Men før jeg forteller hvordan det gikk videre, har jeg lyst til å forklare hva som fikk meg til å begynne i heltidstjenesten.

Jeg ble født i 1942 på den vakre karibiske øya Curaçao. Faren min var opprinnelig fra Surinam, men han flyttet til Curaçao for å arbeide. Et par år før jeg ble født, var han en av de første på Curaçao som ble døpt som et av Jehovas vitner. a Han studerte Bibelen med oss barna hver uke, selv om vi ikke alltid gjorde det så lett for ham. Da jeg var 14 år, flyttet familien vår til Surinam fordi pappa måtte ta seg av den gamle moren sin.

I Surinam begynte jeg å være sammen med ungdommer i menigheten som var ivrige i tjenesten for Jehova. De var noen år eldre enn meg og var pionerer. Når de snakket om alt det de opplevde på feltet, strålte de av glede. Etter møtene pleide vi å snakke om åndelige ting – noen ganger mens vi satt ute under stjernehimmelen. Disse vennene hjalp meg til å finne ut av hva jeg ville med livet mitt: Jeg ville arbeide for Jehova. Så jeg ble døpt da jeg var 16 år. Og da jeg ble 18, startet jeg som pioner.

Jeg fikk mange erfaringer som pioner, og dem har jeg hatt nytte av hele den tiden jeg har vært i heltidstjenesten. Noe av det første jeg lærte, var hvor viktig det er å gi andre opplæring. Da jeg begynte som pioner, var det en misjonær som het Willem van Seijl, som tok meg under sine vinger. b Han lærte meg mye om hvordan man tar hånd om oppgaver i menigheten. Jeg skjønte ikke da hvor nyttig denne opplæringen skulle bli. Året etter ble jeg utnevnt til  spesialpioner, og etter hvert begynte jeg å ta ledelsen i isolerte grupper dypt inne i regnskogen i Surinam. Jeg var veldig glad for at brødrene hadde gitt meg så god opplæring! Siden da har jeg alltid prøvd å følge deres eksempel ved å ta meg tid til å lære opp andre.

En annen ting jeg lærte, var fordelen av å leve enkelt og planlegge nøye. I begynnelsen av hver måned pleide spesialpionerpartneren min og jeg å tenke igjennom hva vi kom til å trenge de neste ukene. Så reiste en av oss den lange veien til hovedstaden og gjorde innkjøp. Vi måtte passe på at vi ikke brukte opp den månedlige godtgjørelsen for raskt, og på at det vi hadde kjøpt inn, varte hele måneden. Hvis vi gikk tom for noe mens vi var i regnskogen, var det få, om i det hele tatt noen, som kunne hjelpe oss. Jeg lærte altså å leve enkelt og planlegge nøye da jeg var ung, og jeg tror at det har hjulpet meg til å fokusere på Jehovas arbeid gjennom hele livet.

En tredje ting jeg lærte, var hvor bra det er å undervise folk på morsmålet deres. I oppveksten lærte jeg å snakke engelsk, nederlandsk, papiamento og sranan – det vanligste språket i Surinam. Men i regnskogen opplevde jeg at folk var mer åpne for det gode budskap når vi forkynte på morsmålet deres. Jeg syntes det var vanskelig å snakke noen av disse språkene, for eksempel saramaccan, som bruker høye og lave toner. Men selv om det ikke var lett, er jeg glad for at jeg gjorde det. Opp gjennom årene har jeg fått muligheten til å lære mange flere personer sannheten fordi jeg kunne snakke morsmålet deres.

Jeg har selvfølgelig hatt noen pinlige opplevelser også. En gang snakket jeg saramaccan med en kvinne som studerte Bibelen. Jeg hadde tenkt å spørre henne om hvordan hun følte seg, siden hun hadde hatt magesmerter. Men det jeg egentlig spurte henne om, var om hun var gravid! Jeg trenger vel ikke å fortelle at hun ikke satte særlig pris på det spørsmålet. Men selv om det ble noen sånne tabber, gjorde jeg alltid mitt beste for å snakke morsmålet til dem jeg møtte i tjenesten.

I 1970 ble jeg utnevnt til kretstilsynsmann. Det året holdt jeg lysbildeforedraget «Et besøk på Jehovas vitners hovedkontor» for mange isolerte grupper i regnskogen. For å nå ut til disse gruppene reiste jeg og noen andre brødre på elvene i regnskogen i en lang og smal trebåt. Vi hadde med oss et strømaggregat, en bærbar bensintank, oljelamper og utstyr for å vise lysbilder. Når vi kom fram, bar vi alt utstyret til det stedet der foredraget skulle holdes. Men det jeg husker best fra disse turene, er hvor mye folk på disse isolerte stedene elsket lysbildeforedraget. Jeg var så glad for å kunne hjelpe andre til å lære om Jehova og den jordiske delen av hans organisasjon. Denne gleden veide opp for alle de fysiske utfordringene jeg møtte i Jehovas arbeid.

Selv om jeg kunne se fordelen av å være ugift i den tjenesten jeg hadde, ønsket jeg meg en livspartner. Så jeg begynte å be konkret om å finne en som ville trives med å være i heltidstjenesten i regnskogen til tross for alle utfordringene som fulgte med. Et år senere ble jeg kjent med Ethel, en spesialpioner med en selvoppofrende innstilling. Helt fra Ethel var ganske ung, hadde hun beundret apostelen Paulus og hatt lyst til å gi av seg selv i tjenesten, akkurat som han hadde gjort. Vi giftet oss i september 1971 og begynte i kretstjenesten sammen.

