oss selv, spesielt når vi prøver å lære et nytt språk. Og hver kveld prøver vi å se etter noe som har gledet oss, og som vi kan takke Jehova for.

For å være helt ærlig hadde jeg aldri trodd at jeg skulle klare å være misjonær eller bo i andre land. Men jeg har hatt gleden av å lære at alt er mulig med Jehovas støtte og hjelp. Det får meg til å tenke på det profeten Jeremia sa: «Du har lurt meg, Jehova.» (Jer 20:7) Ja, han har gitt oss mange overraskelser og velsignelser som vi aldri hadde trodd vi skulle få. Jeg har til og med fått oppfylt drømmen min om å reise med fly. Vi har fått fly til mange flere steder enn jeg hadde drømt om som liten gutt, ved at vi har besøkt avdelingskontorer på fem kontinenter. Jeg er også veldig takknemlig for at Lesli har støttet meg i alle disse forskjellige oppgavene.

Vi prøver alltid å huske på hvorfor vi gjør dette, og hvem vi gjør det for. De velsignelsene vi får oppleve i dag, er bare en liten smakebit på det evige liv som Jehova vil gi oss når han «åpner [sin] hånd og metter alt som lever, med hva det ønsker». – Sal 145:16.