I LØPET AV skoleårene var det ikke mye som forandret seg, verken på skolen eller i byen. De du begynte i første klasse med, var de samme som du gikk ut av skolen med. Du kunne navnet på de fleste i byen, og de kunne ditt.

Liberty var omgitt av små gårder, og det var vanlig å dyrke mais. Da jeg ble født, jobbet faren min for en av bøndene. Som tenåring lærte jeg å kjøre traktor og å gjøre annet gårdsarbeid.

Jeg vet ikke hva det vil si å ha en ung far, for faren min var 56 år da jeg ble født. Moren min var 35. Til tross for alderen var far en slank, sunn og sterk mann som elsket hardt arbeid, og han lærte alle oss barna å bli glad i å jobbe. Han tjente aldri mye penger, men han sørget for at vi hadde tak over hodet, klær på kroppen og mat i magen – og han var alltid der for oss. Han var 93 år da han døde. Moren min døde da hun var 86. Ingen av dem tjente Jehova. Men en av brødrene mine har tjent trofast som eldste helt siden eldsteordningen ble innført på begynnelsen av 70-tallet.

Moren min var veldig religiøs. Hun tok oss med i baptistkirken hver søndag. Da jeg var tolv, hørte  jeg om treenigheten for første gang. Nysgjerrig spurte jeg mor: «Hvordan kan Jesus være både Sønnen og Faderen på én gang?» Jeg husker at hun svarte: «Det er et mysterium, gutten min. Det er ikke meningen at vi skal forstå det.» Det var i hvert fall et mysterium for meg. Likevel ble jeg døpt da jeg var rundt 14 år, i en liten elv, og jeg ble dukket under tre ganger – for treenigheten!

Da jeg gikk på high school, hadde jeg en venn som var proffbokser, og han fikk overtalt meg til å prøve boksing. Så jeg begynte å trene og meldte meg inn i bokseorganisasjonen Golden Gloves. Jeg var ikke særlig god, så etter noen få kamper sluttet jeg med boksing. Senere ble jeg innkalt til tjeneste i den amerikanske hæren og sendt til Tyskland. Mens jeg tjenestegjorde der, sendte mine overordnede meg til et militærakademi for at jeg skulle bli underoffiser, for de mente at jeg hadde gode lederegenskaper. De ville at jeg skulle gjøre karriere i militæret. Jeg hadde ikke noe ønske om å fortsette i militæret, så etter å ha fullført den to år lange tjenestetiden, i 1956, sluttet jeg. Men det skulle ikke gå lang tid før jeg ble med i en helt annen hær.

Fram til dette tidspunktet i livet hadde jeg lært meg å være litt macho. Jeg lot filmer og samfunnet rundt meg påvirke mitt syn på hvordan en mann skulle være. Jeg mente at predikanter ikke var mandige nok. Men så begynte jeg å lære om noe som skulle forandre livet mitt helt. En dag da jeg kjørte gjennom byen i den røde cabrioleten min, vinket to unge jenter på meg. Jeg kjente dem – det var de yngre søstrene til ham som hadde giftet seg med storesøsteren min. De to jentene var Jehovas vitner. Jeg hadde tatt imot bladene Vakttårnet og Våkn opp! av dem tidligere, men jeg følte stort sett at Vakttårnet var litt for dypt for meg. Men denne gangen inviterte de meg med på et menighetsbokstudium, et lite møte der man studerte og drøftet Bibelen, som ble holdt hjemme hos dem. Jeg sa at jeg skulle tenke på det. «Lover du?» spurte de smilende jentene. «Jeg lover», svarte jeg.

Jeg angret litt på at jeg hadde gitt det løftet, men følte at jeg ikke kunne trekke meg. Så jeg dro på det møtet den kvelden. Det som gjorde størst inntrykk på meg, var barna. Jeg ble så imponert over hvor mye de kunne om Bibelen! Selv om jeg hadde vært med mor i kirken utallige søndager, hadde jeg veldig lite bibelkunnskap. Nå var jeg bestemt på å lære mer. Jeg takket ja til et bibelstudium. Jeg lærte tidlig at Gud Den Allmektige har navnet Jehova. Da jeg mange år tidligere hadde spurt mor om hvem Jehovas vitner var, sa hun bare: «Å, de tilber en eller annen gammel mann som heter Jehova.» Men nå følte jeg at øynene mine ble åpnet!

