LIVSHISTORIE
Jeg lette etter meningen med livet – og fant den!
JEG var midt ute på Middelhavet i en gammel seilbåt. Der oppdaget jeg at båten var lekk og tok inn masse vann. Så blåste det opp til storm. Jeg ble redd og ba en bønn for første gang på mange år. Hvordan hadde jeg havnet i denne situasjonen? La meg ta det fra begynnelsen.
Jeg ble født i Nederland i 1948. Året etter flyttet familien vår til São Paulo i Brasil. Foreldrene mine var veldig aktive i kirken, og hele familien pleide å lese i Bibelen sammen etter middag. I 1959 flyttet vi igjen, denne gangen til USA, der vi slo oss ned i staten Massachusetts.
Vi var åtte i familien, og far jobbet hardt for å forsørge oss. I årenes løp var han både selger, veiarbeider og salgsrepresentant for et internasjonalt flyselskap. Alle i familien ble glade da han fikk jobben i flyselskapet, for det betydde at vi kunne reise mye.
På high school tenkte jeg ofte: «Hva skal jeg bli når jeg blir voksen?» Noen av vennene mine valgte å gå på universitetet, mens andre gikk inn i militæret. Militæret var ikke noe for meg, for jeg likte ikke konflikter, og jeg ville i hvert fall ikke kjempe med våpen. Jeg bestemte meg for å gå på universitetet for å slippe militærtjeneste. Men innerst inne hadde jeg lyst til å hjelpe andre, for jeg tenkte at det kom til å gi meg en mening med livet.
LIVET PÅ UNIVERSITETET
På universitetet var jeg interessert i antropologi, siden jeg var opptatt av hvordan livet hadde oppstått. Vi lærte om evolusjon, og det ble forventet at vi skulle godta evolusjonen som et faktum. Men jeg syntes at noen av forklaringene var ulogiske og krevde blind tro, noe som ikke stemte med den vitenskapelige metode.
Under forelesningene lærte vi ingenting om hva som er god moral. I stedet lærte vi at vi burde være villige til å gjøre hva som helst for å lykkes. Jeg likte å feste og å eksperimentere med narkotika, men det ga meg ingen varig glede. Jeg spurte meg selv: «Er det virkelig dette som er meningen med livet?»
I denne perioden flyttet jeg til Boston og begynte på et universitet der. For å ha råd til å studere tok jeg en sommerjobb, og der møtte jeg et Jehovas vitne for første gang. En kollega fortalte meg om profetien om de «sju tider» i Daniel, kapittel 4, og forklarte at vi lever i endens tid. (Dan 4:13–17) Jeg skjønte fort at hvis jeg fortsatte å ha disse samtalene og tok dem alvorlig, ville jeg bli nødt til å forandre livsstilen min. Så jeg gjorde alt jeg kunne for å unngå denne kollegaen.
På universitetet tok jeg fag som ga meg den kompetansen jeg trengte for å utføre frivillig arbeid i Sør-Amerika. Jeg tenkte at det å gi andre humanitær hjelp ville gi livet mitt mening. Men jeg syntes bare at det ble enda vanskeligere å finne meningen med livet. Jeg mistet motivasjonen og sluttet på universitetet da semestret var ferdig.
JEG LETER ETTER MENINGEN MED LIVET I FJERNE LAND
I mai 1970 flyttet jeg til Amsterdam i Nederland for å jobbe i det samme flyselskapet som faren min hadde jobbet i. Denne jobben gjorde at jeg kunne reise mye, så jeg besøkte land i Afrika, Nord- og Sør-Amerika, Europa og Det fjerne østen. Jeg forsto ganske raskt at uansett hvilket land jeg var i, hadde de alle store problemer, og det så ikke ut til at noen klarte å løse dem. Jeg fikk tilbake lysten til å gjøre noe mer meningsfylt, så jeg bestemte meg for å reise tilbake til USA for å begynne på det samme universitetet i Boston igjen.
Jeg hadde ikke studert lenge før jeg forsto at jeg fortsatt ikke fikk noen svar på de spørsmålene jeg hadde om meningen med livet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg spurte læreren min i antropologi om råd. Jeg ble overrasket da han sa: «Hvorfor fortsetter du å studere? Hvorfor slutter du ikke bare med en gang?» Jeg var ikke vond å be. Så jeg forlot universitetet for godt.
Livet føltes fortsatt tomt, så jeg engasjerte meg i den såkalte flower-power-bevegelsen. Noen venner og jeg haiket gjennom USA og ned til Acapulco i Mexico. Vi bodde i kollektiver sammen med hippier, som så ut til å ha et bekymringsfritt liv. Men jeg oppdaget fort at livsstilen deres ikke ga livet mening og ikke førte til virkelig lykke. Dessuten så jeg at mange av dem var uærlige og ikke lojale.