Ethel hadde vokst opp uten mange materielle ting, så det var ikke vanskelig for henne å tilpasse seg reisetjenesten i regnskogen. Når vi skulle besøke menigheter dypt inne i skogen, pakket vi bare med oss det viktigste. Vi vasket klær og badet i elvene. Vi ble også vant til å spise alt vi ble servert av dem vi bodde hos – iguaner, pirajaer eller hva som helst annet de hadde fanget i skogen eller fisket i elvene. Når det ikke fantes tallerkener, spiste vi fra bananblad. Og når det ikke fantes bestikk, brukte vi fingrene. Ethel og jeg føler at det vi har ofret i vårt arbeid for Jehova, har hjulpet oss til å bli en sterk tredobbel tråd. (Fork 4:12) Vi ville ikke ha byttet bort disse opplevelsene mot noe annet!

Det var mens vi var på vei tilbake fra et isolert område i skogen, at vi opplevde det jeg fortalte om i innledningen. Da båten kom inn i strykene, forsvant den under vann, men steg raskt opp til overflaten igjen. Heldigvis hadde vi på oss redningsvester, og vi falt ikke ut av båten. Men båten hadde blitt full av vann. Vi tømte innholdet i matboksene våre ut i elven og brukte så boksene til å øse ut vannet.

 Siden vi ikke lenger hadde noe mat, begynte vi å fiske mens vi fortsatte nedover elven. Men vi fikk ingenting. Så vi ba til Jehova om at han måtte gi oss den maten vi trengte den dagen. Like etter at vi hadde bedt, kastet en av brødrene ut et fiskesnøre og fikk en fisk som var stor nok til at alle vi fem kunne spise oss mette den kvelden.

Etter at Ethel og jeg hadde vært i reisetjenesten i fem år, fikk vi en uventet velsignelse – vi skulle bli foreldre. Jeg ble glad da jeg fikk vite dette, selv om jeg var usikker på hvordan framtiden vår ville bli. Vi ville gjerne fortsette i heltidstjenesten hvis det overhodet lot seg gjøre. I 1976 fikk vi en sønn, Ethniël, og to og et halvt år senere fikk vi en sønn til, Giovanni.

Fordi behovet i Surinam var så stort, sørget avdelingskontoret for at jeg kunne fortsette i kretstjenesten samtidig som vi oppdro barna våre. Mens guttene var små, tjente jeg i kretser som ikke hadde så mange menigheter. Det gjorde at jeg ofte kunne bruke et par uker hver måned i kretstjenesten, og så var jeg pioner i vår egen menighet resten av måneden. Ethel og guttene var med meg når jeg besøkte menigheter i nærheten av der vi bodde. Men jeg reiste alene når jeg besøkte menigheter og var på stevner i regnskogen.

Jeg måtte planlegge nøye for å kunne ta meg av alle ansvarsoppgavene mine. Jeg passet på at vi hadde familiestudiet vårt hver uke. Når jeg var ute og besøkte menigheter i regnskogen, ledet Ethel familiestudiet med guttene. Men så ofte som mulig gjorde vi ting sammen som familie. Vi sørget også for å få tid til noen hyggelige fritidsaktiviteter – vi spilte spill og dro på utflukter. Jeg var ofte oppe til sent på kveld for å forberede meg til de oppgavene jeg hadde. Og Ethel, som er som den dyktige kona i Ordspråkene 31:15, sto tidlig opp og gjorde alt klart, slik at vi kunne ta dagsteksten og spise frokost sammen før guttene gikk på skolen. Jeg er så takknemlig for at jeg har en selvoppofrende kone som alltid har hjulpet meg til å ta hånd om de oppgavene Jehova har gitt meg!

Som foreldre gjorde vi alt vi kunne for å hjelpe guttene våre til å elske Jehova og tjenesten for ham. Vi ville at guttene skulle satse på heltidstjenesten, men det måtte  være deres eget valg. Vi fortalte dem om de gledene man opplever i heltidstjenesten. Uten å legge skjul på utfordringene la vi vekt på hvordan Jehova hadde hjulpet og velsignet familien vår. Vi passet også på at guttene fikk gode venner som satte Jehova først i livet.

Jehova har alltid sørget for at familien vår har fått det vi trenger av materielle ting. Jeg gjorde selvfølgelig det jeg kunne for å forsørge familien. Da jeg var spesialpioner i regnskogen før jeg ble gift, lærte jeg å planlegge og bruke pengene fornuftig. Men selv om vi gjorde vårt beste, var det ikke alltid mulig å få tak i alt vi trengte. I de periodene var det helt tydelig at Jehova hjalp oss. For eksempel var det voldsomme uroligheter i Surinam i slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene. I de årene var det ofte vanskelig å skaffe selv det aller nødvendigste. Men Jehova dekket behovene våre. – Matt 6:32.

Jehova har alltid tatt seg av oss og hjulpet oss til å være lykkelige og fornøyde. Sønnene våre har vært en stor gave, og det har vært et privilegium å lære dem om Jehova. Vi er veldig glade for at de også har valgt heltidstjenesten. Ethniël og Giovanni har begge gått på teokratiske skoler og er nå på avdelingskontoret i Surinam sammen med konene sine.

Ethel og jeg er godt oppe i årene nå, men vi arbeider fortsatt for Jehova som spesialpionerer. Vi har det faktisk så travelt at jeg ennå ikke har fått tid til å lære å svømme! Men jeg angrer ikke på noe. Når jeg ser tilbake, kan jeg med hånden på hjertet si at det at jeg som ung valgte å arbeide for Jehova på heltid, var en av de beste avgjørelsene jeg kunne ha tatt.