Jeg gjorde raske framskritt, for jeg visste at jeg hadde funnet sannheten. Bare ni måneder etter at jeg ble med på det møtet, ble jeg døpt – i mars 1957. Jeg fikk et helt nytt syn på livet. Når jeg tenker tilbake på den machoinnstillingen jeg hadde, er jeg glad for at jeg fikk vite hva Bibelen lærer om hva det vil si å være en ekte mann. Jesus  var en fullkommen mann. Han hadde en styrke og fysisk kraft som kunne fått enhver machomann til å blekne i sammenligning. Likevel sloss han aldri med noen, men han «lot seg bli plaget», slik det var forutsagt. (Jes 53:2, 7) Jeg forsto at en sann disippel av Jesus «må være mild mot alle». – 2. Tim 2:24.

Året etter, i 1958, begynte jeg som pioner. Men kort tid senere måtte jeg ta en liten pause fra pionertjenesten. Hvorfor? Jeg hadde bestemt meg for å gifte meg – med Gloria, en av de to unge søstrene som hadde invitert meg med på bokstudiet den gangen! Jeg har aldri angret på den avgjørelsen. Gloria var en juvel den gangen, og hun er en juvel i dag. For meg er hun som den berømte «Hope Diamond», men jeg trenger ikke å håpe, for jeg fikk henne! Hun forteller litt om seg selv:

«Jeg var en av 17 søsken. Moren min var et trofast Jehovas vitne. Hun døde da jeg var 14 år gammel, og da begynte faren min å studere Bibelen. Fordi mor var død, gjorde far en spesiell avtale med rektoren på skolen min. Storesøsteren min gikk siste året på high school, og far spurte om hun og jeg kunne gå på skolen på ulike dager. Da kunne vi bytte på å være hjemme for å ta oss av de yngre søsknene våre og ha middagen klar til familien når far kom hjem fra jobb. Rektor gikk med på dette, og denne ordningen varte fram til søsteren min gikk ut av skolen. To familier som var Jehovas vitner, studerte med oss, og elleve av oss i søskenflokken ble Jehovas vitner. Jeg likte felttjenesten, selv om jeg alltid har slitt med sjenerthet. Sam har hjulpet meg med det opp gjennom årene.»

Gloria og jeg giftet oss i februar 1959. Vi likte å være pionerer sammen. I juli det samme året søkte vi på Betel, for vi drømte om å få tjene på hovedkontoret. En kjær bror som het Simon Kraker, intervjuet oss. Han fortalte at Betel ikke tok inn ektepar på det tidspunktet. Vi mistet ikke ønsket om å få tjene på Betel, men det skulle vise seg å gå lang tid før vi fikk ønsket oppfylt!

Vi skrev til hovedkontoret og spurte hvor vi kunne flytte for å tjene på et sted med større behov. I svaret vi fikk, var det kun ett valg: Pine Bluff i staten Arkansas. På den tiden var det to menigheter i Pine Bluff – en hvit menighet og en «farget», eller svart. Vi ble sendt til den «fargede» menigheten, som bare hadde rundt 14 forkynnere.

Du lurer kanskje på hvorfor Jehovas vitner hadde egne menigheter for svarte og egne for hvite. For å si det enkelt hadde man ikke noe annet valg på den tiden. Det fantes lover som gjorde det forbudt for svarte og hvite å samles på offentlige steder, for eksempel på religiøse møter, og hvis man brøt disse lovene, var det også en reell risiko for å bli utsatt for vold. Mange steder hadde brødrene god grunn til å frykte at deres Rikets sal ville bli ødelagt hvis de holdt møter hvor det var både svarte og hvite til stede. Slike ting skjedde faktisk. Hvis svarte vitner forkynte fra hus til hus i et hvitt nabolag, ville de bli arrestert – og sannsynligvis banket opp. Så for å gjennomføre forkynnelsesarbeidet adlød vi lovene og håpet at ting ville forandre seg til det bedre.

Tjenesten hadde sine utfordringer. Mens vi forkynte i et svart nabolag, hendte det noen ganger at vi kom til å banke på døren til en hvit familie. Når det skjedde, måtte vi raskt bestemme oss for om vi skulle prøve å ta en kort bibelsk presentasjon eller bare innrømme at det var en feil, og gå videre. Det var sånn det var den gangen.

Vi måtte selvfølgelig jobbe for å forsørge oss. I de fleste av de jobbene vi hadde, tjente vi tre dollar dagen. Gloria hadde noen jobber som hushjelp. På et av stedene fikk jeg lov til å hjelpe henne for at hun skulle bli ferdig på halve tiden. Familien der ga oss lunsj – en pakke med frossen ferdigmat som ble kalt «TV dinner», og som vi delte før vi dro. Hver uke strøk Gloria tøyet til en familie. Jeg jobbet ute i hagen, pusset vinduer og gjorde andre småjobber. Hos én hvit familie pusset vi vinduene begge to – Gloria gjorde det innvendig og jeg utvendig. Det tok hele dagen, så vi  fikk lunsj. Gloria spiste inni huset, men atskilt fra familien, mens jeg spiste ute i garasjen. Det gjorde ikke meg noe. Maten var veldig god. Familien var hyggelig, de var bare fanget i det systemet, i den tankegangen. Jeg husker også en gang vi stoppet på en bensinstasjon for å fylle tanken. Da jeg spurte ham som jobbet der, om Gloria kunne låne toalettet, så han bare stygt på meg og sa: «Det er stengt.»