JEG FORTSETTER LETINGEN I EN SEILBÅT
På den tiden begynte jeg å tenke på noe jeg hadde hatt lyst til å gjøre da jeg var barn. Jeg ville dra på seilas, ikke som sjømann, men som kaptein. Den eneste måten å klare det på var å skaffe meg min egen seilbåt. En venn av meg som het Tom, hadde lyst til det samme, og vi bestemte oss for å dra på jordomseiling sammen. Jeg ønsket å finne en paradisisk tropeøy hvor jeg kunne slippe unna alle reglene i det vanlige samfunnet.
Tom og jeg reiste til Arenys de Mar i nærheten av Barcelona i Spania. Der kjøpte vi en 31 fots seilbåt som het Llygra. Vi begynte å restaurere båten for å gjøre den sjødyktig. Siden vi ikke hadde det travelt med å nå fram dit vi hadde tenkt oss, tok vi ut motoren og brukte den ledige plassen til å lagre ekstra drikkevann. For å kunne manøvrere båten i trange havner skaffet vi oss to årer på fem meter. Så satte vi seil mot Seychellene i Indiahavet. Vi hadde planlagt å seile langs vestkysten av Afrika og rundt Kapp det gode håp i Sør-Afrika. Vi navigerte ved hjelp av en sekstant, slik at vi kunne finne kursen ut fra stjerner, stjernekart og almanakker. Jeg syntes det var utrolig at vi kunne finne ut nøyaktig hvor vi var, på den måten.
Det tok ikke lang tid før vi fant ut at den gamle trebåten ikke var sjødyktig. Den tok inn over 20 liter vann i timen! Som jeg nevnte i innledningen, ble jeg redd under en storm og ba en bønn for første gang på mange år. Jeg lovte Gud at hvis vi overlevde, skulle jeg prøve å bli kjent med ham. Stormen la seg, og for en gangs skyld holdt jeg det jeg hadde lovt.
Jeg begynte å lese i Bibelen der ute på havet. Forestill deg å være midt ute på Middelhavet, omgitt av flygefisk, delfiner og endeløse horisonter. Om kveldene var jeg fascinert av Melkeveien og ble mer og mer overbevist om at det finnes en Gud som bryr seg om menneskene.
Etter at vi hadde vært på sjøen i noen uker, rodde vi inn i havnen i Alicante i Spania, der vi la båten ut for salg for å skaffe oss en bedre båt. Det var ikke så lett å finne noen som ville kjøpe en gammel og lekk seilbåt uten motor! Men det fine var at jeg fikk god tid til å lese i Bibelen.
Jo mer jeg leste i Bibelen, jo mer begynte jeg å se på den som en instruksjonsbok som kan hjelpe oss til å lykkes i livet. Det gjorde inntrykk på meg å se hvor tydelig Bibelen sier at man skal leve et rent moralsk liv, og jeg lurte på hvorfor så mange – inkludert meg selv – regner seg for å være kristne når de ikke bryr seg om det den sier.
Jeg bestemte meg for å rydde opp i livet mitt, så jeg sluttet å bruke narkotika. Jeg tenkte at det måtte finnes noen som lever etter Bibelens høye moralnormer, og jeg hadde lyst til å møte dem. For andre gang ba jeg, og jeg spurte Gud om han kunne hjelpe meg å finne dem.
JEG LETER ETTER DEN SANNE RELIGION
Jeg syntes det virket logisk å bruke elimineringsmetoden for å finne den sanne
religion. Mens jeg gikk gjennom gatene i Alicante, så jeg mange religiøse bygninger. Men fordi de fleste av dem hadde religiøse bilder, var det lett å stryke dem av listen.En søndag ettermiddag satt jeg på en høyde med utsikt over havnen. Jeg leste Jakob 2:1–5, som sier at man ikke skal favorisere de rike. På vei tilbake til båten gikk jeg forbi noe som så ut som et religiøst møtelokale. På et skilt over inngangen sto det: «Jehovas vitners Rikets sal».
Jeg tenkte: «Nå skal jeg teste disse folkene. Jeg vil se hvordan de tar imot meg.» Så jeg gikk inn i Rikets sal barføtt, skjeggete og med hullete jeans. Ordenstjeneren ga meg en plass ved siden av en vennlig eldre dame som hjalp meg til å finne de skriftstedene som taleren brukte. Etter møtet ble jeg veldig overrasket over hvor hyggelige alle var da de kom for å hilse på meg. En mann foreslo at vi kunne ha en samtale hjemme hos ham, men fordi jeg ikke hadde lest hele Bibelen ennå, svarte jeg: «Jeg skal si ifra når jeg er klar til det.» I mellomtiden begynte jeg å gå på alle møtene.
