1, 2. Hvorfor er oppmuntring viktig?

«FORELDRENE mine oppmuntrer meg nesten aldri, men de kritiserer meg mye. Og det de sier, kan være veldig sårende», sier Cristina ^[1], som er 18 år. «De sier at jeg er umoden, at jeg aldri lærer, og at jeg er tjukk. Så jeg gråter ofte og vil helst ikke snakke med dem. Jeg føler at jeg ikke er noe verdt.» Så trist livet kan være uten oppmuntring!

² Det å oppmuntre andre kan derimot utrette mye godt. «I mange år har jeg slitt med følelsen av ikke å være noe verdt», sier Rubén. «Men en gang gikk jeg på feltet med en eldste som skjønte at jeg hadde en dårlig dag. Han lyttet medfølende da jeg satte ord på følelsene mine. Så minnet han meg på det gode jeg hadde gjort. Han minnet meg også på det Jesus sa – at hver og en av oss er mer verdt enn mange spurver. Jeg tenker ofte på det skriftstedet, og det gjør meg fremdeles varm om hjertet. Det broren sa, betydde enormt mye.» – Matt 10:31.

3. (a) Hva sa Paulus om oppmuntring? (b) Hva skal vi se på i denne artikkelen?

³ Bibelen understreker behovet for regelmessig oppmuntring.  Apostelen Paulus skrev til de kristne hebreerne: «Vokt dere, brødre, så det aldri hos noen av dere utvikles et ondt hjerte som mangler tro, ved at han trekker seg bort fra den levende Gud; men fortsett å formane [«oppmuntre», NO 2011] hverandre hver dag ... for at ikke noen av dere skal bli forherdet ved syndens bedragerske makt.» (Hebr 3:12, 13) Du husker kanskje noe oppmuntrende som andre har sagt til deg en gang. I så fall skjønner du hvor viktig rådet om å oppmuntre hverandre er. Vi skal nå se på disse spørsmålene: Hvorfor er det så viktig å oppmuntre andre? Hva kan vi lære av den måten Jehova, Jesus og Paulus oppmuntret andre på? Og hvordan kan vi gi oppmuntring som er virkningsfull?

4. Hvem trenger oppmuntring, men hvorfor er oppmuntring en sjeldenhet i dag?

⁴ Vi trenger alle oppmuntring. Det gjelder spesielt i oppveksten. «Barn ... trenger oppmuntring liksom planter trenger vann», forklarer pedagogen Timothy Evans. «Når et barn får oppmuntring, føler det seg verdsatt.» Men det er ikke så vanlig å gi oppmuntring i dag. Vi lever i en vanskelig tid, og mange er egoistiske og viser lite naturlig hengivenhet. (2. Tim 3:1–5) Noen foreldre roser ikke barna sine, fordi de selv aldri fikk ros av sine foreldre. Og mange arbeidstakere får aldri ros for det de gjør på jobben.

5. Hva innebærer det å oppmuntre noen?

⁵ Det å oppmuntre innebærer ofte å rose en person for noe bra som han eller hun har gjort. Vi kan også oppmuntre noen ved å nevne deres gode egenskaper, og vi kan snakke «trøstende til de nedtrykte». (1. Tess 5:14) Det greske ordet som noen ganger er oversatt med «oppmuntring», betyr bokstavelig å «kalle til ens side». Når vi tjener side om side med våre brødre og søstre, vil vi sannsynligvis få muligheter til å si noe oppmuntrende. (Les Forkynneren 4:9, 10.) Så spør deg selv: Bruker jeg anledninger som byr seg, til å la andre få vite hvorfor jeg er glad i dem og setter pris på dem? Tenk over det Bibelen sier: «Et ord i rette tid – hvor godt er ikke det!» – Ordsp 15:23.