På den annen side hadde vi det veldig hyggelig sammen med brødrene og søstrene, og vi elsket tjenesten! Da vi kom til Pine Bluff, flyttet vi først inn hos den broren som var menighetstjener (nå kalt koordinator for eldsterådet). Kona hans var ikke i sannheten. Gloria begynte å studere med henne, og jeg begynte å studere med datteren og svigersønnen. Både mor og datter bestemte seg for å tjene Jehova og ble døpt.

Vi hadde gode venner i den hvite menigheten. Noen ganger ba de oss på middag, men vi måtte komme etter at det var blitt mørkt. Ku Klux Klan, en organisasjon som fremmer rasisme og vold, var veldig aktiv på den tiden. Jeg husker at jeg en kveld da det var halloween, så en mann sitte på verandaen foran huset sitt, stolt iført en slik hvit kappe og hette som de i Ku Klux Klan brukte. Men slike ting hindret ikke brødrene i å vise godhet. En sommer trengte vi penger for å reise til stevnet, og en bror gikk med på å kjøpe bilen vår, en Ford 1950-modell, for at vi skulle få råd til å dra. En måned senere, en dag vi kom slitne hjem etter å ha gått fra dør til dør i sommervarmen og vært på noen bibelstudier, fikk vi oss en overraskelse. Der sto bilen vår, parkert utenfor huset! På frontruten lå det en lapp hvor det sto: «Dere får bilen tilbake som en gave fra meg. Deres bror.»

En annen gang noen viste oss godhet, som gjorde enormt inntrykk på meg, var i 1962. Jeg var blitt invitert til Kurs i Rikets tjeneste i South Lansing i staten New York. Kurset skulle vare en hel måned og være for dem som førte tilsyn i menighetene, kretsene og områdene. Da jeg fikk invitasjonen, var jeg arbeidsledig, og vi strevde økonomisk. Men jeg hadde vært i et jobbintervju hos et telefonselskap i Pine Bluff. Hvis de ansatte meg, ville jeg bli den første svarte mannen som jobbet for det selskapet. Til slutt sa de at de ville ansette meg. Hva skulle jeg gjøre? Jeg hadde ikke penger til å dra til New York. Jeg vurderte seriøst å ta imot jobben og takke nei til invitasjonen til kurset. Jeg skulle til å skrive et brev der jeg avslo invitasjonen, da det skjedde noe som jeg aldri kommer til å glemme.

En søster i menigheten som var gift med en som ikke var i sannheten, banket på hos oss en morgen og ga meg en konvolutt. Den var full av penger. Hun og flere av barna hennes hadde i en periode stått opp grytidlig hver morgen for å dra til bomullsmarkene  og luke for å tjene nok penger til at jeg kunne reise til New York. Hun sa: «Dra til skolen og lær så mye du kan, og kom tilbake og lær oss!» Senere spurte jeg telefonselskapet om jeg kunne begynne å jobbe der fem uker senere enn planlagt. Svaret var et ettertrykkelig «Nei!» Men det spilte ingen rolle. Jeg hadde bestemt meg. Jeg er så glad for at jeg ikke tok imot den jobben!

Her er noe av det Gloria husker fra tiden i Pine Bluff: «Jeg ble helt forelsket i distriktet! Jeg hadde mellom 15 og 20 bibelstudier. Så vi gikk fra hus til hus på formiddagen og ledet studier resten av dagen, noen ganger helt til klokken elleve om kvelden. Tjenesten var så gøy! Jeg skulle gjerne ha fortsatt i pionertjenesten. Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke hadde så lyst til å begynne i kretstjenesten, men Jehova ville det annerledes.» Det er sikkert og visst.

Mens vi var pionerer i Pine Bluff, søkte vi om å få bli spesialpionerer. Vi hadde store forhåpninger om å bli det, for områdetilsynsmannen vår ville at vi skulle hjelpe en menighet i Texas, og han ville at vi skulle dra dit som spesialpionerer. Vi likte tanken på en slik forandring. Så vi ventet og ventet i håp om å få et svar fra Selskapet, men hver dag var postkassen tom. Til slutt kom det et brev – vi ble bedt om å begynne i reisetjenesten! Det var i januar 1965. Samtidig ble også bror Leon Weaver, som i dag tjener som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i USA, utnevnt til kretstilsynsmann.