Flere uker senere besøkte jeg denne mannen, og han besvarte de spørsmålene jeg hadde om Bibelen. En uke senere ga han meg en sekk full av veldig fine klær. Han fortalte meg at han som eide klærne, var i fengsel fordi han fulgte Bibelens bud om at man skal elske hverandre og ikke lenger lære å føre krig. (Jes 2:4; Joh 13:34, 35) Nå var jeg sikker på at jeg hadde funnet det jeg lette etter – mennesker som fulgte Bibelens klare moralnormer! Målet mitt var ikke lenger å finne en paradisøy, men å studere Bibelen grundig. Så jeg reiste tilbake til Nederland.
JEG PRØVER Å FÅ MEG EN JOBB
Jeg haiket i fire dager for å komme til Groningen i Nederland. Der måtte jeg få meg en jobb for å ha noe å leve av. Da jeg søkte om jobb på et snekkerverksted, måtte jeg fylle ut et skjema der jeg ble spurt om hvilken religion jeg hadde. Jeg skrev «Jehovas vitner». Da eieren leste det, la jeg merke til at ansiktsuttrykket hans forandret seg. «Jeg ringer deg», sa han. Men det gjorde han aldri.
Jeg dro innom et annet snekkerverksted og spurte eieren om han trengte noe hjelp. Han spurte etter vitnemål og referanser. Jeg forklarte at jeg hadde gjort reparasjoner på en Sal 37:4) Jeg jobbet på denne brorens verksted i et år. I den perioden studerte jeg Bibelen sammen med ham, og så ble jeg døpt i januar 1974.
trebåt. Til min overraskelse sa han: «Du kan begynne i ettermiddag, men på én betingelse. Du må ikke lage noen problemer på verkstedet mitt, for jeg er et av Jehovas vitner, og jeg følger prinsippene i Bibelen.» Jeg så forbauset på ham og svarte: «Det er jeg også!» Han skjønte at det ikke stemte, siden jeg hadde langt hår og skjegg, så han sa: «Da skal jeg studere Bibelen med deg.» Jeg takket med glede ja til tilbudet. Nå forsto jeg hvorfor den andre eieren ikke hadde ringt meg. Jehova besvarte bønnene mine. (ENDELIG FANT JEG MENINGEN MED LIVET!
En måned senere satset jeg på noe nytt i livet mitt – pionertjenesten. Det har gitt meg enormt mye glede. Måneden etter flyttet jeg til Amsterdam for å støtte opp om en spansk gruppe som nylig hadde blitt opprettet. Jeg likte veldig godt å lede bibelstudier på spansk og portugisisk. I mai 1975 ble jeg utnevnt til spesialpioner.
En dag kom det en spesialpionersøster som het Catharina, på møtet i den spanske gruppen vår. Hun ville introdusere oss for en kvinne fra Bolivia som hun studerte med. Catharina og jeg bestemte oss for å bli bedre kjent ved å skrive brev til hverandre, og vi fant fort ut at vi hadde de samme målene i livet. Vi giftet oss i 1976 og fortsatte å tjene som spesialpionerer til 1982, da vi ble invitert til å gå i den 73. klassen på Gilead. Vi ble veldig overrasket og glade da vi ble sendt til Øst-Afrika, der vi tjente i fem år i Mombasa i Kenya. I 1987 fikk vi et nytt oppdrag i Tanzania, der forbudet mot forkynnelsesarbeidet vårt hadde blitt opphevet. Vi bodde der i 26 år, og så flyttet vi tilbake til Kenya.
Å hjelpe ydmyke mennesker til å bli kjent med sannhetene i Bibelen har gitt oss en virkelig mening med livet. Den første jeg studerte Bibelen med i Mombasa, var en mann jeg møtte mens jeg deltok i offentlig forkynnelse. Etter at jeg hadde tilbudt ham to blader, sa han: «Hvis jeg leser disse, hva skal jeg så gjøre etterpå?» Uken etter begynte vi å studere Bibelen ved hjelp av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, som nettopp hadde blitt utgitt på swahili. Han ble døpt et år senere og begynte som alminnelig pioner. Siden da har han og kona hans hjulpet nesten 100 personer til å innvie seg til Jehova og bli døpt.
Da jeg forsto hva som er meningen med livet, følte jeg meg som den reisende kjøpmannen som fant en verdifull perle og ikke ville gi slipp på den. (Matt 13:45, 46) Jeg fikk et ønske om å bruke livet mitt til å hjelpe andre til å finne meningen med livet. Sammen med min kjære kone har jeg opplevd hvordan Jehova velsigner sitt folk ved å hjelpe dem til å få et virkelig meningsfylt liv!