6. Hvorfor ønsker Djevelen å gjøre oss motløse? Nevn et eksempel.

⁶ Satan Djevelen ønsker å gjøre oss motløse, for han vet at motløshet kan gjøre oss svake både åndelig og på andre måter. Ordspråkene 24:10 sier: «Har du vist deg motløs på trengselens dag? Din kraft vil være begrenset.» Satan brukte en kombinasjon av ulykker og anklager i et forsøk på å ta motet fra den rettferdige Job, men denne ondskapsfulle planen slo feil. (Job 2:3; 22:3; 27:5) Vi kan kjempe mot Satan, slik at angrepene hans ikke lykkes. Hvis vi oppmuntrer familien vår og brødre og søstre i menigheten, vil dette bidra til at hjemmet vårt og Rikets sal er steder der vi alle føler oss glade og trygge.

7, 8. (a) Hvilke bibelske eksempler viser at Jehova mener det er viktig å gi oppmuntring? (b) Hva kan foreldre gjøre for å følge Jehovas eksempel? (Se det første bildet i artikkelen.)

⁷ Jehova. Salmisten sang: «Jehova er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte; og dem som har en knust ånd, frelser han.» (Sal 34:18) Da Jeremia var redd og motløs, styrket Jehova denne trofaste profetens selvtillit. (Jer 1:6–10) Og bare forestill deg hvor oppmuntret den eldre profeten Daniel ble da Gud sendte en engel for å styrke ham.  Engelen kalte Daniel en ‘høyt verdsatt mann’. (Dan 10:8, 11, 18, 19) Kan du på lignende måte oppmuntre andre i menigheten, deriblant pionerene og eldre brødre og søstre som ikke kan gjøre så mye som før?

⁸ Selv om Jehova og hans kjære Sønn hadde arbeidet sammen i enormt lang tid, mente ikke Jehova at det ikke var behov for å gi Jesus ros og oppmuntring da han var på jorden. To ganger hørte Jesus sin Far si fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har godkjent.» (Matt 3:17; 17:5) Gud roste på denne måten Jesus og forsikret ham om at han var glad i ham og stolt av ham. Jesus må ha følt seg oppmuntret de to gangene han hørte disse ordene – ved begynnelsen av sin tjeneste og i løpet av det siste året av sitt liv på jorden. Jehova sendte også en engel for å styrke Jesus da han kvelden før sin død var svært urolig. (Luk 22:43) Hvis vi er foreldre, så la oss følge Jehovas eksempel ved regelmessig å oppmuntre barna våre og gi dem ros når de gjør det bra. Og vi bør gi dem ekstra støtte hvis de dag etter dag møter trosprøver på skolen.

9. Hva kan vi lære av den måten Jesus behandlet apostlene på?

⁹ Jesus. Den kvelden da Jesus innstiftet minnehøytiden, var stolthet en av de negative egenskapene han kunne se hos apostlene sine. Jesus hadde ydmykt vasket føttene deres, men de kranglet fortsatt om hvem av dem som var størst, og Peter var altfor selvsikker og skrøt av at han aldri ville forlate Jesus. (Luk 22:24, 33, 34) Likevel roste Jesus sine trofaste apostler for at de hadde holdt ut sammen med ham i hans prøvelser. Han forutsa at de skulle gjøre større gjerninger enn dem han hadde gjort, og han forsikret dem om at Gud var glad i dem. (Luk 22:28; Joh 14:12; 16:27) Vi kan spørre oss selv: Bør ikke jeg etterligne Jesus ved å rose barna mine og andre for det gode de gjør, i stedet for å fokusere på feilene deres?

10, 11. Hvordan viste Paulus at han så behovet for å oppmuntre andre?

¹⁰ Apostelen Paulus. I brevene sine snakket Paulus rosende om sine medkristne. Han hadde reist sammen med noen av dem i flere år. Men selv om han sikkert kjente til deres svake sider, var det positive ting han sa om dem. Paulus omtalte for eksempel Timoteus som sitt «elskede og trofaste barn i Herren» og som en som oppriktig ville ha omsorg for andre kristne. (1. Kor 4:17; Fil 2:19, 20) Og om Titus skrev han rosende til menigheten i Korint: «Han [er] en som har fellesskap med meg, og en medarbeider for deres interesser.» (2. Kor 8:23) Timoteus og Titus må ha blitt veldig oppmuntret av å få vite hva Paulus tenkte om dem.

¹¹ Paulus og Barnabas risikerte livet ved å dra tilbake til steder der de hadde blitt utsatt for voldelige angrep. Til tross for at de for eksempel hadde møtt fanatisk motstand i Lystra, reiste de tilbake dit for å oppmuntre nye disipler til å holde fast ved troen. (Apg 14:19–22) I Efesos stod Paulus overfor en rasende folkemengde. Apostlenes gjerninger 20:1, 2 forteller: «Etter at oppstyret nå hadde lagt seg, sendte Paulus bud etter disiplene, og da han hadde oppmuntret dem og sagt farvel til dem, drog han av sted for å reise til Makedonia. Etter at han hadde dratt gjennom disse områdene og oppmuntret dem som var der, med mangt et ord, kom han til Hellas.» Det å gi oppmuntring var tydeligvis veldig viktig for Paulus.

12. Hvilken rolle spiller møtene når det gjelder det å gi og få oppmuntring?

¹² Én grunn til at vår himmelske Far i sin godhet har ordnet det slik at vi har regelmessige møter, er at vi kan gi og få oppmuntring der. (Les Hebreerne 10:24, 25.) I likhet med Jesu første disipler kommer vi sammen for å bli undervist og for å bli oppmuntret. (1. Kor 14:31) Cristina, som ble nevnt i begynnelsen av denne artikkelen, sier: «Det jeg liker best med møtene, er den kjærligheten og oppmuntringen jeg får der. Noen ganger føler jeg meg nedtrykt når jeg kommer til Rikets sal. Men så kommer noen søstre bort til meg, gir meg en klem og sier at jeg ser så fin ut. De sier at de er glad i meg, og at de gleder seg over å se de åndelige framskrittene jeg gjør. Den oppmuntringen de gir meg, gjør at jeg føler meg så mye bedre!» Så godt det er når vi alle gjør vårt for å bidra til «en utveksling av oppmuntring»! – Rom 1:11, 12.

13. Hvorfor har erfarne tjenere for Gud behov for oppmuntring?

¹³ Selv erfarne tjenere for Gud har behov for oppmuntring. Tenk på Josva. Han hadde tjent Gud trofast i mange år. Likevel gav Jehova Moses beskjed om å oppmuntre ham. Jehova sa: «Gi Josva myndighet og sett mot i ham og styrk ham, for det er han som skal gå over foran dette folket, og det er han som skal la dem ta i arv det landet som du skal få se.» (5. Mos 3:27, 28) Josva skulle få den store ansvarsoppgaven å lede israelittene under erobringen av det lovte land. Han ville komme til å oppleve tilbakeslag og minst ett militært nederlag. (Jos 7:1–9) Det er ikke så rart at Josva hadde behov for å bli oppmuntret og styrket! Så la oss personlig oppmuntre eldste, deriblant kretstilsynsmenn, som arbeider hardt for å dra omsorg for Guds hjord. (Les 1. Tessaloniker 5:12, 13.) «Noen ganger gir brødrene oss et takkebrev der de forteller hvor glade de har vært for besøket vårt», skriver en kretstilsynsmann. «Vi tar vare på disse brevene og leser dem når vi føler oss nedfor. De er virkelig oppmuntrende.»

14. Hvilken rolle spiller ros og oppmuntring når man gir veiledning?

¹⁴ Kristne eldste og foreldre er klar over at det å gi ros og oppmuntring kan motivere andre til å følge bibelsk veiledning. Da Paulus roste korinterne for at de fulgte den veiledningen han hadde gitt, må de ha følt seg oppmuntret til å fortsette å gjøre det som var rett. (2. Kor 7:8–11) Andreas, en tobarnsfar, sier: «Oppmuntring hjelper barn til å  vokse åndelig og følelsesmessig. Ved å oppmuntre dem får du den veiledningen du gir, til å feste seg. Barna våre vet hva som er rett, men det å gjøre det rette blir en levemåte for dem ved at vi hele tiden oppmuntrer dem.»

15. Hva er én ting vi kan gjøre for å oppmuntre andre?

¹⁵ Vis at du setter pris på dine brødres og søstres fine innsats og positive egenskaper. (2. Krøn 16:9; Job 1:8) Jehova og Jesus verdsetter høyt det vi alle gjør for å støtte Rikets interesser, selv om det på grunn av omstendighetene våre er begrenset hvor mye vi kan gjøre, og hva vi kan gi. (Les Lukas 21:1–4; 2. Korinter 8:12.) For noen av våre kjære eldre, for eksempel, krever det store anstrengelser å komme på møtene og delta i dem og å forkynne regelmessig. Bør vi ikke rose og oppmuntre dem?

16. Når kan vi oppmuntre andre?

¹⁶ Oppmuntre andre så ofte som mulig. Hvis vi ser noe vi kan rose, hvorfor da la være å gjøre det? Tenk over det som skjedde da Paulus og Barnabas var i Antiokia i Pisidia. Synagogeforstanderne der sa til dem: «Menn, brødre, hvis dere har noe oppmuntrende ord til folket, så si det.» Paulus reagerte på oppfordringen ved å holde en fin tale. (Apg 13:13–16, 42–44) Hvis vi kan si noe oppmuntrende, hvorfor ikke da gjøre det? Vi vil sannsynligvis oppdage at hvis vi gjør det til en vane å oppmuntre andre, vil andre også oppmuntre oss. – Luk 6:38.

17. Hva kan vi gjøre for at den rosen vi gir, skal få større tyngde?

¹⁷ Vær oppriktig og konkret. Da Jesus oppmuntret de kristne i Tyatira, roste han dem for konkrete ting. (Les Åpenbaringen 2:18, 19.) Hvordan kan vi etterligne ham? Vi kan kanskje fortelle en alenemor hva som gjør inntrykk på oss ved den måten hun oppdrar barna sine på til tross for den krevende situasjonen hun er i. Og hvis vi har barn, kan vi fortelle dem at vi setter pris på de åndelige framskrittene de gjør. Slik ros og oppmuntring kan utrette mye godt!

18, 19. Hvordan kan vi bygge opp dem som trenger oppmuntring?

¹⁸ Jehova vil ikke si til oss at vi skal oppmuntre en bestemt person, slik han gav Moses beskjed om å oppmuntre og styrke Josva. Men det gleder Gud når vi sier noe oppmuntrende til våre trosfeller og andre. (Ordsp 19:17; Hebr 12:12) Vi kan kanskje fortelle en foredragsholder at talen hans gav oss et råd vi trengte, eller at den hjalp oss til å forstå et bestemt skriftsted. En søster skrev til en besøkende foredragsholder: «Selv om vi snakket sammen i bare noen minutter, så du at jeg hadde det tungt, og du trøstet og oppmuntret meg. Jeg vil at du skal vite at det at du var så vennlig, både på podiet og da vi snakket sammen, føltes som en gave fra Jehova.»

¹⁹ Vi vil sannsynligvis finne mange måter å bygge opp andre åndelig på hvis vi går inn for å følge Paulus’ råd: «Fortsett ... å trøste [«oppmuntre», NO 2011] hverandre og oppbygge hverandre, slik som dere også gjør.» (1. Tess 5:11) Vi vil alle helt sikkert glede Jehova hvis vi fortsetter å oppmuntre hverandre hver dag.