RUNDT 1910 emigrerte foreldrene mine fra Tbilisi i Georgia til Canada. De bosatte seg på en liten gård i nærheten av Pelly i Saskatchewan i Vest-Canada. Jeg ble født i 1928 og var den yngste i en søskenflokk på seks. Faren min døde seks måneder før jeg ble født, og moren min døde da jeg var spedbarn. Ikke lenge etter døde den eldste søsteren min, Lucy, bare 17 år gammel. Etter dette tok min onkel Nick vare på meg og søsknene mine.

En dag mens jeg fremdeles var en liten gutt, så familien at jeg dro i halen til en av hestene på gården, en hingst. Fordi de var redde for at hesten skulle sparke meg, ropte de til meg at jeg måtte slutte – men jeg reagerte ikke. Jeg sto med ryggen mot dem og hørte ikke at de ropte. Heldigvis ble jeg ikke skadet, men den dagen oppdaget familien min at jeg var døv.

En venn av familien foreslo at jeg begynte på skole sammen med andre døve barn, og onkel Nick sendte meg derfor til en skole for døve i Saskatoon i Saskatchewan. Jeg måtte flytte flere timer unna familien min, og siden jeg bare var fem år, var jeg veldig redd. Jeg kunne bare besøke familien min på helligdager og i sommerferier. Etter hvert lærte jeg tegnspråk, og jeg likte å leke sammen med de andre barna.

I 1939 giftet Marion, den nest eldste søsteren min, seg med Bill Danylchuck, og de tok seg av meg og min søster Frances. De var de første i familien som hadde kontakt med Jehovas vitner. I sommerferiene mine fortalte de meg så godt de kunne, om det de lærte fra Bibelen. For å være ærlig var det ikke lett å kommunisere med dem,  siden de ikke kunne tegnspråk. Men de så tydeligvis at jeg virkelig var glad i å lære om Jehova. Jeg forsto at det var en sammenheng mellom det de gjorde, og det Bibelen sier, så jeg ble med dem når de forkynte. Det gikk ikke lang tid før jeg ønsket å bli døpt, og den 5. september 1941 døpte Bill meg i en ståltønne som var fylt med vann fra en brønn. Vannet var fryktelig kaldt!

Da jeg kom hjem på sommerferie i 1946, dro vi på et stevne i Cleveland i Ohio i USA. Den første stevnedagen byttet søstrene mine på å notere for å hjelpe meg til å følge med på programmet. Men den andre dagen fant jeg ut at det var noen som tolket programmet til tegnspråk. Jeg ble så glad – endelig kunne jeg ha utbytte av programmet. Det var fantastisk å kunne forstå sannheten klart!

Den andre verdenskrig hadde nylig endt, og nasjonalismen sto sterkt. Da stevnet var over og jeg kom tilbake til skolen, hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle være trofast mot Jehova. Så jeg sluttet å være med på å hilse flagget og synge nasjonalsangen. Jeg sluttet også å feire høytider og å være med på obligatoriske gudstjenester. De ansatte på skolen likte det ikke og brukte trusler og løgner for å få meg til å ombestemme meg. Alt dette vakte en viss oppsikt blant skolekameratene mine, men det ga meg muligheter til å forkynne for dem. Noen av dem, deriblant Larry Androsoff, Norman Dittrick og Emil Schneider, tok etter hvert imot sannheten, og de tjener fortsatt Jehova.

Når jeg har vært i andre byer, har jeg alltid gått spesielt inn for å forkynne for døve. I Montreal dro jeg for eksempel til et sted der døve pleide å møtes. Der forkynte jeg for Eddie Tager, en ung mann som var med i en klubb for døve. Fram til han døde i fjor, var han i tegnspråkmenigheten i Laval i Quebec. Jeg traff også en ung mann som het Juan Ardanez. I likhet med innbyggerne i Berøa gjorde han ivrig undersøkelser for å forsikre seg om at det budskapet som ble forkynt, stemte med Guds Ord. (Apg 17:10, 11) Også han kom i sannheten, og han tjente trofast som eldste i Ottawa i Ontario helt til sin død.

I 1950 flyttet jeg til Vancouver. Jeg elsker å forkynne for døve, men jeg kommer aldri til å glemme en opplevelse jeg hadde med en hørende kvinne, Chris Spicer, som jeg forkynte for på gaten. Hun tegnet abonnement på bladene og ville at jeg skulle treffe mannen hennes, Gary. Jeg besøkte dem hjemme, og vi hadde en lang samtale ved hjelp av lapper som vi skrev til hverandre.  Det var den eneste kontakten vi hadde før de, til min store overraskelse, noen år senere fikk øye på meg blant mange andre på et stevne i Toronto i Ontario. Gary skulle bli døpt akkurat den dagen. Denne fantastiske opplevelsen minnet meg på hvor viktig det er at vi fortsetter å forkynne siden vi ikke vet når eller hvor sannheten vil slå rot.

Senere flyttet jeg tilbake til Saskatoon. Der traff jeg en mor som ville at jeg skulle studere Bibelen med de døve tvillingdøtrene hennes, Jean og Joan Rothenberger. De gikk på den samme skolen for døve som jeg en gang hadde gått på. Snart begynte jentene å fortelle klassekameratene sine om det de lærte. Etter hvert ble fem fra klassen deres Jehovas vitner. En av dem var Eunice Colin. Jeg hadde truffet Eunice før, da jeg gikk siste året på skolen for døve. Hun ga meg et sukkertøy og spurte om vi skulle være venner. Senere ble hun en viktig del av livet mitt – hun ble min kone!

Da moren til Eunice fant ut at Eunice studerte Bibelen, fikk hun skolens rektor til å prøve å få henne fra det. Han tok til og med fra henne studiematerialet hennes. Men Eunice var fast bestemt på at hun først og fremst ville være trofast mot Jehova. Da hun ønsket å bli døpt, sa foreldrene til henne: «Hvis du blir et Jehovas vitne, må du flytte hjemmefra!» Så da Eunice var 17 år, flyttet hun hjemmefra. En familie som var Jehovas vitner, var så snill å la henne få bo hos seg. Hun fortsatte å studere og ble senere døpt. Da vi giftet oss i 1960, kom ikke foreldrene hennes i bryllupet vårt. Men etter hvert som årene gikk, begynte de å respektere oss for troen vår og for den måten vi oppdro barna våre på.

For oss som er døve, har det vært en utfordring å oppdra sju hørende gutter. Men vi sørget for at de lærte seg tegnspråk, slik at vi kunne kommunisere godt med dem og lære dem sannheten. Brødre og søstre i menigheten hjalp oss mye. En far ga oss for eksempel en lapp der det sto at en av sønnene våre sa stygge ord i Rikets sal. Det gjorde at vi kunne ta hånd om saken der og da. Fire av sønnene våre – James, Jerry, Nicholas og Steven – tjener Jehova trofast sammen med familiene sine. Alle fire tjener som eldste. I tillegg hjelper Nicholas og kona hans, Deborah, til med å oversette til tegnspråk ved avdelingskontoret i Storbritannia, mens Steven og kona hans, Shannan, er med i det teamet som oversetter til tegnspråk ved avdelingskontoret i USA.

En måned før vi hadde vært gift i 40 år, døde Eunice av kreft. I hele den vanskelige tiden da hun var syk, var hun veldig tapper. Hennes tro på oppstandelsen holdt henne sterk. Jeg lengter etter den dagen da jeg får se henne igjen.

I februar 2012 falt jeg og brakk hoften, og det ble tydelig at jeg ville trenge hjelp. Derfor flyttet jeg inn hos en av sønnene mine og kona hans. Vi er nå i Calgary tegnspråkmenighet, hvor jeg fortsatt tjener som eldste. Dette er faktisk første gang jeg er i en tegnspråkmenighet. Tenk på det! Men hvordan klarte jeg å holde meg åndelig sterk i alle de årene siden 1946 da jeg var i en engelsk menighet? Jehova har holdt sitt løfte om å ta vare på farløse barn. (Sal 10:14) Jeg er takknemlig mot alle dem som var villige til å skrive notater, lære seg tegnspråk og hjelpe til med å tolke for meg så godt de kunne.

For å være ærlig har jeg i perioder vært frustrert og hatt lyst til å gi opp fordi jeg ikke har forstått det som har blitt sagt, eller fordi det har virket som om man ikke har forstått hvilke behov de døve har. Men da har jeg tenkt på det Peter sa til Jesus: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.» (Joh 6:66–68) I likhet med mange andre døve brødre og søstre på min alder har jeg lært meg å være tålmodig. Jeg har lært meg å vente på Jehova og hans organisasjon, og det har jeg fått mye igjen for! Nå har jeg massevis av åndelig mat på mitt eget språk, og jeg er glad for at jeg kan gå på møter og stevner som holdes på tegnspråk. Jeg har virkelig hatt et rikt og lykkelig liv i tjenesten for vår store Gud, Jehova.