Jeg er født i 1983. Jeg hadde en normal barndom de første årene, men da jeg var ti år, begynte jeg å få store smerter i hele kroppen. Omtrent to år senere våknet jeg en morgen og kunne ikke røre meg. Uansett hvor mye jeg prøvde å bevege bena, hadde jeg ingen styrke i dem. Siden den dagen har jeg ikke kunnet gå. Sykdommen førte også til at jeg sluttet å vokse. I dag er jeg fortsatt liten som et barn.

Jeg hadde ikke vært ute av huset på noen måneder da to Jehovas vitner kom på besøk. Vanligvis prøvde jeg å gjemme meg når det kom noen på besøk, men den dagen hørte jeg på det disse kvinnene ville si. Da de snakket om paradiset, minnet det meg om ting jeg hadde hørt da jeg var cirka fem år. En misjonær som het Jethro og bodde i Surinam, pleide på den tiden å besøke landsbyen vår en gang i måneden, og han studerte Bibelen med faren min. Jethro var veldig snill mot meg. Jeg likte ham veldig godt. Dessuten hadde besteforeldrene mine tatt meg med på noen av Jehovas vitners møter, som ble holdt i landsbyen vår. Så da Florence, den ene av kvinnene, spurte om jeg hadde lyst til å lære mer, svarte jeg ja.

Florence kom tilbake sammen med mannen sin, Justus, og de begynte å studere Bibelen med meg. Da de skjønte at jeg ikke kunne lese, lærte de meg det. Etter en stund kunne jeg lese selv. En dag fortalte de meg at de hadde fått i oppdrag å tjene i Surinam. Det var dessverre ingen i Orealla som kunne fortsette å studere med meg. Men Jehova glemte meg heldigvis ikke.

Det gikk ikke lang tid før en pioner som het Floyd, kom til Orealla, og han traff meg mens han forkynte fra hytte til hytte. Da han snakket med meg om å studere Bibelen, smilte jeg. «Hvorfor smiler du?» spurte han. Jeg fortalte ham at jeg allerede hadde studert brosjyren Hva krever Gud av oss? og hadde begynt å studere boken Kunnskap som fører til evig liv. * Jeg forklarte hvorfor det hadde blitt slutt på studiet. Floyd studerte resten av «Kunnskapsboken» med meg, men så fikk også han i oppdrag å tjene et annet sted. Igjen var jeg uten noen som kunne studere Bibelen med meg.

 Men i 2004 ble to spesialpionerer, Granville og Joshua, sendt til Orealla. De forkynte fra hytte til hytte, og de fant meg. Da de spurte om jeg hadde lyst til å studere, smilte jeg. Jeg ba dem studere «Kunnskapsboken» forfra med meg. Jeg ville se om de lærte meg det samme som de som hadde undervist meg tidligere. Granville fortalte meg at det ble holdt møter i landsbyen. Selv om jeg ikke hadde vært utenfor hjemmet på nesten ti år, ville jeg gjerne være med på dem. Så Granville hentet meg, plasserte meg i en rullestol og trillet meg til Rikets sal.

Senere oppmuntret Granville meg til å begynne på den teokratiske tjenesteskolen. Han sa: «Du er funksjonshemmet, men du kan snakke. En dag holder du et offentlig foredrag. Det kommer til å skje.» De oppmuntrende ordene hans ga meg tro på at jeg kunne klare det.

Jeg begynte å forkynne sammen med Granville. Men mange av grusveiene i landsbyen var for humpete for en rullestol. Så jeg ba Granville sette meg i en trillebår og kjøre meg rundt i den. Det fungerte veldig bra. I april 2005 ble jeg døpt. Kort tid etter det lærte brødrene meg å ta hånd om menighetens litteratur og å betjene lydanlegget i Rikets sal.

Så, i 2007, omkom faren min i en tragisk båtulykke. Familien vår var i sjokk. Granville ba sammen med oss og leste trøstende skriftsteder for oss. To år senere fikk vi et nytt sjokk da det skjedde enda en tragedie – Granville døde i en båtulykke.

Den lille menigheten vår var i sorg og hadde nå ingen eldste og bare én menighetstjener. Granvilles død gikk sterkt inn på meg, for han hadde vært en veldig god venn. Han hadde alltid hjulpet meg, både åndelig og med mange praktiske ting. På det første møtet etter at han var død, skulle jeg være oppleser på vakttårnstudiet. Jeg klarte å lese de to første avsnittene, men så begynte jeg å gråte, og tårene bare rant. Jeg måtte ned fra scenen.

Jeg begynte å se lysere på situasjonen da det kom noen brødre fra en annen menighet for å hjelpe oss i Orealla. Og avdelingskontoret sendte en spesialpioner til oss, Kojo. Til min store glede begynte moren min og lillebroren min å studere, og de ble døpt. Så, i mars 2015, ble jeg utnevnt til menighetstjener. En stund senere holdt jeg mitt første offentlige foredrag. Med både smil og tårer tenkte jeg den dagen med takknemlighet på det Granville hadde sagt til meg mange år tidligere: «En dag holder du et offentlig foredrag. Det kommer til å skje.»

Gjennom JW Broadcasting^® har jeg fått vite om trosfeller som er i en situasjon som ligner på min. Til tross for funksjonshemninger lever de et aktivt og lykkelig liv. Også jeg klarer å gjøre noe. Jeg vil gjerne bruke de kreftene jeg fortsatt har, i tjenesten for Jehova, så jeg bestemte meg for å bli alminnelig pioner. Og i september 2019 fikk jeg en overraskende beskjed. Da fikk jeg vite at jeg hadde blitt utnevnt til å tjene som eldste i menigheten vår, som har omkring 40 forkynnere.

Jeg er takknemlig for de kjære brødrene og søstrene som studerte med meg og hjalp meg til å bli en tjener for Jehova. Framfor alt er jeg veldig takknemlig for at Jehova ikke glemte meg.