Jeg var litt nervøs for å bli kretstilsynsmann. Omtrent et år tidligere hadde områdetilsynsmannen, James A. Thompson jr., vurdert mine kvalifikasjoner. Han nevnte noen ting som kjennetegner en god kretstilsynsmann, og gjorde meg på en vennlig måte oppmerksom på enkelte områder hvor jeg kunne gjøre forbedringer. Jeg hadde ikke vært lenge i kretstjenesten da jeg innså hvor mye jeg trengte den veiledningen. Bror Thompson var den første områdetilsynsmannen jeg samarbeidet med etter at jeg begynte som kretstilsynsmann. Jeg lærte mye av denne trofaste, åndelige broren.

På den tiden fikk ikke kretstilsynsmenn mye opplæring. Jeg var med en kretstilsynsmann i én uke da han besøkte en menighet, for å følge med på hvordan han gjorde det. Uken etter ble han med da jeg besøkte en annen menighet, for å se hvordan jeg gjorde det. Han kom med forslag og veiledning. Etter det var vi overlatt til oss selv. Jeg husker at jeg sa til Gloria: «Må han virkelig forlate oss nå?» Men med tiden forsto jeg noe viktig: Det  vil alltid finnes dyktige brødre som kan hjelpe deg – hvis du lar dem gjøre det. Jeg er fortsatt veldig takknemlig for den hjelpen jeg fikk av slike erfarne brødre som J.R. Brown, som var reisende tilsynsmann på den tiden, og Fred Rusk, som var på Betel.

Det var mye rasisme på den tiden. En gang hadde Ku Klux Klan en demonstrasjonsmarsj i en by som vi besøkte i Tennessee. Jeg husker også en gang da tjenestegruppen vår tok en pause på en hurtigmatrestaurant. Jeg var på vei til toalettet da jeg la merke til at en mann som hadde rasistiske tatoveringer og så ganske skummel ut, reiste seg og fulgte etter meg. Men en hvit bror som var mye større enn både meg og denne mannen, kom inn etter oss. «Er alt i orden, bror Herd?» spurte han meg. Den andre mannen gikk rett ut igjen uten å bruke toalettet. I årenes løp har jeg sett at rasefordommer egentlig ikke handler om en persons hudfarge, men om synd – synden som vi alle har arvet fra Adam. Og jeg har lært at en bror er en bror uansett hudfarge, og at han vil dø for deg om nødvendig.

Vi var i reisetjenesten i 33 år – de siste 21 årene i områdetjenesten. Det var rike, givende år, fulle av oppmuntrende opplevelser. Men vi hadde enda en velsignelse i vente. I august 1997 gikk en mangeårig drøm i oppfyllelse. Vi ble invitert til å tjene på Betel – 38 år etter at vi søkte første gangen! Vi begynte på Betel måneden etter. Jeg tenkte at de ansvarlige brødrene på Betel bare ville at jeg skulle hjelpe til midlertidig, men slik ble det ikke.

Jeg ble først satt til å jobbe i tjenesteavdelingen. Der lærte jeg mye. Brødrene i den avdelingen behandler mange sensitive og vanskelige spørsmål fra eldsteråd og kretstilsynsmenn rundt om i landet. Jeg satte pris på hvor tålmodige og hjelpsomme de brødrene som ga meg opplæring, var. Men jeg tror at hvis jeg hadde fått i oppdrag å jobbe i den avdelingen igjen, ville jeg fremdeles følt meg som en nybegynner.

Gloria og jeg elsker Betel-livet. Vi har alltid vært morgenfugler, og det er noe som virkelig kommer godt med på Betel. Etter cirka et år begynte jeg å tjene som hjelper for det styrende råds tjenesteutvalg. Så, i 1999, ble jeg utnevnt til å tjene som medlem av det styrende råd. Jeg har lært mange ting i denne oppgaven, men det viktigste jeg har lært, er hvor tydelig det er at Jesus Kristus – ikke noe menneske – er hodet for den kristne menighet.

Når jeg ser tilbake på livet mitt, føler jeg meg noen ganger litt som profeten Amos. Jehova la merke til Amos, en gjeter som levde under enkle kår, og som utførte sesongarbeid ved å snitte morbærfikener – mat som bare fattige spiste. Gud utnevnte ham til å være profet, en oppgave som uten tvil innebar rike velsignelser. (Am 7:14, 15, fotn.) På lignende måte la Jehova merke til meg, sønnen til en fattig bonde i Liberty i Indiana, og tømte ut rike velsignelser over meg – altfor mange til at jeg kan nevne alle! (Ordsp 10:22) Jeg føler at selv om livet mitt hadde en fattig start materielt sett, har det absolutt blitt rikt åndelig sett, mye rikere enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg!